Viser innlegg med etiketten ulastelig. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten ulastelig. Vis alle innlegg

søndag 23. mars 2014

1.Mos 18 Hele jordens Dommer, skulle ikke Han dømme rettferdig?

1.Mos 18

Hva vil Gud gjøre med onde mennesker? Hva vil Gud gjøre med de rettferdige - de som følger ham? Hva er vår skjebne?
Og hvorfor? Hvorfor blir de onde dømt? Hvorfor er de rettferdige frelst? Hvorfor kjenner Abraham Herren? Hvorfor er Sara en del av Guds plan for å velsigne verden? Hvorfor er de rettferdige - og velsignet?

Det er disse spørsmålene disse kapitlene handler om. Hva skjer med de rettferdige, hva skjer med de onde, de ugudelige.

Saras historie i vv1-15 understreker Guds pakt (løfte) som han gav i kapittel 17, hvor Han lover å være med Abraham og hans etterkommere. Abraham vil bli far til mange folkeslag, og de vil være Guds folk, og han vil være deres Gud. De vil være en del av pakten, beskyttet av Gud, velsignet av Gud. Alternativet er å være utenfor pakten, avskåret fra Gud - og som vi ser i kapittel 19, det å være utenfor den paktbeskyttelsen er å møte Guds vrede mot synden helt uten beskyttelse. Sodoma og Gomorra var to forferdelige byer som møtte Guds vrede med rette, og de ​​var forsvarsløse overfor ham, uten unnskyldning. Du er enten beskyttet av pakten, eller blottet og naken og forsvarsløs.

Så vi starter med Saras historie:
1. Er noe for vanskelig for Herren;
deretter går vi videre for å se på nådens pakt:
2. Dekket av pakten
og avslutt med å se på
3. Kristus, vår forbeder

1. Er noe for vanskelig for Herren? ( Saras historie)

13 Herren sa til Abraham: «Hvorfor lo Sara og sa: Skal jeg virkelig føde barn nå når jeg er gammel? 14 Er noe for vanskelig for Herren? Etter den fastsatte tiden skal Jeg komme tilbake til dere, etter så lang tid det tar for at et nytt menneskeliv skal bli til, og Sara skal da ha en sønn.”

Stakkars Sara. Hele livet var preget av dette: hun kunne ikke få barn. Hele livet ville hun ha hørt kvinner som hvisker, snakker om henne bak ryggen hennes, ser ned på henne. Hele livet ville hun ha følt seg som en uverdig kone for Abraham fordi hun ikke kunne gi ham et barn. Du kan tenke deg hvordan hun følte seg. Hvordan kvinnene rundt henne ville på så mange forskjellige måter fått henne til å føle seg uverdig, en skam for sin mann. Sideblikkene, de små knusende kommentarene ”mitt første barn – å, beklager Sara, jeg håper du ikke har noe imot at vi snakker om barn”. Slik kvinner kan bryte ned psyken til en annen kvinne.

Denne byrden, at hun ikke å kunne få barn, ikke kunne være mor, gjorde at Sara følte seg sønderknust, helt ubrukelig som kvinne.

Og Guds løfte til Abraham bare økte trykket! Ikke rart hun begynte å bli bitter! 16:2 «Se, Herren har hindret meg i å få barn. Jeg ber deg, gå nå inn til min trellkvinne! Kanskje jeg kan få barn ved henne».

Vi kan forstå hennes smerte og bitterhet, hennes desperate forsøk på å bli kvitt sin skam gjennom Hagar. Kanskje Hagar kunne fjerne hennes skam. Men det bare gjorde ting verre!

Det er som når Lady Macbeth prøver å vaske blodet fra hendene sine, blod fra mordet på kongen, ”Out, out damned spot" gråter hun. (Kom deg vekk, din flekk!) Hennes skyld hadde merket hendene hennes, og hun prøvde å vaske dem rene.

Eller når Pilatus prøver å vaske bort sin egen skyld da han fordømte Jesus til en skyldig manns død, en mann han visste var uskyldig.

