Viser innlegg med etiketten 1. Mosebok. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten 1. Mosebok. Vis alle innlegg

søndag 30. mars 2014

1. Mosebok 19 Du duger ikke! Men Gud elsker deg uansett.

1. Mosebok 19

En dag kommer Debby til å skrive en bok. Denne boka vil være en psykologibok, som er hennes ekspertisområde. Og den vil være et svar på all løgn som "selv-hjelp" bøker gir. Det vil bli kalt: "Du duger ikke!". Undertittelen vil være "Men Gud elsker deg uansett".

Dette kan være tittelen på disse kapitlene! Vi har nådd det siste kapitlet i denne lille trilogien som startet i kapittel 17. Denne historien er en flott illustrasjon på synd, dom, omvendelse, frelse - og illustrerer tydelig hvem som blir frelst og hvorfor. Så la oss gjøre et "Tidligere ... i 1.Mosebok" og minnes hva som skjedde i kapittel 17, før vi går videre til den spennende finalen i kapittel 19!

1. Abraham, du duger ikke! Men Gud elsker deg uansett.

På slutten av kapittel 16 ser vi Abraham og Sara svikte totalt. De hadde prøvd å hjelpe Gud, rotet familielivet, og misbrukt Hagar. De sviktet. De følte seg sannsynligvis som, og. "Vi har feila. Vi har sviktet Gud. Vi må ta til takke med det nest beste." Dere kjenner kanskje igjen den type tenkning som vi har at Guds planer er avhengige av oss, og at han hadde denne store planen for våre liv, men vi syndet og ødela den, og nå fikk vi bare plan b (eller c, d, e, å), og vi må bare ta til takke med det.

Men så åpenbarer Gud seg for Abraham. Oi! ”Abraham, du er fortsatt en del av planen. Jeg kommer til å velsigne verden gjennom deg” - se på 17:7 "Jeg skal opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg i alle de slektsledd som kommer. Den skal være en evig pakt, og jeg skal være Gud for deg og din ætt etter deg.

At de går an! Dette er ingen plan B - dette er plan A! Men Abraham kan ikke helt tro det fortsatt. 1.Mos 17:18 Abraham sa til Gud: «Må bare Ismael (Hagar sønn) leve for Ditt ansikt (vær velsignet)!"
Plan A? Nei du mener vel Ismael, Plan B?
Hvor ofte gjør vi ikke det samme? Det virker ydmykt, ikke sant? "Nei, jeg er OK med dette livet, dette nivået av velsignelse. Jeg ta det på min egen kappe - jeg rotet det til. Jeg fortjener det."

Men dette er ikke ydmykhet. Det er vantro. Vi nekter å tro Gud ord. Vi nekter å tro at vi er tilgitt. Vi nekter å tro at vi er kalt til å leve livet som Guds barn.

Derfor vender vi oss ofte bort fra Gud og aksepterer det nest beste. Hvor mange kristne i Norge lever dette "nest beste" livet? Bare går gjennom ritualene, prøver å være hyggelig og greie, men kommer aldri nær Gud, kaster seg aldri helt inn i tilbedelse til Kristus, risikerer aldri noe - fordi de bare kan se sin egen synd og svikt og ikke den lidenskapelige, brennende kjærlighet og tilgivelse av Gud, vår Far.

Med andre ord, akkurat som Lot. Lot er slik mange av oss har vært, slik noen av oss er, og slik mange er i dag som sitter i kirkebenker over hele dette landet.

2. Lot rømte vekk fra Gud

Lots frafall startet i kapittel 13.10: Lot løftet blikket og så hele Jordansletten, og han så at det var godt med vann der. Dette var før Herren ødela Sodoma og Gomorra. Da var det som Herrens hage, som landet Egypt, helt bort til Soar. Lot valgte hele Joransletten for seg selv, og Lot dro østover. Så skiltes de (Abraham og Lot) fra hverandre.

Lot skilte lag med Abraham og tok den ”lette" veien, veien som ikke krevde noe av ham. Men hvor finner vi ham i kapittel 19? Ikke utenfor byen, med sine enorme flokker og tjenere og telt som Abraham. Nei, noe har gått galt, og Lot som flyttet nær Sodoma på grunn av det fruktbare landet - det ”lette” livet - bor nå i byen, byen full av onde mennesker som stadig syndet mot Herren (13:13). Hva har skjedd? Hva skjedde med Lot og all hans rikdom? Han dro bort fra Guds velsignelse for å beskytte sin rikdom, for å søke etter komfort - og endte ikke opp med noen av delene. Forduftet, gått tapt. For en tosk Lot var.
Og nå finner vi han i Sodoma kvelden før byens ødeleggelse...

19:1 De to englene kom nå til Sodoma om kvelden, mens Lot satt i Sodomas port. Da Lot så dem, reiste han seg for å gå dem i møte, og han bøyde seg ned med ansiktet mot jorden. 2 Han sa: ”Hør her, mine herrer, jeg ber dere å ta inn i deres tjeners hus for å overnatte der og vaske føttene deres. Så kan dere stå tidlig opp og dra videre på reisen”

Det første vi legger merke til i Lots historie er at han tar imot englene, akkurat som Abraham. Han forbereder raskt et måltid for dem, akkurat som Abraham. Men det er en forskjell: Abraham gjenkjenner Gud. Lot gjør det ikke. "Min Herre", sier Abraham til de tre mennene. Han ser Gud. ”Mine herrer", sier Lot til de to mennene - han anerkjenner deres autoritet, men ikke noe mer.

Men det er egentlig ikke overraskende, siden det ser ut til at Gud møtte Abraham på en spesiell måte. Det kunne fysisk ha vært Guds Sønn, den andre Personen i Treenigheten. Jesus har en menneskekropp, en oppstanden kropp, som er stått opp uforgjengelig. Og siden han er utenfor tid - kunne han fremstå som et menneske i Det gamle testamente. La teologene diskutere!
Det vi vet helt sikkert er at Gud åpenbarer seg selv, og dette peker frem mot inkarnasjonen – det at Gud blir menneske – som den høyeste åpenbaring av Gud til menneskeheten. Å stå ansikt til ansikt med Gud!

Det er et slikt forhold Abraham hadde med Gud.

Lot hadde det forholdet - men han kastet det bort. Han forlot velsignelsens pakt for ... ingenting.

Tenk litt på denne historien. Lot gjenkjenner ikke Gud når han kommer på besøk. Han var ikke lydig mot Guds ord da det kom - englene måtte dra ham ut av byen i v16. Hans moralske tenkning ble helt forvridd: han tilbyr sine egne døtre til mennene i byen i v8! Hvem gjør slikt? Gjestfrihet er en ting, å risikere sitt eget liv må roses - men hans døtre? ”Se her, hvorfor ikke voldta dem i stedet?” Lot hadde blitt alvorlig påvirket av Sodoma. Og det hadde døtrene hans også, som vi ser på slutten av kapitlet. Lots liv er et ordentlig rot.

Det interessante er at forfatteren av 1.Mosebok stopper ikke opp for å moralisere over svakhetene til de menneskene han skriver om. Han stopper ikke opp og sier "Nå kjære barn, hva kan vi lære av dette?“ Han bare forteller historien. Og vi ser hvilke konsekvenser disse valgene får.

Vi ser at å skille seg fra paktens velsignelse og velge det såkalte “lette” liv fører til kaos og forvirring. Vi ser hvordan utroskap bringer hat, overgrep, og familiestrid. Vi ser hvordan løgn og ulydighet mot Gud fører til problemer for deg selv og de ​​rundt deg. Vi ser hvor ødeleggende synd er.

Lot løp vekk fra Gud. I stedet for å bli med Abraham og velsignelsespakten, valgte han Sodoma.

Men hvor ofte gjør ikke vi det samme? Selv om vi kjenner Gud, universets Skaper, dypt og intimt snur vi ham ryggen og løper etter synd. Og hvilket bedre sted å lære om synd enn Sodoma?

3. Syndige Sodoma


13:13 ”Men mennene i Sodoma var meget onde og syndet grovt mot Herren.”
Og i 18:20 Herren sa:”Fordi Sodomas og Gomorras klagerop er kraftig, og fordi deres synd er meget stor,”…

Lot, hvorfor? Hvorfor ville du bo i en by som dette? Hvorfor dro du ikke bare tilbake til Abraham og sa "jeg tok feil, jeg beklager". Hovmod?

