Viser innlegg med etiketten trofasthet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten trofasthet. Vis alle innlegg

søndag 23. august 2020

Daniel 1. Trofast i eksil.

Les Daniel 1.

Er det verdt å leve i lys av Guds fremtidige løfter nå?
Hvordan leve for Jesus når samfunnet synes han er irrelevant?
Hvordan leve for Jesus når livet er lett og behagelig? Og det å stå for Jesus føles ubehagelig.

Det var spørsmålene som Daniel måtte svare på. Daniel levde i et samfunn som ikke delte hans syn på Gud. For dem var Jahve, Israels gud, en taper. For Daniel levde i Babylon, og Babylon hadde beseiret Israel. Jerusalem var erobret. Deres guder hadde vunnet. Hvorfor følger Jahve når han har en taper? Alt du så viste seg at Babylon og sine guder, Marduk eller Bel, Tiamat, Nergal, Shimash og mange flere – alt viste seg at de var overlegne. Israels gud? Latterlig.

Slik føles det ofte for oss ikke sant? Det kan føles som om Jesus er total irrelevant. At han er maktesløs sammenlignet med staten, med penger, med samfunnets seksuelle normer, med det presset vi merke å bare ta det med ro og hold din tro for deg selv. Tro er et hjelpemiddel for de som er mentalt svake.

Daniel viser oss at alt det er en løgn. Han hjelper å SE. Se sannheten bak løgnen. Se hva som virkelig skjer. For i første øyekast virket det som Bel og de andre var overlegen. Babylon var overlegen. De hadde erobret verden og de skulle stå i evighet. Men i Daniels livstid ble Babylon overrumplet! I verdenshistorie er de et lite blink og så er de borte.

Sammen med oss. Alt som vi se rundt oss ble borte. Alle de «sannheter» vi tror nå blir fort endret. Til en dag ser vi Herren ansikt til ansikt.

Daniels liv var styrt av hans fokus på Guds løfter. På sannheten at det er Herren som styrer verden, som har full kontroll, uansett hvordan det ser ut. Hans ord vende aldri tomt tilbake. Han er overlegen og han holder hans løfter. Han er trofast.

Men det var ikke lett for Daniel. Han var en fange. En slave egentlig.

Se v1-3 I det tredje året Jojakim var konge i Juda, kom Nebukadnesar, kongen i Babel, til Jerusalem og beleiret byen. 2 Herren overga Juda-kongen Jojakim i hans hender, sammen med noe av utstyret fra Guds hus. Nebukadnesar tok det med til Sinear-landet, til sin guds hus. Han satte tempelutstyret i skattkammeret til sin gud.

Kan du tenke det? Noe så grusomt. Landet ditt blir angrepet. Og faller. Hovedstaden faller. Kongen er tatt som gissel. Tenk om Russland kom og tok over Oslo, og tok Kong Harald og Erna Solberg og henrettet dem. Norge er nå russisk. For noen av dere som hører på er dette ikke noe tankeeksperiment. Hvis noen av våre syriske venner lytter – dere vet godt hvordan det føles. Vi har noen venner som bodde i Aleppo. Og så kom IS og ødela byen. De måtte flykte. Og de så deres kjære by i ruiner.

Slik var det var Israelittene. Og verre ble det.

3 Kongen sa til Aspenas, hoffsjefen, at han skulle hente noen israelitter som var av kongeætt eller av fornem familie, 4 unge gutter som var uten feil på kroppen og vakre å se til, kyndige i all slags visdom, kunnskapsrike og lærenemme, skikket til å gjøre tjeneste i kongens slott. Han skulle lære dem opp i kaldeernes skrifter og språk. 5 Kongen bestemte at de hver dag skulle få spise maten og drikke vinen fra kongens bord. I tre år skulle de få opplæring, og deretter skulle de tre inn i kongens tjeneste. 6 Blant dem var jødene Daniel, Hananja, Misjael og Asarja. 7 Hoffsjefen ga dem nye navn. Daniel kalte han Beltsasar, Hananja kalte han Sjadrak, Misjael kalte han Mesjak, og Asarja kalte han Abed-Nego.

Daniel og hans tre venner Hananja, Misjael og Asarja ble revet bort fra sitt land, sin religion, sine familier, alt de kjente. Og dratt med til et annet land. Et land hvor de var utlendinger og fremmede.

For mange av oss i menigheten vet vi godt hva det betyr å være utledninger og fremmede. Bli lært opp i andres skrifter og språk – og ikke minst kultur og vaner.