Å prøve å håndtere vår skyld, vår smerte, vår synd på vår egen måte vil bare gjøre ting verre. Lady Macbeth begikk selvmord. Pilatus angret aldri, mistet kontrollen over Judea, og ble kalt tilbake til Roma for å bli straffet av keiseren. Sara ender opp med å mishandle sin tjener, Hagar, så hardt at hun rømmer inn i ørkenen for å dø.

Å prøve å være vår egen frelser fungerer ikke. ”Følg hjertet ditt” er et tåpelig og ødeleggende råd. Vi trenger nemlig en frelser. Vi trenger Kristus. Bare han kan fjerne skammen vi bærer. Bare han kan løfte byrdene vi bærer fra fortiden, bare han kan løfte dem, vaske oss rene, erklære oss nye, rettferdige, og sette oss på veien til liv og frihet. Bare Kristus. Er noe for vanskelig for Herren?

Gud besøker Abraham for Saras skyld. 9 Så sa de til ham: «Hvor er Sara, din kone?” Han svarte: «Her inne i teltet.”10 Da sa Han: «Jeg skal sannelig komme tilbake til deg etter så lang tid det tar for at et nytt menneskeliv skal bli til, og se, Sara din kone, skal da ha en sønn.” Men Sara lyttet fra teltåpningen bak ham.

Også hun er en del av denne pakten med Gud. Hun er dekket av hans nåde. Så møter han henne hvor hun er.”Hvor er Sara, din kone?” ”Adam og Eva, hvor er du". Ønsker du å bli funnet? Han er den Gud som oppsøker dem han elsker.

Sara, DU er en del av pakten. Din skyld og skam er dekket. Du, Sara, vil ha en sønn!

Fantastisk! Utrolig! Så utrolig at Sara ikke kan tro det. 12 Derfor lo Sara for seg selv og sa: «Skal jeg få en slik lyst etter at jeg er blitt gammel, og når min herre også er blitt gammel?”

Abraham lo i vantro i 17:17.

Sara ler i vantro i v12.

Men deres latter av vantro vil bli forvandlet til latter av glede når Isak kommer. Og hvis vi kunne lese på opprinnelig hebraisk slik dette ble skrevet, ville vi se at navnet Isak betyr ”han ler”. Og at når Sara sier ”Jeg lo ikke” i v15 er det et anagram av hennes sønns navn, Isak. (Anagram er når du omorganiserer bokstavene i et ord for å lage et nytt ord). Gud omorganiserer deres latter, fra vantro til glede.

Er noe for vanskelig for Herren?

Når vi nå har gått gjennom disse kapitlene har vi sett at Guds pakt (løfte) til Abraham trues mange ganger. Abraham ga nesten bort landet. Abraham adlyder ikke. Abraham tviler. Abraham og Sara prøver å hjelpe Gud ved bruk av Hagar. Og det store problemet: Sara kan ikke få barn, og er nå for gammel uansett. På hvert trinn tror vi ”vel, det var det, nå er det ’over og ut’ for pakten”. Men er noe for vanskelig for Herren. Lot svinger til side og overlater landet til Abraham. Abraham blir ikke drept for å lyve for Farao, men ble beskyttet av Gud. Han er seirende i krig. Gud møter ham i hans tvil og bekrefter sitt løfte. Og Sara får baby Isak i kapittel 21, et år etter hendelsene i dette kapitlet, akkurat som Herren hadde sagt.

Ingenting er for vanskelig for Herren! Er noe for vanskelig for Herren? Nei!

Men det reiser spørsmålet: hvordan? Hvordan kan Gud holde på å gjøre dette? Hvordan kan Gud holde sitt løfte selv når Abraham svikter så ofte med å holde sin del av pakten: å adlyde Gud og være ulastelig?

Vel, dette fører meg videre til mitt andre punkt:

2. Dekket av pakten

Fordi når du tenker på denne historien, er det litt rart. Hvorfor kom Gud og besøkte Abraham igjen. Hvorfor snakket han ikke bare med Sara tilbake i kapittel 17? Hva er så spesielt med dette andre besøket, som klart skjedde ganske snart etter det første?