For Sodoma var et forferdelig sted. 19:4 Før de hadde lagt seg, kom mennene fra byen, Sodomas menn, både gamle og unge, hele folket fra alle kanter av byen, og de omringet huset.5 De ropte til Lot og sa til ham: ”Hvor er mennene som kom til deg i kveld? Ta dem med ut til oss så vi kan få kjenne dem (pent språk for: ha sex med dem).”

La dere merke til hvordan disse mennene i byen var slaver av sine egne syndige lyster? Synden deres er sjokkerende. Og det er ikke det at homofili er spesielt sjokkerende - folk synder seksuelt hele tiden, og personlig er jeg mer sjokkert over de seksuelle syndene Lots døtre begår på slutten av kapitlet.
Det som er sjokkerende er hvordan de trosser sosiale normer. I oldtidens Midtøsten var gjestfrihet tingen. Ingen, og jeg mener ingen, behandlet gjester dårlig. Vi kan se det i Lots reaksjon "ta døtrene mine". Det er en ond uttalelse, men det å beskytte sine gjester, opprettholde sin gjestfrihet, var så viktig at han faktisk ville risikere døtrene sine! Men alle mennene i Sodoma? De var så opptatt av synd at de til og med ville angripe besøkende og voldta dem.

Selv etter at de ble slått i blinde, i v11, “de ble trette av all famlingen etter å finne døren.” Så bestemt var de.
Hvem gjør slikt? Hvem er så desperate etter å voldta besøkende at selv når de er BLINDE fortsetter de å prøve å finne veien inn?

Bare personer som er fullstendig oppslukt av synd. Å ja, synd lover så mye, men den er som et vanedannende narkotikastoff som graver seg inn og blir som lenker som ikke vil gi slipp, og vi kan ikke frigjøre oss. Den drar oss ned, dypere og dypere.

Jeg husker en gang jeg så hvordan en av sjefene mine gradvis ble involvert i en affære. Han hadde ingen hensikt med å bli involvert. Han elsket sin kone og sine to gutter. Det begynte så uskyldig, bare litt flørting mens de var på en røykepause. Helt uskyldig. Helt ufarlig. Og så ble røykepausene lengre. Og så begynte de å ha røykepauser bare på egenhånd. Og så en og annen lunsj sammen. Og ikke lenge etter begynte de å ligge sammen, affæren ble oppdaget, og to familier ble revet i stykker. Det er slik synd fungerer. Det ser å-så-fantastisk ut, men den graver seg inn i oss og vi er maktesløse til å stoppe den. Eller som et råttent eple, som ser nydelig ut på utsiden, men når man biter i det, så er det pillråttent.

Jeg husker en venn av meg på universitetet som var utro mot kjæresten sin mens hun var borte. "Jeg kunne ikke stoppe meg selv" sa han. Han var helt knust.

I mitt eget liv, leker jeg alt for ofte med synd, bare litt, det gjør ingen ting… Og det ender alltid opp med ”Å Gud, tilgi meg. Jeg er en synder!”

Hvor leker vi med synd? Å gi etter, bare litt. Ikke gjør det. Fordi det vil ta over, og det vil sluke deg opp deg, som det gjorde med mennene i Sodoma. Vend tilbake til Kristus. Fyll sinnet ditt med hans herlighet, hans skjønnhet, hans kjærlighet, hans tilgivelse. Det er en gammel sang som sier at ”alle ting på jorden blir svakt i lys av hans herlighet og nåde” - og det er det vi ønsker. Fang opp vår syn, Herre, fyll oss med din skjønnhet, slik at synden som virker så attraktiv bare forsvinner bort i grådisen.

Abraham, tross alle sine feil, var oppslukt av Gud. Han elsket Gud med hele seg. Ikke engang mirakelsønnen Isak, kom mellom ham og Gud. Alt.
Abraham er den normale kristen. Det er oss. Det er hvem vi er. Gud er vårt alt. Alt som jeg er, er hans. Pris Gud.

Lot, derimot, er den type kristen som prøver å holde Gud på en armlengdes avstand. Gud, du kan ha så mye, men ikke dette. Gud, søndagen er din, men resten er mitt. Gud, jeg har problemer med deg. Gud, jeg tror du tar feil på dette området. Gud ...

Gud skapte oss for seg selv. Vi er designet for å være i et forhold til ham. Vi er designet for å være perfekte, og han er den eneste som kan gjøre oss perfekte. Det fungerer ikke på noen annen måte. Det er som å prøve å kjøre bilen på brus. Du vil ikke komme veldig langt, du vil rote det skikkelig til, og du vil ødelegge motoren din!

Så, hva gjør vi?

4. Løsningen

Vel, hva gjorde Lot? Skal vi se…hvis vi stopper ved vers 16 ser vi at englene har grepet tak i Lot og familien, at brann og svovel begynner å regne ned - men de er trygge. Men så - hva burde den neste scenen være? Den triumferende, gledelige gjenforeningen med Abraham, ikke sant? Klemmer og kysser og stor glede. Sannsynligvis et offer eller to til Herren, Allhærs Gud, lovsang, og stor takk.

Men nei. Selv etter at Lot blir reddet er han fortsatt vettskremt, fortsatt skamfull. Lot drar aldri tilbake for å gjøre opp, men i stedet drar han i eksil til en hule - og grusomme ting skjer som et resultat.

Lots selvpålagte eksil er synd. Jeg kan ikke tenke meg noen annen grunn enn at han prøver å betale for sin egen synd. Dekke sin egen skam. Alt han har å gjøre er å gå opp bakken til Abraham. Men det gjør han ikke.

Martin Luther, reformasjonens far, pleide ofte å piske seg selv som en ung munk. Han hatet seg selv, hatet sin synd, hatet Gud og hans uoverkommelige krav til perfeksjon. Og så gav han seg​​ selv ris, pisket seg selv, prøvde liksom å tilfredsstille den allmektige Guds vrede på sin egen kropp.

Er det deg? Holder du deg borte fra Gud? Forsøker du å straffe deg selv, piske deg selv med skjellsord eller avsky?
Det er en stor forskjell mellom det å kjenne vår iboende syndighet og opprør, for så å fryde oss i vår himmelske Fars store tilgivelse; og det å vasse i avsky over oss selv og straffe oss selv for våre feil. Det første er et verk av at den Hellige Ånd skinner sitt lys på vårt mørke, avslører vår synd, og overbeviser oss til å kalle på Jesu navn. Vår synd driver oss til korset.
Det andre kommer rett fra helvete, der Satan fordømmer oss og forteller oss at vi ikke fortjener å komme til Gud, og så holder vi oss borte.

Hallo! Selvfølgelig fortjener vi ikke å komme til Gud! Hvem i all verden sa det?! Det er nåde. Gratis nåde.

Lot fortjente ikke redningen. Likevel ble han reddet. Hvorfor? Fordi Abraham ba for ham.

Abraham fortjente ikke frelse. Likevel ble han frelst. Hvorfor? Fordi Gud elsket ham.

Hvis du leser denne fortellingen i små biter så kan du nok tro at Lot er en rettferdig mann. Men hvis du leser historien i sin helhet, kapittel 12 til 25, og virkelig fordyper deg inn i den – er det ganske klart at Lot var en egensindig tosk, en opprørsk synder som ble reddet gang på gang bare på grunn av Abrahams kjærlighet til ham. Abraham velsignet Lot, og så var Lot velsignet.

Dette er et flott bilde av oss og Kristus. Vi er som Lot, villfarne, knyttet sammen med syndere, forvirret over rett og galt, erkjenner ikke Herren, flykter ikke fra synd - og i Himmelens tronerom, snakker sønnen til Faderen og ber for oss i vårt forsvar. Han er vår mellommann, vår store øversteprest som sier "mitt offer er tilstrekkelig til å dekke over sine synder".

Nå vet vi ikke hva som er Lots skjebne. Dette er det siste vi hører om ham - en ensom alkoholiker voldtatt av sine egne døtre. Er han i himmelen?
Hvem vet? Men sannsynligvis er han det, siden hele drivet i denne historien har vært at den eneste grunnen til at han har blitt vist barmhjertighet er fordi han har en advokat - en som representerer ham foran tronen i himmelen.

Men hva med deg? Prøver du å komme til himmelen ved deg selv? Eller har du en advokat, en representant, ved tronen i himmelen? Kjenner du Jesus Kristus, og kjenner han deg?