Og som kristne vet vi hvordan det er å være litt utenfor. Å være som Peter skriver i 1 Peterbrev 1:1 Peter, Jesu Kristi apostel, hilser de utvalgte som lever som fremmede, spredt omkring og 2:11 mine kjære, som er fremmede og utlendinger.

Slik er det å være kristen. Vi er ikke av denne verden. Vårt hjerte er med Kristus, vår lengsel er for å være hjem. Hjemme med Ham, med Jesus, i den nye skapelsen.

Jeg savner Sør-Afrika. Jeg vokst opp der. Det er mitt hjem. Men når jeg er i Sør-Afrika, så savner jeg Norge. Dette er mitt hjem. Mitt blod. Dype røtter her. Slik er det med mange av oss. Vi er aldri HJEM. Vi er alltid litt utenfor. Fremmede i hjemlandet fordi vi har endret oss og hjemlandet har endret seg. Men fremmede i Norge og. Å for den dagen når vi kan komme endelig HJEM. Til det hjemme som er HJEMME. Det som de beste, tryggeste hjem er bare en liten smakebit av. Skyggen. Det blir realiteten.

Daniel lengtet etter hjemlandet hans. Han ventet ivrig på dagen til kunne gå hjem. I kapittel 9 så ber Daniel for Israel, for hans folk, basert på Jeremias profeti. For han sa at eksilet skulle varer i 70 år – og Daniel skjønte at tiden var inne. Han ba for hans folk, erkjente deres synd, og ropte på Guds nåde. Da 9:18–19 Min Gud, vend øret hit og hør! Åpne dine øyne og se våre ruiner og byen som ditt navn er nevnt over. For det er ikke i tillit til våre rettferdige gjerninger at vi kommer fram for ditt ansikt med våre rop om nåde, det er i tillit til din store barmhjertighet. 19 Hør, Herre! Tilgi, Herre! Lytt og grip inn, drøy ikke – for din egen skyld, min Gud! For ditt navn er nevnt over byen din og folket ditt.»

Du hører lengsel i hans stemme. Du hører smerten. Og det er etter mange tiår med trofaste tjeneste og mye suksess i Babylon. Men han lever ikke for det. Han var flere ganger den mektigste mann i hele kongedømme bortsett fra kongen selv – men han levde ikke for det. Han levde for Herren. Han ville heller dø enn å svikte Herren hans Gud. Og det samme gjelder for hans tre venner.

Daniels bok kan være utfordrende på grunn av de visjoner som prege særlig slutten av boken. Og mange slutte å lese derfor i kapittel 6. Jeg kjenne flere predikanter som tar for seg bare kapittel 1-6 og ikke resten. Og det er egentlig dumt. For da miste vi nøkkelen i Daniel.

For de profetisk visjoner av framtiden er nøkkelen til å forstå det som driver Daniel til å leve slik han lever. Han satse alt på Guds ord.
Med en gang i kapittel 2 få vi en historie som bekrefte Daniels levemåte. Uten disse visjoner, uten fremtidshåpet, er Daniel en idiot.

Men Daniel blir vist til å være den klokeste av de kloke, og til og med de sekulære konger og mennesker rundt ham erkjenner dette. Daniels visdom kommer av å kjenne Guds løfter.

Samme gjelder for oss. Vil vi følge i Daniels fotspor og SE verden som det virkelig er? Vil vi lever i lyset av Guds løfte, i full visshet at han kommer tilbake for å dømme de levende og de døde – like dun sikkert som lille Israel som kom tilbake fra eksil og fikk bygge Jerusalem og Templet på nytt. Gud holde sine løfter. Og bare en dårer satse på at han ikke gjør det.

Derfor kan vi forstå Daniel når han sette en strek og utmerke seg som annerledes, som en Guds mann. Se v8 Daniel bestemte seg for at han ikke ville gjøre seg uren med maten og vinen fra kongens bord. Han ba hoffsjefen om å få slippe å gjøre seg uren.

Tenk at du var Daniel. I et nytt land. Slave, egentlig. Men du har det fint. Du er blitt valgt ut til «kongens program for de begavet» - et program for rask forfremmelse og suksess. Hva ville du har gjort hvis du fikk en sånn mulighet. Bli kalt inn på jobb og fortalt at du er blitt utvalgt for et program for fremtidige ledere.

Ville du har da bestemte deg for å stå fram som en kristen?

Daniel gjør det. Og han tar en stor risiko. Han vet ikke v9. Men han bestemmer at han skal tjene Herren.