Det første hintet er funnet i v1. Så viste Herren seg for ham ved terebintelunden i Mamre

Terebinter (Eiketrærne) i Mamre har vi sett to ganger før. I kapittel 13, da Lot valgte å forlate Abraham, og dermed skiller seg fra velsignelsene, og flytter til Sodoma, en ond by. Ikke overraskende, trenger Lot snart å bli reddet da han blir involvert i en krig og båret ut som et gissel (fange). Abraham bor ved eiketrærne i Mamre og drar avsted, sammen med Mamre og hans allierte for å redde Lot. Og nå sier forfatteren igjen ”eiketrærne i Mamre” og vi tenker ”Oi, Lot er i trøbbel igjen!”.

Og vi har rett. 16 Så brøt mennene opp derfra og så i retning av Sodoma

Sodoma er deres destinasjon. Det er der Herren og hans engler skulle. Så hvorfor stoppet de og hadde stort måltid med Abraham?

17 Herren sa da: «Skal Jeg skjule for Abraham det Jeg vil gjøre

Herren kom for å vise Abraham sin plan. Dette var årsaken til hans besøk.

Hvorfor? 18 siden Abraham sannelig skal bli et stort og mektig folk, og alle folkeslag på jorden skal bli velsignet i ham.
Dette er ordene i pakten i 12:2-3 er det ikke? Gud vil vise Abraham hans planer, avsløre hvem han er, hva slags Gud han er, fordi Abraham er i pakten.

19 For Jeg har utvalgt ham, for at han skal befale sine barn og sitt hus etter seg at de skal holde seg på Herrens vei og gjøre rettferdighet og rett, og for at Herren skal gi Abraham det Han har talt til ham om.

Abraham har blitt utvalgt for å gjøre det som er rett og rettferdig. For å være Den Ulastelige, paktens oppfyller. Og så vender Herren seg til Abraham, Den Ulastelige, og sier 20 Herren sa: «Fordi Sodomas og Gomorras klagerop er kraftig, og fordi deres synd er meget stor, vil Jeg nå fare ned dit

Hæ! Vent litt. Abraham er ikke ulastelig, er han? Vel, hva lærte vi forrige uke fra kapittel 17? Vi lærte at bare de ulastelige, de som er perfekte/fullkomne kan være i et forhold til Gud.
Vi ble minnet om at Abraham ikke var ulastelig, uten skyld. Han ler til og med i vantro til Guds ord - ikke akkurat den reaksjonen du ville forvente av en ulastelig - du kan ikke forestille deg at Jesus noensinne ler i vantro til sin Fars ord!
Abraham var ikke ulastelig, men Gud erklærte ham ulastelig, rettferdig. Ikke på grunn av hva Abraham har gjort, men på grunn av det Jesus Kristus vil gjøre på korset. Abraham merket kroppen sin med et ytre tegn av omskjæring, og dette peker mot Jesus. Hans kropp er merket til evig tid for et indre tegn av omskjæring av våre hjerter. Jesu kropp bærer merket av Guds evige pakt for å redde folk fra alle nasjoner, at alle nasjoner vil bli velsignet gjennom Abrahams sønn, Jesus fra Nasaret, Guds Sønn.

V 19: Jeg har utvalgt ham I grunnspråket står det «Jeg kjenner ham». Gud kalte Abram i Kaldea og åpenbarte seg for ham. Det er et intimitet - et forhold - der. Gud kjente Abraham. Ikke på grunn av Abrahams iboende godhet, men på tross av hans onde og syndige hjerte. Gud valgte ham ut for å vise sin barmhjertighet gjennom ham.

Abraham er dekket av nådens pakt, hans synder er betalt av Kristus på korset - og han er kalt til å svare i tro. Abraham trodde Gud, og Gud regnet ham som rettferdig.

Stole på og adlyde. Det er vår del. Leve som om Gud er Gud, som om hans ord er sanne og livgivende, og glede seg!

Abraham er dekket av pakten. På grunn av Kristus kan Abraham bli erklært rettferdig, og så i resten av dette kapitlet spille rollen som Kristus, den sanne Ulastelige, Feilfrie. Gud ber nå Abraham om å være forbeder (megler, forener) for Sodoma.