Og hvis du kjenner ham, er han ditt alt? Er han din altoppslukende lidenskap? Fyller han deg, er han ditt ”syn” – i ekteskapet, når du ser filmer, leser bøker, er med venner, på jobben, på nettet, på skolen, med barna dine? Er han din herlighet? Eller er du som Lot, gjemmer deg i en hule, og prøver å holde Gud unna?

Du er tilgitt. Du er akseptert. Dine synder er betalt for. Du er en del av pakten. Du duger ikke - men Gud elsker deg uansett. Tro det.

19:29 Gud husket på Abraham. Han førte Lot ut fra ødeleggelsen.

søndag 23. mars 2014

1.Mos 18 Hele jordens Dommer, skulle ikke Han dømme rettferdig?

1.Mos 18

Hva vil Gud gjøre med onde mennesker? Hva vil Gud gjøre med de rettferdige - de som følger ham? Hva er vår skjebne?
Og hvorfor? Hvorfor blir de onde dømt? Hvorfor er de rettferdige frelst? Hvorfor kjenner Abraham Herren? Hvorfor er Sara en del av Guds plan for å velsigne verden? Hvorfor er de rettferdige - og velsignet?

Det er disse spørsmålene disse kapitlene handler om. Hva skjer med de rettferdige, hva skjer med de onde, de ugudelige.

Saras historie i vv1-15 understreker Guds pakt (løfte) som han gav i kapittel 17, hvor Han lover å være med Abraham og hans etterkommere. Abraham vil bli far til mange folkeslag, og de vil være Guds folk, og han vil være deres Gud. De vil være en del av pakten, beskyttet av Gud, velsignet av Gud. Alternativet er å være utenfor pakten, avskåret fra Gud - og som vi ser i kapittel 19, det å være utenfor den paktbeskyttelsen er å møte Guds vrede mot synden helt uten beskyttelse. Sodoma og Gomorra var to forferdelige byer som møtte Guds vrede med rette, og de ​​var forsvarsløse overfor ham, uten unnskyldning. Du er enten beskyttet av pakten, eller blottet og naken og forsvarsløs.

Så vi starter med Saras historie:
1. Er noe for vanskelig for Herren;
deretter går vi videre for å se på nådens pakt:
2. Dekket av pakten
og avslutt med å se på
3. Kristus, vår forbeder

1. Er noe for vanskelig for Herren? ( Saras historie)

13 Herren sa til Abraham: «Hvorfor lo Sara og sa: Skal jeg virkelig føde barn nå når jeg er gammel? 14 Er noe for vanskelig for Herren? Etter den fastsatte tiden skal Jeg komme tilbake til dere, etter så lang tid det tar for at et nytt menneskeliv skal bli til, og Sara skal da ha en sønn.”

Stakkars Sara. Hele livet var preget av dette: hun kunne ikke få barn. Hele livet ville hun ha hørt kvinner som hvisker, snakker om henne bak ryggen hennes, ser ned på henne. Hele livet ville hun ha følt seg som en uverdig kone for Abraham fordi hun ikke kunne gi ham et barn. Du kan tenke deg hvordan hun følte seg. Hvordan kvinnene rundt henne ville på så mange forskjellige måter fått henne til å føle seg uverdig, en skam for sin mann. Sideblikkene, de små knusende kommentarene ”mitt første barn – å, beklager Sara, jeg håper du ikke har noe imot at vi snakker om barn”. Slik kvinner kan bryte ned psyken til en annen kvinne.

Denne byrden, at hun ikke å kunne få barn, ikke kunne være mor, gjorde at Sara følte seg sønderknust, helt ubrukelig som kvinne.

Og Guds løfte til Abraham bare økte trykket! Ikke rart hun begynte å bli bitter! 16:2 «Se, Herren har hindret meg i å få barn. Jeg ber deg, gå nå inn til min trellkvinne! Kanskje jeg kan få barn ved henne».

Vi kan forstå hennes smerte og bitterhet, hennes desperate forsøk på å bli kvitt sin skam gjennom Hagar. Kanskje Hagar kunne fjerne hennes skam. Men det bare gjorde ting verre!

Det er som når Lady Macbeth prøver å vaske blodet fra hendene sine, blod fra mordet på kongen, ”Out, out damned spot" gråter hun. (Kom deg vekk, din flekk!) Hennes skyld hadde merket hendene hennes, og hun prøvde å vaske dem rene.

Eller når Pilatus prøver å vaske bort sin egen skyld da han fordømte Jesus til en skyldig manns død, en mann han visste var uskyldig.

Å prøve å håndtere vår skyld, vår smerte, vår synd på vår egen måte vil bare gjøre ting verre. Lady Macbeth begikk selvmord. Pilatus angret aldri, mistet kontrollen over Judea, og ble kalt tilbake til Roma for å bli straffet av keiseren. Sara ender opp med å mishandle sin tjener, Hagar, så hardt at hun rømmer inn i ørkenen for å dø.

Å prøve å være vår egen frelser fungerer ikke. ”Følg hjertet ditt” er et tåpelig og ødeleggende råd. Vi trenger nemlig en frelser. Vi trenger Kristus. Bare han kan fjerne skammen vi bærer. Bare han kan løfte byrdene vi bærer fra fortiden, bare han kan løfte dem, vaske oss rene, erklære oss nye, rettferdige, og sette oss på veien til liv og frihet. Bare Kristus. Er noe for vanskelig for Herren?

Gud besøker Abraham for Saras skyld. 9 Så sa de til ham: «Hvor er Sara, din kone?” Han svarte: «Her inne i teltet.”10 Da sa Han: «Jeg skal sannelig komme tilbake til deg etter så lang tid det tar for at et nytt menneskeliv skal bli til, og se, Sara din kone, skal da ha en sønn.” Men Sara lyttet fra teltåpningen bak ham.

Også hun er en del av denne pakten med Gud. Hun er dekket av hans nåde. Så møter han henne hvor hun er.”Hvor er Sara, din kone?” ”Adam og Eva, hvor er du". Ønsker du å bli funnet? Han er den Gud som oppsøker dem han elsker.

Sara, DU er en del av pakten. Din skyld og skam er dekket. Du, Sara, vil ha en sønn!

Fantastisk! Utrolig! Så utrolig at Sara ikke kan tro det. 12 Derfor lo Sara for seg selv og sa: «Skal jeg få en slik lyst etter at jeg er blitt gammel, og når min herre også er blitt gammel?”

Abraham lo i vantro i 17:17.

Sara ler i vantro i v12.

Men deres latter av vantro vil bli forvandlet til latter av glede når Isak kommer. Og hvis vi kunne lese på opprinnelig hebraisk slik dette ble skrevet, ville vi se at navnet Isak betyr ”han ler”. Og at når Sara sier ”Jeg lo ikke” i v15 er det et anagram av hennes sønns navn, Isak. (Anagram er når du omorganiserer bokstavene i et ord for å lage et nytt ord). Gud omorganiserer deres latter, fra vantro til glede.

Er noe for vanskelig for Herren?

Når vi nå har gått gjennom disse kapitlene har vi sett at Guds pakt (løfte) til Abraham trues mange ganger. Abraham ga nesten bort landet. Abraham adlyder ikke. Abraham tviler. Abraham og Sara prøver å hjelpe Gud ved bruk av Hagar. Og det store problemet: Sara kan ikke få barn, og er nå for gammel uansett. På hvert trinn tror vi ”vel, det var det, nå er det ’over og ut’ for pakten”. Men er noe for vanskelig for Herren. Lot svinger til side og overlater landet til Abraham. Abraham blir ikke drept for å lyve for Farao, men ble beskyttet av Gud. Han er seirende i krig. Gud møter ham i hans tvil og bekrefter sitt løfte. Og Sara får baby Isak i kapittel 21, et år etter hendelsene i dette kapitlet, akkurat som Herren hadde sagt.

Ingenting er for vanskelig for Herren! Er noe for vanskelig for Herren? Nei!

Men det reiser spørsmålet: hvordan? Hvordan kan Gud holde på å gjøre dette? Hvordan kan Gud holde sitt løfte selv når Abraham svikter så ofte med å holde sin del av pakten: å adlyde Gud og være ulastelig?

Vel, dette fører meg videre til mitt andre punkt:

2. Dekket av pakten

Fordi når du tenker på denne historien, er det litt rart. Hvorfor kom Gud og besøkte Abraham igjen. Hvorfor snakket han ikke bare med Sara tilbake i kapittel 17? Hva er så spesielt med dette andre besøket, som klart skjedde ganske snart etter det første?