Når jeg begynte på universitet i Cape Town – oi der var det stor frihet. Ingen kjente meg. Foreldrene mine var 180 mil borte. Jeg kunne være hvem som helst. Total frihet til å velge hvem jeg skulle være.

Egentlig ganske skummelt. Jeg hadde ingen hjelpemidler. Ingen veiledere.

Vet du hva jeg gjorde? Jeg bestemte meg å fortelle folk med en gang at jeg er en kristen. «Hei jeg er Daniel, og du? Hyggelig å møte deg? Hva tror du på? Jeg tror på Jesus. Han er min Herre».

Hvorfor gjorde jeg det? Jo, fordi da måtte jeg være en kristen! Hvis jeg fortalte alle at jeg var en kristen så ville de forvente at jeg gikk i menigheten, gikk i bibelgruppe, og snakket og oppførte meg som en kristen. Det hjalp meg å ære Herren.

Daniel hadde samme valg. Hvem skulle han være. Det måtte vært fristende til å gi blaffen.
Gud har sviktet oss.
Jeg er god og så har jeg opplevd smerte og lidelse – jeg fortjener noe av det gode livet.
Jeg er så sliten. Jeg må hvile litt.

Og så sakte men sikkert så blir vi mer og mer lik alle de andre. Gudstjeneste er et slit. Bibelgruppe er ikke aktuelt. Å tjene skjer ikke. Å vitne? Nei. Å gi? Ikke snakk om. Og det er ikke aktivt gjennomtenkt «nå skal jeg ikke gjør dette» - men vi bare sige ned inn i det. Leve som om Gud er bortreist. Eller død.

Kjenne du deg selv igjen? Kanskje litt. For det er det presset som er rundt oss hele tiden.

Dette er ikke himmelen. Vi er ikke i det lovede landet. Vi sliter med synd. Vi er under press til å gi etter. Hver som alle andre. Ikke skaper problemet. Følg strømmen.

Det er lett. Det er fint. De hadde rik mat. God mat. Ingen grunn til å lage bråk.

Det som er interessant er at det er ikke noen i Moseloven som sier at det var noe galt med maten. Muligens var kjøttet ofret til avguder først, før det ble servert. Men teksten forteller oss ikke det. Det forteller oss bare at Daniel sto fram. Han valgte et sted hvor han skulle skille seg ut. Han gjorde noe for å si “Jeg hører Herren til”.

Jeg har en venn som sluttet å se på Game of Thrones på grunn av sex scenene. For han ble det for mye. Det er ikke et krav for alle. Men for han var det et sted hvor han satte streken. Jeg elsker Jesus mer enn Game of Thrones. Og så ble han spart for mye smerte med sesong 8!

Hvor i ditt liv sette du streken? Hva for deg er det stedet hvor du sier stopp?

Det er vanskelig. Vi vil være som alle andre. Og vi har en kultur som legge veldig press på oss å ikke skille oss ut. Vi har faktisk et ord for det: Janteloven kalles det. JANTELOVEN! Ikke vær annerledes.

Evangelisten Becky Pippert sier at Janteloven er «den største trusselen mot evangeliet». Hun skrev en bok kalt «ut av saltbøsse». Som kristne skal vi være salt og lys. Men hvis saltet mister sitt kraft… så er det bare å kaste, sier Jesus.

Mye av det Norges sliter med skyldes at kristne ikke lenger lever som kristne. Ingen salt. Du snakker med en som sier de er kristen. Men noe stemmer ikke helt. Elsker de Herren? Vil de tjene Jesus? Det er så lite glede i Herren. Enten er det slit – regler – skal ikke, må ikke, store pekefingeren. Eller Jesus er bare fraværende. De tror på ham men han er der ute. Litt fjern. Ramme ikke livet nå.

Men hva så vi når vi leste Kolosserbrevet? Huske dere Kol 3:17? Hele livet tilhører Ham. Kol 3:17 Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham.

Hele livet. Daniel har det perspektivet. Tenker alltid «hvordan jeg kan tjene Herren.»

Fordi han har ØYNE. Øyne til å se verden som den virkelig er. Han se makten bak maktene. Han ser den åndelig verden. Og hans bok gir oss et glimt bak sceneteppet. Hvor det er engler som Gabriel, Mikael, og andre, som kjemper mot demoner – «fyrsten over perserriket» og andre makter. Og han viser oss at Gud har full kontroll. At han reiser opp konger og ydmyker dem. At han kan redde hans folk fra løver og fra ilden. At Han er med hans folk uansett hvor de er. Uansett hvor vanskelig de har det. Gud er med hans folk. Og Daniel viser oss at han har et plan. Daniel se Guds plan hvor Babylon herje, og så Persia, og så Hellas – inntil Romerne kommer og da kommer steinen fra himmelen som knuser alle andre kongeriker og vil stå for alltid. Daniel så Jesus. Han så hans tid. Han så Guds plan for å redde verden og for å sette hans konge på tronen. Og han trodde.