3. Kristus, vår forbeder

20 Herren sa: «Fordi Sodomas og Gomorras klagerop er kraftig, og fordi deres synd er meget stor, 21 vil Jeg nå fare ned dit og se om de virkelig har gjort som det lyder i klageropet som har nådd Meg. Og hvis ikke, vil Jeg vite det.”22 Så vendte mennene seg bort derfra og gikk mot Sodoma, men Abraham sto fortsatt framfor Herrens ansikt.23 Abraham kom nærmere og sa: «Vil Du også utslette den rettferdige sammen med den ugudelige?24 Om det nå finnes femti rettferdige i byen, vil Du utslette stedet og ikke skåne det, selv om det er femti rettferdige der?25 Må det være langt fra Deg å gjøre noe slikt som dette, å drepe de rettferdige sammen med de ugudelige, slik at det skulle gå de rettferdige på samme måte som de ugudelige. Må det være langt fra Deg! Hele jordens Dommer, skulle ikke Han dømme rettferdig?

Hvordan skal vi kunne forstå hva Jesus gjør for oss? Fordi vi har sett det før med Guds menn som står foran Gud og ber for syndere til å bli vist barmhjertighet. Det er det som skjer her.

"Abraham, kom hit. Jeg skal ned å se på Sodoma.”

Når Gud sier ”Jeg skal fare ned dit og se” ( v21 ) det er noe skremmende. Vi har sett det med Noah, vi så det med Babels tårn. Det betyr i utgangspunktet at Gud ikke lenger overser vår synd, men ser nøye på den, og vil derfor dømme deretter. Men det er et siste håp for folk i Sodoma: Abraham.

"Hva med de rettferdige?” spør Abraham.” Vil du ødelegge dem også? Redd byen for de rettferdiges skyld!”

Er det ikke det vi ber Gud om når vi ber for byen vår? Redd Notodden, Å Herre, av hensyn til alle de som ennå må høre ditt budskap og vende seg til deg. Spar oss Far, miskunne deg over oss.

Abraham ber, går i forbønn for den ugudelige byen Sodoma. Det er en direkte oppfyllelse av løftet om at ”alle folkeslag på jorden skal bli velsignet i ham” Selv om Sodomas kongen behandlet Abraham med utakknemlighet etter at Abraham hadde reddet dem (kap 14) - likevel ber Abraham fortsatt for dem, og blir forsikret på at hvis det bare er femti, førti, tretti, tjue... selv bare ti rettferdige i Sodoma, vil hele byen bli spart: Guds nåde over de få vil oppveie for hans vrede over de mange.

Hele jordens Dommer, skulle ikke Han dømme rettferdig?

Kan Gud bevare de rettferdige midt i dommen av de ugudelige?
"Kan Gud redde sitt folk?” er egentlig spørsmålet Abraham spør. Er det verdt det? Kan vi stole på Gud? Vil vi bli frelst på den endelige dommen eller vil vi bli feid til side av Guds vrede sammen med alle andre? Det er spørsmålet Abraham stilte. Det er et spørsmål israelittene stilte. Det er et spørsmål vi stiller. Er det verdt det? Kan Gud virkelig redde oss?

Og stakkars gamle Abraham får ikke et svar på slutten av denne samtalen. Han sa: «Jeg skal ikke ødelegge den for de tis skyld.”33 Så gikk Herren bort, straks Han var ferdig med å tale med Abraham. Samtalen er over, Abraham! Og scenen, og kapitlet, ender med Abraham vendte tilbake dit han bodde. Sannsynligvis for å tygge neglene, bekymre seg over Lot. Vil Gud redde ham? Neste dag leser vi at han løper ut til skråningen med utsikt over Sodoma for å se hva som skjer. Kan Gud redde sitt folk?

Svaret er ja. Ja, Gud kan redde sitt folk. Mens Lot drøyer med å forlate Sodoma tar englene hendene hans og drar ham ut av byen, for Herren er barmhjertig (det står i 19:16 ). Og 19:29 binder Lots redning tilbake til dette kapitlet: det var ikke på grunn av noe Lot gjorde, men fordi Gud husket på Abraham. Han førte Lot ut fra ødeleggelsen. Lot er reddet fordi Gud hørte Abrahams bønn for ham.

Og når vi leser dette kapitlet, både ser og forstår du og jeg at vi er frelst, og vil bli frelst, ikke på grunn av det vi har eller ikke har gjort, men fordi Gud Faderen hører Jesu bønn for oss, og har barmhjertighet med oss.