Det første hintet er funnet i v1. Så viste Herren seg for ham ved terebintelunden i Mamre

Terebinter (Eiketrærne) i Mamre har vi sett to ganger før. I kapittel 13, da Lot valgte å forlate Abraham, og dermed skiller seg fra velsignelsene, og flytter til Sodoma, en ond by. Ikke overraskende, trenger Lot snart å bli reddet da han blir involvert i en krig og båret ut som et gissel (fange). Abraham bor ved eiketrærne i Mamre og drar avsted, sammen med Mamre og hans allierte for å redde Lot. Og nå sier forfatteren igjen ”eiketrærne i Mamre” og vi tenker ”Oi, Lot er i trøbbel igjen!”.

Og vi har rett. 16 Så brøt mennene opp derfra og så i retning av Sodoma

Sodoma er deres destinasjon. Det er der Herren og hans engler skulle. Så hvorfor stoppet de og hadde stort måltid med Abraham?

17 Herren sa da: «Skal Jeg skjule for Abraham det Jeg vil gjøre

Herren kom for å vise Abraham sin plan. Dette var årsaken til hans besøk.

Hvorfor? 18 siden Abraham sannelig skal bli et stort og mektig folk, og alle folkeslag på jorden skal bli velsignet i ham.
Dette er ordene i pakten i 12:2-3 er det ikke? Gud vil vise Abraham hans planer, avsløre hvem han er, hva slags Gud han er, fordi Abraham er i pakten.

19 For Jeg har utvalgt ham, for at han skal befale sine barn og sitt hus etter seg at de skal holde seg på Herrens vei og gjøre rettferdighet og rett, og for at Herren skal gi Abraham det Han har talt til ham om.

Abraham har blitt utvalgt for å gjøre det som er rett og rettferdig. For å være Den Ulastelige, paktens oppfyller. Og så vender Herren seg til Abraham, Den Ulastelige, og sier 20 Herren sa: «Fordi Sodomas og Gomorras klagerop er kraftig, og fordi deres synd er meget stor, vil Jeg nå fare ned dit

Hæ! Vent litt. Abraham er ikke ulastelig, er han? Vel, hva lærte vi forrige uke fra kapittel 17? Vi lærte at bare de ulastelige, de som er perfekte/fullkomne kan være i et forhold til Gud.
Vi ble minnet om at Abraham ikke var ulastelig, uten skyld. Han ler til og med i vantro til Guds ord - ikke akkurat den reaksjonen du ville forvente av en ulastelig - du kan ikke forestille deg at Jesus noensinne ler i vantro til sin Fars ord!
Abraham var ikke ulastelig, men Gud erklærte ham ulastelig, rettferdig. Ikke på grunn av hva Abraham har gjort, men på grunn av det Jesus Kristus vil gjøre på korset. Abraham merket kroppen sin med et ytre tegn av omskjæring, og dette peker mot Jesus. Hans kropp er merket til evig tid for et indre tegn av omskjæring av våre hjerter. Jesu kropp bærer merket av Guds evige pakt for å redde folk fra alle nasjoner, at alle nasjoner vil bli velsignet gjennom Abrahams sønn, Jesus fra Nasaret, Guds Sønn.

V 19: Jeg har utvalgt ham I grunnspråket står det «Jeg kjenner ham». Gud kalte Abram i Kaldea og åpenbarte seg for ham. Det er et intimitet - et forhold - der. Gud kjente Abraham. Ikke på grunn av Abrahams iboende godhet, men på tross av hans onde og syndige hjerte. Gud valgte ham ut for å vise sin barmhjertighet gjennom ham.

Abraham er dekket av nådens pakt, hans synder er betalt av Kristus på korset - og han er kalt til å svare i tro. Abraham trodde Gud, og Gud regnet ham som rettferdig.

Stole på og adlyde. Det er vår del. Leve som om Gud er Gud, som om hans ord er sanne og livgivende, og glede seg!

Abraham er dekket av pakten. På grunn av Kristus kan Abraham bli erklært rettferdig, og så i resten av dette kapitlet spille rollen som Kristus, den sanne Ulastelige, Feilfrie. Gud ber nå Abraham om å være forbeder (megler, forener) for Sodoma.

3. Kristus, vår forbeder

20 Herren sa: «Fordi Sodomas og Gomorras klagerop er kraftig, og fordi deres synd er meget stor, 21 vil Jeg nå fare ned dit og se om de virkelig har gjort som det lyder i klageropet som har nådd Meg. Og hvis ikke, vil Jeg vite det.”22 Så vendte mennene seg bort derfra og gikk mot Sodoma, men Abraham sto fortsatt framfor Herrens ansikt.23 Abraham kom nærmere og sa: «Vil Du også utslette den rettferdige sammen med den ugudelige?24 Om det nå finnes femti rettferdige i byen, vil Du utslette stedet og ikke skåne det, selv om det er femti rettferdige der?25 Må det være langt fra Deg å gjøre noe slikt som dette, å drepe de rettferdige sammen med de ugudelige, slik at det skulle gå de rettferdige på samme måte som de ugudelige. Må det være langt fra Deg! Hele jordens Dommer, skulle ikke Han dømme rettferdig?

Hvordan skal vi kunne forstå hva Jesus gjør for oss? Fordi vi har sett det før med Guds menn som står foran Gud og ber for syndere til å bli vist barmhjertighet. Det er det som skjer her.

"Abraham, kom hit. Jeg skal ned å se på Sodoma.”

Når Gud sier ”Jeg skal fare ned dit og se” ( v21 ) det er noe skremmende. Vi har sett det med Noah, vi så det med Babels tårn. Det betyr i utgangspunktet at Gud ikke lenger overser vår synd, men ser nøye på den, og vil derfor dømme deretter. Men det er et siste håp for folk i Sodoma: Abraham.

"Hva med de rettferdige?” spør Abraham.” Vil du ødelegge dem også? Redd byen for de rettferdiges skyld!”

Er det ikke det vi ber Gud om når vi ber for byen vår? Redd Notodden, Å Herre, av hensyn til alle de som ennå må høre ditt budskap og vende seg til deg. Spar oss Far, miskunne deg over oss.

Abraham ber, går i forbønn for den ugudelige byen Sodoma. Det er en direkte oppfyllelse av løftet om at ”alle folkeslag på jorden skal bli velsignet i ham” Selv om Sodomas kongen behandlet Abraham med utakknemlighet etter at Abraham hadde reddet dem (kap 14) - likevel ber Abraham fortsatt for dem, og blir forsikret på at hvis det bare er femti, førti, tretti, tjue... selv bare ti rettferdige i Sodoma, vil hele byen bli spart: Guds nåde over de få vil oppveie for hans vrede over de mange.

Hele jordens Dommer, skulle ikke Han dømme rettferdig?

Kan Gud bevare de rettferdige midt i dommen av de ugudelige?
"Kan Gud redde sitt folk?” er egentlig spørsmålet Abraham spør. Er det verdt det? Kan vi stole på Gud? Vil vi bli frelst på den endelige dommen eller vil vi bli feid til side av Guds vrede sammen med alle andre? Det er spørsmålet Abraham stilte. Det er et spørsmål israelittene stilte. Det er et spørsmål vi stiller. Er det verdt det? Kan Gud virkelig redde oss?

Og stakkars gamle Abraham får ikke et svar på slutten av denne samtalen. Han sa: «Jeg skal ikke ødelegge den for de tis skyld.”33 Så gikk Herren bort, straks Han var ferdig med å tale med Abraham. Samtalen er over, Abraham! Og scenen, og kapitlet, ender med Abraham vendte tilbake dit han bodde. Sannsynligvis for å tygge neglene, bekymre seg over Lot. Vil Gud redde ham? Neste dag leser vi at han løper ut til skråningen med utsikt over Sodoma for å se hva som skjer. Kan Gud redde sitt folk?

Svaret er ja. Ja, Gud kan redde sitt folk. Mens Lot drøyer med å forlate Sodoma tar englene hendene hans og drar ham ut av byen, for Herren er barmhjertig (det står i 19:16 ). Og 19:29 binder Lots redning tilbake til dette kapitlet: det var ikke på grunn av noe Lot gjorde, men fordi Gud husket på Abraham. Han førte Lot ut fra ødeleggelsen. Lot er reddet fordi Gud hørte Abrahams bønn for ham.

Og når vi leser dette kapitlet, både ser og forstår du og jeg at vi er frelst, og vil bli frelst, ikke på grunn av det vi har eller ikke har gjort, men fordi Gud Faderen hører Jesu bønn for oss, og har barmhjertighet med oss.

Er noe for vanskelig for Herren? Nei, selv syndere kan bli frelst.

Hvorfor? Fordi vi er dekket av nådens pakt.

Hvorfor? Fordi Kristus er i forbønn for oss.

La oss feire det nå som vi tar nattverd. Vi er syndere, frelst ved hans nåde. Han er akkurat nå i tronsalen i himmelen i forbønn for oss. ”Mitt blod dekker (over) deres synder. Kroppen min ble gitt for å gi dere liv.” Halleluja!

søndag 16. mars 2014

1.Mosebok 17 Vær fullkommen

1.Mosebok 17

Empty spaces - what are we living for?
Abandoned places - I guess we know the score.
On and on, does anybody know what we are looking for...

Teksten fra Queens berømte sang "The Show must go on". Stor sang. Store spørsmål. Hvorfor er vi her? Hva er vi her for? Hva er grunnen til at vi eksisterer? Hvorfor skapte Gud deg og meg? For hvilket formål?

Svaret vi får i dette kapitlet er overraskende: for å være fullkommen (perfekt, feilfrie, ulastelig). Gud skapte oss til å være fullkomne fordi han er fullkommen, og vi ble skapt for å gjenspeile hans fullkommenhet, hans herlighet.
La oss granske nærmere i dette kapitlet!

1. Hva er det Gud skal gjøre?

Kapittelet åpner med Guds løfte: 2 Jeg skal opprette Min pakt (løfte) mellom Meg og deg, og Jeg skal gjøre deg overmåte tallrik.

Men har han ikke allerede gjort dette? Hva er det som foregår?

Vel, det er verdt å sammenligne de tidligere kapitlene 12, 13 og 15 med dette, 17. Fordi her er det noe nytt!

Igjen lover Gud Abram et land, et folkeslag og velsignelser. Men i stedet for en nasjon, Israel, skal Abram nå bli far til mange nasjoner-v5. Dette er så viktig at Gud forandrer navnet hans for å bemerke denne anledningen: Abram "opphøyet far" blir nå kalt Abraham "far for mange folkeslag".

Som dere skjønner, ikke bare vil Abraham være en «velsignelse for alle slekter på jorden» (kap 12:3) men far til mange folkeslag. Og mer enn det, får vi vite at Konger skal stamme fra Abraham. Men det er enda noe mer, noe kjempestort: v7 Jeg skal opprette Min pakt mellom Meg og deg og din ætt etter deg i alle de slektsledd som kommer. Den skal være en evig pakt, og Jeg skal være Gud for deg og din ætt etter deg.

Gud lover å være med Abrahams etterkommere: han vil være deres Gud og de vil være hans folk.

Bibelens historie er som en løk. Mens vi leser igjennom, skreller vi tilbake lag etter lag av åpenbaringer. Bibelen er en genial roman som avslører bare litt mer av mysteriet før til slutt hele greia klikker på plass og du sier "Å!". Dette er Guds historie, åpenbart for oss litt etter litt, og "Å!" øyeblikket er når Jesus trer inn på sidene i historien han skriver og vi sier "Å, det var jo han alt handlet om! Jesus er helten i historien! Han er mysteriet som nå er åpenbart!"

Jesus er velsignelsen for alle folkeslag. Jesus er kongen som stammer fra Abraham som vil samle folk fra alle slekter og nasjoner og familier og språk grupper på jorden i en ny menneskehet. Guds nye folk ved tro. De som har Abraham som sin far - fordi han er troens mann. Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig leste vi noen uker tilbake. Den evige pakten i kapittel 17 er oppfylt av Jesus. Vi er Abrahams ætt (etterkommere) hvis vi også har tro på Guds løfter.

Så dette er det flotte nye løftet, en ny åpenbaring av Guds pakt. Fantastisk! Men det er også et nytt krav, et nytt tegn ved tro. Gud forteller Abraham hvordan han må reagere.

2. Hva må Abraham være? Vær ulastelig

17:1 Da Abram var nittini år gammel, viste Herren seg for Abram og sa til ham:«Jeg er Den Allmektige Gud. Du skal vandre for Mitt ansikt og være ulastelig. (Ulastelig betyr som ikke kan kritiseres eller lastes, uklanderlig, feilfrie, perfekt, uten blemmer)

Vi har hørt dette før. Hvor? Noah. 1.Mos 6:9 Noah var en rettferdig mann, han var ulastelig blant sine samtidige. Noah vandret med Gud. Og Gud talte til Noah. Så også med Abram: Ulastelig.

For å være i et paktsforhold til Gud, må du være fullkommen. Noah kjente Gud, og han var "ulastelig". Abram kjente Gud, og Gud sa "vær ulastelig".

Jesus sa For Jeg sier dere at hvis ikke deres rettferdighet langt overgår den til de skriftlærde og fariseerne, skal dere aldri komme inn i Himlenes rike." Matt 5:20.

Vi er vant til å tenke på fariseerne som skurkene – det var jo de som drepte Jesus! Men egentlig var de ’kirke’ lederne den gangen. De ble høyt respektert - alle ville være som dem. De var hellige menn, påpasselige på å adlyde loven i alle detaljer. Rettferdige? De var rettferdige. De var plakatguttene for de som ville komme til himmelen ved sin egen kraft: disse gutta tok ting på alvor! De hadde de rette klærne. De ba til rett tid med de riktige ordene. De betalte tienden til og med av hage urtene som de tok med til templet. Livet dreide seg om å tjene Gud. Og Jesus sa "Du må være mer rettferdig enn dem!" Hæææ?

Til oss kunne Jesus ha sagt du må være mer rettferdig enn Moder Teresa. Eller mer langmodig enn Dalai Lama. Eller skjønnere enn Debby Garratt. Det er forferdelig vanskelig, helt umulig, kort sagt.

Jesus sa "For jeg sier deg, med mindre din rettferdighet overstiger Moder Teresas, vil du aldri komme inn i himmelriket."

Abram, vandre for Mitt ansikt og vær ulastelig. (Bibelspråk for tjen meg og være feilfrie)

Den eneste måten å kjenne Gud på er å være fullkommen. Tenk på brevene (til menighetene) vi har studert: romerne og efeserne. Begge disse oppfordrer oss til å være fullkomne. Ef 4:1–3 1 Jeg, som er fange i Herren, formaner dere da til å vandre verdig det kall som dere ble kalt med, 2 med all ydmykhet og mildhet, med tålmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, 3 og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens bånd!

Lev et liv verdig ditt kall. Vær ydmyk og mild, tålmodig og i enhet -alltid. Det er kristen atferd. Klarer du dette?

Romerne 12:1 likeså: Jeg oppmuntrer dere derfor, søsken, ved Guds barmhjertighet, at dere framstiller deres kropper som et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud. Dette er deres åndelige gudstjeneste.

Være et hellig offer. Være fullkommen. Abram, vandre for Mitt ansikt og vær ulastelig.

Men vent bare litt. Jeg var her forrige uke. Det var jeg som preka! Og jeg husker at Abram ikke var fullkommen. Han var ikke ulastelig heller! Han var en utro seksuell synder, misbrukte Sarais stakkars tjenerjente Hagar, og sammen med sin kone, brukte Hagars kropp til sine egne formål. Det Abram og Sarai gjorde mot Hagar var forferdelig – omtrent så langt fra "ulastelig" som du kan komme. Det var så grusomt at Hagar rømte ut i ørkenen for å dø.

Og så i neste kapittel sier Gud "ulastelig". Hva skjer her?

Har Abram - Abraham – ordna opp i livet sitt de tretten årene siden han misbrukte Hagar? Har han bladd over et nytt ark, prøvd skikkelig hardt - du vet, børstet tennene, pussa sandalene, kjemmet håret, brukt New Spice? Er det det som har skjedd?

Vel, det kunne vært fint å forestille seg det, og kanskje det er det du har lært på søndagsskolen: Abraham var en god mann, så Gud likte ham, og var hans venn. Han ”skannet” hjertene til alle mennesker og så at Abraham hadde et godt hjerte, og så valgte Gud ham. Den slags tull hører vi hele tiden: for eksempel lærer Jehovas Vitner dette, herlighetsteologien forkynner det, de fleste i Den Norske Kirke synes å lære det, og det virker som mesteparten av søndagsskolene lærer det. Vær god og snill, da vil Gud like deg.

Det er en løgn.