Er noe for vanskelig for Herren? Nei, selv syndere kan bli frelst.

Hvorfor? Fordi vi er dekket av nådens pakt.

Hvorfor? Fordi Kristus er i forbønn for oss.

La oss feire det nå som vi tar nattverd. Vi er syndere, frelst ved hans nåde. Han er akkurat nå i tronsalen i himmelen i forbønn for oss. ”Mitt blod dekker (over) deres synder. Kroppen min ble gitt for å gi dere liv.” Halleluja!

søndag 16. mars 2014

1.Mosebok 17 Vær fullkommen

1.Mosebok 17

Empty spaces - what are we living for?
Abandoned places - I guess we know the score.
On and on, does anybody know what we are looking for...

Teksten fra Queens berømte sang "The Show must go on". Stor sang. Store spørsmål. Hvorfor er vi her? Hva er vi her for? Hva er grunnen til at vi eksisterer? Hvorfor skapte Gud deg og meg? For hvilket formål?

Svaret vi får i dette kapitlet er overraskende: for å være fullkommen (perfekt, feilfrie, ulastelig). Gud skapte oss til å være fullkomne fordi han er fullkommen, og vi ble skapt for å gjenspeile hans fullkommenhet, hans herlighet.
La oss granske nærmere i dette kapitlet!

1. Hva er det Gud skal gjøre?

Kapittelet åpner med Guds løfte: 2 Jeg skal opprette Min pakt (løfte) mellom Meg og deg, og Jeg skal gjøre deg overmåte tallrik.

Men har han ikke allerede gjort dette? Hva er det som foregår?

Vel, det er verdt å sammenligne de tidligere kapitlene 12, 13 og 15 med dette, 17. Fordi her er det noe nytt!

Igjen lover Gud Abram et land, et folkeslag og velsignelser. Men i stedet for en nasjon, Israel, skal Abram nå bli far til mange nasjoner-v5. Dette er så viktig at Gud forandrer navnet hans for å bemerke denne anledningen: Abram "opphøyet far" blir nå kalt Abraham "far for mange folkeslag".

Som dere skjønner, ikke bare vil Abraham være en «velsignelse for alle slekter på jorden» (kap 12:3) men far til mange folkeslag. Og mer enn det, får vi vite at Konger skal stamme fra Abraham. Men det er enda noe mer, noe kjempestort: v7 Jeg skal opprette Min pakt mellom Meg og deg og din ætt etter deg i alle de slektsledd som kommer. Den skal være en evig pakt, og Jeg skal være Gud for deg og din ætt etter deg.

Gud lover å være med Abrahams etterkommere: han vil være deres Gud og de vil være hans folk.

Bibelens historie er som en løk. Mens vi leser igjennom, skreller vi tilbake lag etter lag av åpenbaringer. Bibelen er en genial roman som avslører bare litt mer av mysteriet før til slutt hele greia klikker på plass og du sier "Å!". Dette er Guds historie, åpenbart for oss litt etter litt, og "Å!" øyeblikket er når Jesus trer inn på sidene i historien han skriver og vi sier "Å, det var jo han alt handlet om! Jesus er helten i historien! Han er mysteriet som nå er åpenbart!"

Jesus er velsignelsen for alle folkeslag. Jesus er kongen som stammer fra Abraham som vil samle folk fra alle slekter og nasjoner og familier og språk grupper på jorden i en ny menneskehet. Guds nye folk ved tro. De som har Abraham som sin far - fordi han er troens mann. Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig leste vi noen uker tilbake. Den evige pakten i kapittel 17 er oppfylt av Jesus. Vi er Abrahams ætt (etterkommere) hvis vi også har tro på Guds løfter.

Så dette er det flotte nye løftet, en ny åpenbaring av Guds pakt. Fantastisk! Men det er også et nytt krav, et nytt tegn ved tro. Gud forteller Abraham hvordan han må reagere.