Fordi hvis du faktisk LESER hva Bibelen sier, i stedet for det du tror den sier... vel, da er budskapet helt annerledes. Abraham har ikke forandret seg. Jo, han har sikkert vokst i sin tro, ingen tvil om det! Bare en mann med full tillit til at Gud kunne vekke opp fra de døde ville være villig til å ofre sin sønn som han elsket (kapittel 22).
Men han er fortsatt en løgner og sier at kona Sarah er hans søster (i kapittel 20), og denne gangen har han virkelig ingen unnskyldning! Han har ikke nok tro på Guds løfter.
Han ler når Gud sier han vil få en sønn i dette kapitlet (v17).
Han lar kona si misbruke Hagar og Ismael (igjen!!) og sender dem ut i ørkenen for å dø (kapittel 21).

Abraham er ingen sankt. Han er egentlig ikke den type mann du ønsker at din datter skal gifte seg med, er han? Han er den type leder som ville vært i Telen altfor ofte pga store feiltrinn (eller Se og Hør: eksklusivt intervju med Hagar "Han sendte meg bort for å dø!").

Abraham var ikke fullkommen. Det var ikke slik at han strevde skikkelig hardt og så ble han fullkommen. Han er ikke fullkommen, ikke ulastelig. Likevel sier Gud til ham "vær ulastelig, fullkommen". Gud sier til oss "vær fullkommen".

Hva er det som foregår?!! Hvordan kan vi gjøre dette?

Vel, her kommer vi til en av de store sannhetene i hjertet av Bibelen. La meg sitere fra Major Ian Thomas: Hvis vi er skapt i Guds perfekte/ fullkomne bilde, hvorfor kan han ikke kreve perfeksjon/ fullkommenhet fra oss. Det er et helt rimelig krav. Men dette kravet synes helt urimelig for oss fordi vi mangler noe, noe så opplagt, så soleklart, så nødvendig. Synd overskygger våre sinn fordi synd sier "Jeg er Gud!".
Hva som mangler er dette: Gud. Gud selv. Han er den manglende brikken i puslespillet. Jeg siterer: "Når Gud skapte deg og meg, var hans intensjon at det som vil skille oss ut fra dyreriket er en livskvalitet og atferd som ville tillate for absolutt ingen annen mulig forklaring enn Gud i oss."

Vi var skapt å behøve Gud for å være fullstendige mennesker. Det er virkelig et Gud-formet tomrom i hver av oss. Vi er designet for å være fullkomne, men vi var IKKE designet for å oppnå denne fullkommenheten på egen hånd. Vi må ha Guds fullkommenhet, Guds rettferdighet, for å være fullkomne, være rettferdige. Sann menneskelighet, å være virkelig levende, finnes bare når Gud bor i oss. Han er vårt liv.

Og det er derfor Gud sier til Abraham, og sier til oss: vær fullkommen. Bli som meg, for jeg er med deg. 7 jeg vil alltid være din Gud og dine etterkommeres Gud.

Mennesker uten Gud er som en bil uten motor. Han er vår motor, vår drivkraft. Uten ham er vi intet. Vandre for Mitt ansikt og vær ulastelig.

3. Hvordan kan vi være ulastelige?

Bla tilbake til kapittel 15, vers 6: Og [Abram] trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet.

I historien om Noah, leser vi at hver hensikt i [menneskets] hjertes tanker bare var onde hele dagen (6:5), 8 Men Noah fant nåde for Herrens øyne.

I Efeserne 4 v1 står det Jeg, som er fange i Herren, formaner dere da til å vandre verdig det kall som dere ble kalt med

Da. På grunn av hva Gud har gjort. Fordi du har blitt kalt av Gud.

Vers 1 i Romerne 12 sier det samme. Jeg oppmuntrer dere derfor, søsken, ved Guds barmhjertighet, at dere framstiller deres kropper som et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud.

Derfor. Ved Guds barmhjertighet (som vi akkurat har brukt 12 kapitler på å lese om!) Hvor ofte hopper vi over disse ordene! Men det er sannheten. Aldri fjern moralske oppfordringer fra sin forløsende sammenheng. Det betyr: aldri forkynn "Dette er hvordan du må oppføre deg" uten evangeliet om nåde. Vi ER frelst. Vi ER erklært rettferdige. Vær den du nå er!

Det er ikke: virkelig strev, men heller: vær hva du nå er: en ny skapning.
Det er som å si til en bil uten motor: kjør, kontra det å si til en bil med en nymontert motor: kjør. En er umulig, en helt naturlig!

Du som er en kristen, vær den du er. La den Hellige Ånd forvandle deg. Gi deg selv til Gud: din tid, penger, relasjoner, kjærlighetsliv, ditt sexliv, vennskap, arbeid, drømmene dine, din karriere, dine "rettigheter". Alt du er, alt du har - gi det over til Gud. Du tilhører ham.

Kjennetegnet på at Abraham trodde at han ble tilgitt av Gud, at han tilhørte Gud, var omskjæring. Kroppen hans ble merket: et tegn på at han og alle hans etterkommere tilhørte Gud. 10 Dette er Min pakt som dere skal holde, pakten mellom Meg og dere og din ætt etter deg: Alt av hankjønn blant dere skal omskjæres.11 Dere skal omskjæres på kjødet av forhuden deres, og det skal være et tegn på pakten mellom Meg og dere… 13 Min pakt skal være på deres kjød som en evig pakt.

Hans omskjæring var et tegn på pakten. Det var et tegn på hans tro. Fordi vi mennesker er ganske dumme, gjorde Israel ofte dette feil - de stolte på dette ytre kjennetegnet i stedet for å tro! "Å, ja da, jeg har (omskjærelses)merket, jeg trenger ikke å stole på Gud!" Ups!

Eksterne tegn symboliserte en indre endring. Det er derfor det Nye Testamente snakker om en omskjæring av hjertet, og hvorfor vårt tegn ikke er omskjæring men dåp. Vi bærer ikke merket i vår egen kropp, fordi dette tegnet peker mot kroppen til DEN ENE – som ville bli merket for våre synder.
Jesus er vårt tegn på omskjæring. Hans kropp bar (kjenne)tegnet på Guds evigvarende pakt. Evig, er kroppen hans merket.

Og derfor, i dåpen feirer vi at vårt gamle liv blir korsfestet med Jesus til døden, og at vi blir gjenoppreist til nytt liv med ham i hans oppstandelse. Vi er en ny skapning, med nye, omskårede hjerter. Hjerter som tilhører Gud.

Så er vi en del av de mange nasjonene som kommer fra Abraham. Han er vår far, ikke av blod, men ved tro. Og vi er en del av det fabelaktige løftet i v7 "Jeg skal opprette Min pakt mellom Meg og deg og din ætt etter deg i alle de slektsledd som kommer. Den skal være en evig pakt, og Jeg skal være Gud for deg og din ætt etter deg.
Han er vår Gud fordi vår konge, Abrahams etterkommer, Jesus, Kristus, bar våre synder på korset, tok paktens merke på sin egen kropp, og vant for oss Guds rettferdighet, ulastelighet, slik at vi kan tro og Gud regner oss som rettferdige.

I Kristus er du et fullstendig menneske. Venner, gled dere! Og begynn å leve ut hva Gud har lagt i deg. Ja, du vil snuble og falle, men husk at Jesus har allerede båret dine synder: du er regnet som rettferdig. Og reis deg og fortsett på veien. Abraham snublet mange ganger- men hver gang ble han tilgitt, velsignet, løftet opp. Ha tro. Stol på Guds ord. Du er tilgitt i Kristus.

Dette er den evige pakten: Jeg skal være Gud for deg og din ætt etter deg. Han er vår Gud.

Vår respons? Jeg er El Shaddai, "Allmektig Gud." Du skal vandre for Mitt ansikt og være ulastelig [tjen meg, og være feilfri].

Pris Gud at han selv bar merkene i kroppen sin for å dekke over våre synder, for å gi oss et nytt hjerte, og gjøre oss nye skapninger: sant menneske. Takk Far.

søndag 9. mars 2014

1. Mosebok 16: Tosker og den Gud som ser

1. Mosebok 16

Har du hørt ordtaket "Å feile er menneskelig, å tilgi, guddommelig”? Det ble skrevet av Alexander Pope, en engelsk poet rundt år 1700. Å feile - å gjøre feil - er så veldig, veldig menneskelig, ikke sant?

Debby fortalte meg for noen dager siden om en artikkel skrevet av Paul Tripp om Kristi visdom og menneskers dårskap (dumhet). Han sier i utgangspunktet dette: "Dette kan fornærme deg, men du er en tosk (dumming). På grunn av synd er du en tosk. Tror du meg ikke? Se på livet ditt: du spiser for mye, og blir overrasket når du går opp i vekt. Du bruker mer penger enn du bør, og blir overrasket når du har økonomiske problemer. Du behandler andre mennesker dårlig – for så å være såret når de ignorerer deg eller fryser deg ute ".

Duverden. Jeg er en tosk!

Men fortvil ikke, Gud vet det. Han er veldig flink til å redde tosker. Selv "troens helter", slik som Abram og Sarai er tosker. De oppførte seg i alle fall helt dumme i dagens avsnitt!

1. Eden og syndefallet

Vi starter med å minne om 1.Mosebok 15. For et fabelaktig kapittel! Herrens løfte til Abram ble fornyet: Gen 15:4-6 4 «Din tjener skal ikke arve deg, men en som skal komme fra ditt eget liv, skal arve deg. » 5 Så tok Han ham med utenfor og sa:«Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, om du klarer å telle dem. » Så sa Han til ham:«Slik skal din slekt bli. » 6 Og han trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet.

Her ser vi den rettferdige Abram, som lever i tro under Guds velsignelse. Han snakker med Gud i den kjølige del av dagen, og Gud møter ham. Det er idyllisk, det er avslappende, det er som i Edens hage på nytt. Menneske og Gud sammen. Fantastisk.

Og så akkurat som i hagen, er kvinnen fristet til synd, forvrir Guds ord - og gir etter for fristelsen, ignorerer Gud, og skaper sin egen løsning på hennes problem i stedet for Guds løsning. Så kommer hun til mannen sin og sier: her er min løsning, og han lytter til henne i stedet for Gud, og kaller hennes løsning “god” og Guds løsning derfor "dårlig”.

Hvor ofte gjør vi dette! Guds løsning virker for hard, eller for vag, eller for treg, og så hopper vi opp på tronen, tar kronen av VERDENS HERSKER (i hvert fall ’min verden’) og setter den på våre hoder, og kommer opp med vår egen løsning. Vi ignorerer hans ord, og lager våre egne sannheter. Fungerer bra, ikke sant?

Sarais problem var at Guds ord virket altfor uklart for henne; " en som skal komme fra ditt eget liv (din egen sønn), skal arve deg."
Men han sa det til Abram. Betyr det virkelig meg? Det kan ikke inkludere meg. Jeg er ufruktbar. Hvis han mente meg da ville han ha sagt noe, ville han ikke?" Du kan forestille deg at hun sitter der måned etter måned, kanskje år etter år (i avsnittet er det uklart hvor lenge Sarai ventet før hun ble utålmodig) - disse tankene surrer rundt og rundt i hodet hennes. Bekymring er en kvelende sykdom, stjeler vår glede, noe som gjør oss ulykkelige og opprørt.

Bekymring er et universelt menneskelig problem, men det synes å være en særlig belastning for kvinner. Debby går en tur - en power walk - rundt Tinnemyra de fleste dager, og hun sier at hver eneste kvinne hun møter – og dette slår aldri feil – går slik: med bekymrede uttrykk på ansiktene deres. Bekymring avslører at jeg ikke stoler på Gud. Bekymring sier ”det er jeg som er i kontroll, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre”. Husk Jesu trøstende ord i Matt 6:32-33 ”Deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og Hans rettferdighet! Så skal alt dette bli gitt dere i tillegg.” Han vet. Han har kontrollen. Stol på ham.

Ikke bli som Sarai. Sarai ga etter for sine bekymringer, og i stedet for å ta sine bekymringer til Gud, kom hun opp med sin egen plan.

Det er interessant å sammenligne kapitlene 15 og 16 - faktisk forfatteren synes å invitere oss til å gjøre det. I begge kapitlene er det tvil angående Guds løfte. I begge kapitlene er problemet "Jeg har ingen sønn". Men det er en stor forskjell. I kapittel 15 tar Abram sin tvil til det rette sted - til Gud. Og resultatet? Gud bekrefter sin pakt (løfte), og v6 han trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet.

Men i kapittel 16 gikk ikke Sarai til Gud, men kom opp med sin egen løsning, sin egen måte å løse problemet på. Hun lar sin bekymring flyte over i bitterhet og sier i v2 " Herren har hindret meg i å få barn. Jeg ber deg, gå nå inn til min slavekvinne! Kanskje jeg kan få barn ved henne.”
Sarai var bitter fordi hun ikke hadde noen barn. Hun lot sin “rett” til å få barn komme i veien for sitt forhold til Gud. Hun ventet utålmodig på Guds velsignelser, og fant en snarvei.

Og Abram? Vel, han lytter til sin kone i hennes synd, akkurat som Adam lyttet til Eva i hennes synd. Adam og Abram, svikter å lede, svikter å være gode ektemenn som bringer sine koner til omvendelse og leder dem tilbake til den Allmektige Gud. Det er din jobb som ektemann – hvis du er gift! Du er ansvarlig overfor Gud for å lede din familie. Led vel, ved Guds nåde! Og ikke vær som Abram. "Hei Abram, ha utro sex med Hagar der borte! Det er greit for meg." "Mmmm , ok!" Abram tenker med sin penis! Og det er litt av et rot de begge lager for seg selv.

Sarai blir sjalu, sint, bitter, og dette fører til mishandling av tjeneren hennes. Vår ”helt” Abram er avslørt som utro, og en feiging som prøver å unngå sitt ansvar. Relasjoner er ødelagt, og de ​​svake, Hagar og hennes ufødte sønn, blir mishandlet.

Hvor dumme vi er når vi prøver ”å hjelpe Gud ". Når vi ikke er villige til å være tålmodige. Når han sier nei, og vi sier ja. Jeg vil ha det jeg vil, og jeg vil ha det nå! Det er min rett til å ... vel hva er det du sliter med nå? Er det din rett til å være gift? Er det din rett til å få barn? Er det din rett til å ha en karriere? Eller en jobb du liker i stedet for en du ikke liker? Eller bare å ha en jobb? Tror du at du har et krav mot Gud? At du kan komme til ham og si "du skylder meg” (og ”jeg fortjener”).

Hvor ofte tenker jeg sånn? Stående foran allmektige Gud med alle mine "rettigheter" pakket inn i min egen selvhøytidelighet, og krever fra Gud hva jeg synes han burde gi meg. Hvis du er som meg, si til deg selv nå sammen med meg "Din tosk. DIN TOSK! DIN TOSK!” Hvordan våger du! Hvem fortalte deg at du hadde rettigheter? Vi har ingen rettigheter bortsett fra dette: å tjene Gud. Det er vår "rett". Vi hører ham til. Det han sier, gjør vi. Hagar møtte Herren, han trøstet henne, lovet han ville velsigne henne, men han sier i v9 Vend tilbake til din husfrue og underkast deg under hennes hånd!

Du kan forestille deg Hagars kamp med denne befalingen. Seriøst? Vet du ikke hva som har skjedd?
Hagar, vær lydig.

Daniel, vær lydig. Vi tilhører Gud. Våre liv er hans.
Hvilke rettigheter klamrer du deg til som kommer i veien for ditt forhold til Gud? Gi slipp.

Fra kapittel 15-16: fra Eden til syndefallet. Før vi fortsetter med det neste avsnittet vil jeg bruke litt tid på et område hvor vi er fristet til å tro at Guds ord er dumme og våre ord er bra.

2. Herliggjørelsen av seksuell synd

Jeg har kalt dette punktet "herliggjørelsen" av seksuell synd, fordi, vel, det er det vi så ofte tror. Vårt samfunn gjør det i alle fall! Det preker at sex er bra, bortsett fra sex i ekteskapet: det er kjedelig og dårlig, sier vår verden. Teenage sex, utroskap, homoseksuell sex, one- night-stands, pornografi og så videre og så videre – er alt "godt" erklærer verden.
Gud sier sex mellom en mann og hans kone er vidunderlig - ha sex ofte, befaler han - men noen annen form for sex er av den onde. Hvorfor? For det første, fordi han sier det, og han er Gud. For det andre fordi noen annen form for sex skader oss: fysisk, emosjonelt, åndelig.

Sex er mektig. Det er en av våre dype lyster. Vi er skapt som seksuelle vesener, skapt for å bli "ett kjød " og til ”å være fruktbare og bli mange”. Gud skapte sex. Han skapte sex før syndefallet. Sex er bra. God sex er bra. Sex mellom en mann og hans kone er bra: det forener dem, binder dem sammen, styrker deres forhold. Det er en dyp måte å si "vi er sammen. Vi er ett. Jeg er din og du er min. Jeg elsker deg." Dette ærer våre kropper, skapt av Gud.