2. Hva må Abraham være? Vær ulastelig

17:1 Da Abram var nittini år gammel, viste Herren seg for Abram og sa til ham:«Jeg er Den Allmektige Gud. Du skal vandre for Mitt ansikt og være ulastelig. (Ulastelig betyr som ikke kan kritiseres eller lastes, uklanderlig, feilfrie, perfekt, uten blemmer)

Vi har hørt dette før. Hvor? Noah. 1.Mos 6:9 Noah var en rettferdig mann, han var ulastelig blant sine samtidige. Noah vandret med Gud. Og Gud talte til Noah. Så også med Abram: Ulastelig.

For å være i et paktsforhold til Gud, må du være fullkommen. Noah kjente Gud, og han var "ulastelig". Abram kjente Gud, og Gud sa "vær ulastelig".

Jesus sa For Jeg sier dere at hvis ikke deres rettferdighet langt overgår den til de skriftlærde og fariseerne, skal dere aldri komme inn i Himlenes rike." Matt 5:20.

Vi er vant til å tenke på fariseerne som skurkene – det var jo de som drepte Jesus! Men egentlig var de ’kirke’ lederne den gangen. De ble høyt respektert - alle ville være som dem. De var hellige menn, påpasselige på å adlyde loven i alle detaljer. Rettferdige? De var rettferdige. De var plakatguttene for de som ville komme til himmelen ved sin egen kraft: disse gutta tok ting på alvor! De hadde de rette klærne. De ba til rett tid med de riktige ordene. De betalte tienden til og med av hage urtene som de tok med til templet. Livet dreide seg om å tjene Gud. Og Jesus sa "Du må være mer rettferdig enn dem!" Hæææ?

Til oss kunne Jesus ha sagt du må være mer rettferdig enn Moder Teresa. Eller mer langmodig enn Dalai Lama. Eller skjønnere enn Debby Garratt. Det er forferdelig vanskelig, helt umulig, kort sagt.

Jesus sa "For jeg sier deg, med mindre din rettferdighet overstiger Moder Teresas, vil du aldri komme inn i himmelriket."

Abram, vandre for Mitt ansikt og vær ulastelig. (Bibelspråk for tjen meg og være feilfrie)

Den eneste måten å kjenne Gud på er å være fullkommen. Tenk på brevene (til menighetene) vi har studert: romerne og efeserne. Begge disse oppfordrer oss til å være fullkomne. Ef 4:1–3 1 Jeg, som er fange i Herren, formaner dere da til å vandre verdig det kall som dere ble kalt med, 2 med all ydmykhet og mildhet, med tålmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, 3 og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens bånd!

Lev et liv verdig ditt kall. Vær ydmyk og mild, tålmodig og i enhet -alltid. Det er kristen atferd. Klarer du dette?

Romerne 12:1 likeså: Jeg oppmuntrer dere derfor, søsken, ved Guds barmhjertighet, at dere framstiller deres kropper som et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud. Dette er deres åndelige gudstjeneste.

Være et hellig offer. Være fullkommen. Abram, vandre for Mitt ansikt og vær ulastelig.

Men vent bare litt. Jeg var her forrige uke. Det var jeg som preka! Og jeg husker at Abram ikke var fullkommen. Han var ikke ulastelig heller! Han var en utro seksuell synder, misbrukte Sarais stakkars tjenerjente Hagar, og sammen med sin kone, brukte Hagars kropp til sine egne formål. Det Abram og Sarai gjorde mot Hagar var forferdelig – omtrent så langt fra "ulastelig" som du kan komme. Det var så grusomt at Hagar rømte ut i ørkenen for å dø.

Og så i neste kapittel sier Gud "ulastelig". Hva skjer her?

Har Abram - Abraham – ordna opp i livet sitt de tretten årene siden han misbrukte Hagar? Har han bladd over et nytt ark, prøvd skikkelig hardt - du vet, børstet tennene, pussa sandalene, kjemmet håret, brukt New Spice? Er det det som har skjedd?

Vel, det kunne vært fint å forestille seg det, og kanskje det er det du har lært på søndagsskolen: Abraham var en god mann, så Gud likte ham, og var hans venn. Han ”skannet” hjertene til alle mennesker og så at Abraham hadde et godt hjerte, og så valgte Gud ham. Den slags tull hører vi hele tiden: for eksempel lærer Jehovas Vitner dette, herlighetsteologien forkynner det, de fleste i Den Norske Kirke synes å lære det, og det virker som mesteparten av søndagsskolene lærer det. Vær god og snill, da vil Gud like deg.

Det er en løgn.

Fordi hvis du faktisk LESER hva Bibelen sier, i stedet for det du tror den sier... vel, da er budskapet helt annerledes. Abraham har ikke forandret seg. Jo, han har sikkert vokst i sin tro, ingen tvil om det! Bare en mann med full tillit til at Gud kunne vekke opp fra de døde ville være villig til å ofre sin sønn som han elsket (kapittel 22).
Men han er fortsatt en løgner og sier at kona Sarah er hans søster (i kapittel 20), og denne gangen har han virkelig ingen unnskyldning! Han har ikke nok tro på Guds løfter.
Han ler når Gud sier han vil få en sønn i dette kapitlet (v17).
Han lar kona si misbruke Hagar og Ismael (igjen!!) og sender dem ut i ørkenen for å dø (kapittel 21).

Abraham er ingen sankt. Han er egentlig ikke den type mann du ønsker at din datter skal gifte seg med, er han? Han er den type leder som ville vært i Telen altfor ofte pga store feiltrinn (eller Se og Hør: eksklusivt intervju med Hagar "Han sendte meg bort for å dø!").

Abraham var ikke fullkommen. Det var ikke slik at han strevde skikkelig hardt og så ble han fullkommen. Han er ikke fullkommen, ikke ulastelig. Likevel sier Gud til ham "vær ulastelig, fullkommen". Gud sier til oss "vær fullkommen".

Hva er det som foregår?!! Hvordan kan vi gjøre dette?

Vel, her kommer vi til en av de store sannhetene i hjertet av Bibelen. La meg sitere fra Major Ian Thomas: Hvis vi er skapt i Guds perfekte/ fullkomne bilde, hvorfor kan han ikke kreve perfeksjon/ fullkommenhet fra oss. Det er et helt rimelig krav. Men dette kravet synes helt urimelig for oss fordi vi mangler noe, noe så opplagt, så soleklart, så nødvendig. Synd overskygger våre sinn fordi synd sier "Jeg er Gud!".
Hva som mangler er dette: Gud. Gud selv. Han er den manglende brikken i puslespillet. Jeg siterer: "Når Gud skapte deg og meg, var hans intensjon at det som vil skille oss ut fra dyreriket er en livskvalitet og atferd som ville tillate for absolutt ingen annen mulig forklaring enn Gud i oss."

Vi var skapt å behøve Gud for å være fullstendige mennesker. Det er virkelig et Gud-formet tomrom i hver av oss. Vi er designet for å være fullkomne, men vi var IKKE designet for å oppnå denne fullkommenheten på egen hånd. Vi må ha Guds fullkommenhet, Guds rettferdighet, for å være fullkomne, være rettferdige. Sann menneskelighet, å være virkelig levende, finnes bare når Gud bor i oss. Han er vårt liv.

Og det er derfor Gud sier til Abraham, og sier til oss: vær fullkommen. Bli som meg, for jeg er med deg. 7 jeg vil alltid være din Gud og dine etterkommeres Gud.

Mennesker uten Gud er som en bil uten motor. Han er vår motor, vår drivkraft. Uten ham er vi intet. Vandre for Mitt ansikt og vær ulastelig.

3. Hvordan kan vi være ulastelige?

Bla tilbake til kapittel 15, vers 6: Og [Abram] trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet.

I historien om Noah, leser vi at hver hensikt i [menneskets] hjertes tanker bare var onde hele dagen (6:5), 8 Men Noah fant nåde for Herrens øyne.

I Efeserne 4 v1 står det Jeg, som er fange i Herren, formaner dere da til å vandre verdig det kall som dere ble kalt med

Da. På grunn av hva Gud har gjort. Fordi du har blitt kalt av Gud.

Vers 1 i Romerne 12 sier det samme. Jeg oppmuntrer dere derfor, søsken, ved Guds barmhjertighet, at dere framstiller deres kropper som et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud.