Men når vi tar dette og vrir det - når vi tar kroppen vår og ligger med andre som ikke er våre koner eller ektemenn gjør det vondt. Dypt. Vi sårer oss selv, vi sårer andre. Dette vanærer våre kropper.

Da Abram tar Hagar som sin "ekstra" kone, en innbytter for å produsere en sønn, gjorde han noe helt akseptabelt, helt normalt i hans samfunn. Det var sosialt akseptabelt. Men for noen katastrofale konsekvenser!

I vårt samfunn blir det sett på som helt normalt å se på pornografi - det er å se på andre mennesker som har sex. Men det fordreier våre ideer om sex. Det er viktig at barna er her og lytter til dette fordi de ser disse seksuelle bildene allerede, på klassekameratenes telefoner, hos venner på TV eller åpenlyst vist i huset. Pornobudskapet er at jenter ikke er noe mer enn sexobjekter for gutter, og at gutter egentlig ikke er noe mer enn peniser! Det er dette våre barn lærer. Og det er det vi lærer når vi ser på porno.

Hvis du ser på porno, slutt! Du synder mot Gud, og sier at det han har erklært ondt, du erklærer bra. La din kone (eller din mann, hvis du er en dame som ser på porno) tilfredsstille dine seksuelle lyster! Og hvis du ikke er gift, slutt! Hva slags ektemann tror du du skal bli hvis du hele tiden gir etter for seksuelle fristelser? En dårlig en, og en misbruker i soverommet. Så mange ektemenn ser på porno og misbruker sine koner på soverommet fordi de prøver å etterligne det de ser. Ikke gjør det.

Jenter er nemlig ikke sexobjekter, og gutter er ikke bare peniser. Vi er begge praktfulle, skapt i den Allmektige Guds bilde for å vise hans herlighet. Vi er ikke dyr, men konger og dronninger. Som 1.Kor 6:18 sier "Flykt fra seksuell synd! Ingen annen synd så klart påvirker kroppen som denne gjør. For seksuell umoral er en synd mot din egen kropp. 19 Vet du ikke at kroppen din er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i deg, og ble gitt deg av Gud? Du tilhører ikke lenger deg selv, 20 for du ble kjøpt for en høy pris. Gi derfor Gud ære med kroppen."

Hedre Gud med kroppen din. Og hedre kroppene til andre. Ikke behandl folk som objekter. Abram og Sarai gjorde det. De behandlet Hagar som et objekt, et sexobjekt som skulle brukes til deres fornøyelse.

Vi kan ofte falle i fellen med å tenke at "helter" i Bibelen er hellige menn, og det de gjør er riktig. Det er ikke sant i det hele tatt. Abram og Sarai trodde her at det de gjorde var riktig, at deres seksuelle synd ikke ville ha noen konsekvenser. Åå - hvor stort de tok feil. De var u-hellige.

Se på de enorme problemene Abrams utroskap forårsaker. Hagar opphøye seg selv og begynner å behandle Sarai med forakt. Sarai er full av sjalusi og sinne og bitterhet, og legge skylden på mannen sin. 5 Da sa Sarai til Abram:«Måtte uretten over meg komme over deg! Jeg ga min slavekvinne i din favn. Da hun så at hun var med barn, ble jeg foraktet i hennes øyne. Abram er nå i klemme mellom disse to kvinnene, og vet ikke hva han skal gjøre. Derfor - som hvilken som helst mann i denne situasjonen… Løper han bare vekk! 6 Så sa Abram til Sarai:«Din slavekvinne er i dine hender. Gjør med henne det du synes godt om.» Og Sarai gjør det. Hun behandler Hagar akkurat slik hun vil, og øser ut alt sitt sinne og sjalusi på sin hjelpløse tjener. Sarai plager Hagar så fælt at hun til slutt stikker av. Hvor skal du? Til ørkenen, trolig for å dø. Hagar vil heller dø enn å være med Sarai lenger.

Sex uten konsekvenser? Tror du at du kan gjøre hva du vil, og at det ikke har noen betydning? Lær av Abram. Det betyr noe.

1 Kor 6:19 Du tilhører ikke lenger deg selv, 20 for du ble kjøpt for en høy pris. Gi derfor Gud ære med kroppen."

3. Den Gud som ser

Så langt har kapittel 16 vært ganske deprimerende. Opprør mot Guds ord, utroskap, brutte relasjoner og ødeleggelse av synd, og mishandling av de svakeste.
Hagar er en egypter, en utlending - historien poengterer dette to ganger (i v1 og 3). Hun er en del av "alle nasjoner" som skulle bli "velsignet gjennom Abram ". (Husk Guds løfte i 12:3). Men Abram er ikke en velsignelse her, men en forbannelse. Stakkars Hagar er brukt og deretter kassert. Ingen ære er gitt til henne.

Hun ble ikke "sett" av Sarai når Sarai tilbød henne til Abram. Hun var bare et verktøy som skulle brukes, et objekt, en erstatning for Sarais uttørkede livmor. Abram "så" ikke Hagar heller. Hun var bare et sexobjekt, et verktøy for å tilfredsstille hans lyst, og en livmor for å gi ham en sønn. Hun ble ikke “sett” av Sarai da hun var gravid. Hun var bare et objekt for Sarais hat og sjalusi og bitterhet. Og hun ble ikke "sett" av Abram da han bare overså hvordan hans kone overgrep seg mot henne.

Men det er en som ser. Det er en som hører. Lakai –Roi-kilden kaller Hagar stedet i ødemarken hvor Herren fant henne: 14 Lakai –Roi-kilden (som betyr "kilden av den levende Gud som ser meg"). Og hennes sønn skulle bli kalt 11 Ismael (som betyr "Gud hører”), for Herren har hørt dine nødskrik.

Hagar, på rømmen, avvist, misbrukt, fortapt og alene. Ingen bryr seg. Ingen lette etter henne. Unntatt Gud. Han hørte henne. Han så henne.

Legg merke til at han ikke brukte en tryllestav for å gjøre alt bedre. Han sendte henne tilbake til samme situasjon. Sarai var fortsatt bitter. Abram var fortsatt en tosk. Men vet du hvem som hadde forandret seg?
Hagar var annerledes. Hun hadde møtt Herren. V13 Da kalte hun Herren ved navn, Han som talte til henne: "Du-Er-Den-Gud-Som-Ser". For hun sa: "Har jeg da på dette sted virkelig sett Ham bakfra, Han som ser meg?"

Han er den Gud som ser. Han er den som så vår hjelpeløshet og strakte seg ned for å redde oss. Han er den som så våre desperate behov, og reddet oss. Han er den som kan dekke vår seksuelle skam. Jesus, den som ser.

Han så deg og meg her i dag. Han så oss og elsket oss. Som tåpelige sauer uten gjeter. Som skyldnere som på ingen måte kan betale vår gjeld. Som døde som på ingen måte kan stå opp igjen til liv. Han så oss.

Og han ydmyket seg selv - den store Himmelens Sønn for å bli født i en stall, for å vokse opp som en småbonde, for å bli avvist av sitt eget folk, for å føle naglene gjennombore huden hans, for å møte sin egen Fars sinne på grunn av synd - våre synder - som han bar på korset: for å dø i vårt sted.

Han gjorde det fordi han er den Gud som ser. Den Gud som hører vår nød. Fordi han er den Gud som frelser.

Akkurat som Abram og Sarai er vi tosker. Vi har gått vår egen vei, forkastet hans ord, kalt godt dårlig og dårlig bra. Vi har krevd våre “rettigheter” og snudd ryggen til vår Konge. Vi har gjort opprør seksuelt, forvridd en god ting til en forbannelse, skadet oss selv, hverandre, og våre barn.

Og likevel ser Gud oss og elsker oss fortsatt. Han elsker oss nok til å ta vår smerte og synd, våre seksuelle misgjerninger, alt vi noensinne har gjort galt, og fortsatt vil gjøre galt - han tok det, fordi han ser oss. Priset være Gud, for han er en Gud av nåde og barmhjertighet!

Hvis noen ønsker sjelesorg etter gudstjenesten, hvis du sliter med noen av disse tingene vi har snakket om, eller trenger hjelp til å ta en vanskelig avgjørelse, kan du komme og snakke med meg etterpå slik at vi kan gjøre en avtale og kan ta oss av det.