Derfor. Ved Guds barmhjertighet (som vi akkurat har brukt 12 kapitler på å lese om!) Hvor ofte hopper vi over disse ordene! Men det er sannheten. Aldri fjern moralske oppfordringer fra sin forløsende sammenheng. Det betyr: aldri forkynn "Dette er hvordan du må oppføre deg" uten evangeliet om nåde. Vi ER frelst. Vi ER erklært rettferdige. Vær den du nå er!

Det er ikke: virkelig strev, men heller: vær hva du nå er: en ny skapning.
Det er som å si til en bil uten motor: kjør, kontra det å si til en bil med en nymontert motor: kjør. En er umulig, en helt naturlig!

Du som er en kristen, vær den du er. La den Hellige Ånd forvandle deg. Gi deg selv til Gud: din tid, penger, relasjoner, kjærlighetsliv, ditt sexliv, vennskap, arbeid, drømmene dine, din karriere, dine "rettigheter". Alt du er, alt du har - gi det over til Gud. Du tilhører ham.

Kjennetegnet på at Abraham trodde at han ble tilgitt av Gud, at han tilhørte Gud, var omskjæring. Kroppen hans ble merket: et tegn på at han og alle hans etterkommere tilhørte Gud. 10 Dette er Min pakt som dere skal holde, pakten mellom Meg og dere og din ætt etter deg: Alt av hankjønn blant dere skal omskjæres.11 Dere skal omskjæres på kjødet av forhuden deres, og det skal være et tegn på pakten mellom Meg og dere… 13 Min pakt skal være på deres kjød som en evig pakt.

Hans omskjæring var et tegn på pakten. Det var et tegn på hans tro. Fordi vi mennesker er ganske dumme, gjorde Israel ofte dette feil - de stolte på dette ytre kjennetegnet i stedet for å tro! "Å, ja da, jeg har (omskjærelses)merket, jeg trenger ikke å stole på Gud!" Ups!

Eksterne tegn symboliserte en indre endring. Det er derfor det Nye Testamente snakker om en omskjæring av hjertet, og hvorfor vårt tegn ikke er omskjæring men dåp. Vi bærer ikke merket i vår egen kropp, fordi dette tegnet peker mot kroppen til DEN ENE – som ville bli merket for våre synder.
Jesus er vårt tegn på omskjæring. Hans kropp bar (kjenne)tegnet på Guds evigvarende pakt. Evig, er kroppen hans merket.

Og derfor, i dåpen feirer vi at vårt gamle liv blir korsfestet med Jesus til døden, og at vi blir gjenoppreist til nytt liv med ham i hans oppstandelse. Vi er en ny skapning, med nye, omskårede hjerter. Hjerter som tilhører Gud.

Så er vi en del av de mange nasjonene som kommer fra Abraham. Han er vår far, ikke av blod, men ved tro. Og vi er en del av det fabelaktige løftet i v7 "Jeg skal opprette Min pakt mellom Meg og deg og din ætt etter deg i alle de slektsledd som kommer. Den skal være en evig pakt, og Jeg skal være Gud for deg og din ætt etter deg.
Han er vår Gud fordi vår konge, Abrahams etterkommer, Jesus, Kristus, bar våre synder på korset, tok paktens merke på sin egen kropp, og vant for oss Guds rettferdighet, ulastelighet, slik at vi kan tro og Gud regner oss som rettferdige.

I Kristus er du et fullstendig menneske. Venner, gled dere! Og begynn å leve ut hva Gud har lagt i deg. Ja, du vil snuble og falle, men husk at Jesus har allerede båret dine synder: du er regnet som rettferdig. Og reis deg og fortsett på veien. Abraham snublet mange ganger- men hver gang ble han tilgitt, velsignet, løftet opp. Ha tro. Stol på Guds ord. Du er tilgitt i Kristus.

Dette er den evige pakten: Jeg skal være Gud for deg og din ætt etter deg. Han er vår Gud.

Vår respons? Jeg er El Shaddai, "Allmektig Gud." Du skal vandre for Mitt ansikt og være ulastelig [tjen meg, og være feilfri].

Pris Gud at han selv bar merkene i kroppen sin for å dekke over våre synder, for å gi oss et nytt hjerte, og gjøre oss nye skapninger: sant menneske. Takk Far.