Har du øyne? Øyne for å se den virkelige verden?

For vi har sett Daniels visjon oppfylt. Vi kjenne menneskesønnen, han som fikk ære og allmakt til å regjere fra han «gammel av dager» på tronen. Vi har sett at han viste sin kraft med mirakler, og ved hans død og oppstandelse. Og han skal komme igjen med skyene til å dømme de levende og de døde.

Har du øyne å se?

Framtiden er dunn sikker. Derfor leve slik.

Daniel gjorde det. Han satset alt. 9 Gud lot hoffsjefen få godhet og velvilje for Daniel. 10 Men hoffsjefen sa til Daniel: «Jeg frykter at min herre kongen, som har bestemt hva dere skal spise og drikke, skal synes at dere ikke ser så friske ut som de andre guttene på deres alder, og da har dere satt livet mitt i fare hos kongen.» 11 Daniel sa da til oppsynsmannen som hoffsjefen hadde satt over Daniel, Hananja, Misjael og Asarja: 12 «Prøv tjenerne dine i ti dager! Gi oss grønnsaker å spise og vann å drikke! 13 Så kan du sammenligne vårt utseende med de unge guttene som spiser av maten fra kongens bord, og behandle tjenerne dine ut fra det du da får se.» 14 Han hørte på dem i denne saken og prøvet dem i ti dager. 15 Da de ti dagene var gått, viste det seg at de så bedre og sunnere ut enn de guttene som hadde spist av maten fra kongens bord. 16 Så lot oppsynsmannen dem slippe denne maten og vinen og ga dem grønnsaker.

Han satset livet sitt på Gud. Og v17 Gud ga de fire guttene kunnskap og kyndighet i alle skrifter og all slags visdom. Og Daniel skjønte seg på alle slags syner og drømmer. 18 Da tiden kongen hadde fastsatt, var til ende og de skulle føres fram for ham, førte hoffsjefen dem fram for Nebukadnesar. 19 Kongen snakket med dem, og det fantes ingen som kunne måle seg med Daniel, Hananja, Misjael og Asarja. Og de trådte inn i kongens tjeneste. 20 Hver gang kongen spurte dem til råds i saker som krevde visdom og forstand, fant han dem ti ganger visere enn alle drømmetydere og åndemanere i hele riket. 21 Daniel ble værende der til kong Kyros’ første regjeringsår.

Er det verdt å leve i lys av Guds fremtidige løfter nå? JA! Fordi alt annet visner og er borte – men Herren og Hans ord består. Bygge huset ditt på sand eller på fjell. Ikke bøye deg for denne verden og dens visdom – den er sand. Folk ofre alt – og ende opp bitter, såret, ulykkelig, alene. Vi se det rundt oss. Folk ofre alt for å jobbe, for å samle til seg ting. Mer. Bedre hus. Finere bil. Båt. Hytte. Mer. Kanskje det neste jeg kjøpe endelig gjør meg tilfreds. De bytter ut kjæreste og samboer. Den neste vil fungere. Han gir meg ikke glede, ut med ham. De tjene seg selv, ofre alt for å oppnå lykke. Og oppnå tomhet.

Men Jesus sier ofre alt for meg, og du vil få liv. Ta opp ditt kors – og du vil leve! Bygg på fjell. Koster det? Ja. Alt koster. Alt har sin pris. Men Jesus levere. Han løfter svikter ikke.

Hva ofre du for? Er det verdt det?

Hvordan leve for Jesus når samfunnet synes han er irrelevant? Blås i samfunnet. «Å nei, vi er omringet, vi kommer til å dø» sier Gehazi, Elias tjeneren. Elias sier «åpne hans øyne, Herren» - og Gehazi ser ut på nytt og hva se han? Nei fienden er omringet av rad på rad av engler med sverd. Han så bare fienden – han kunne ikke se Guds redning.

Se! Jesus er ikke irrelevant. Jesus er kongen. Og folk trenger å møte ham. Kanskje du kan lede dem til ham. Ikke ti stille. Ikke skamme deg over evangeliet. Men stå fram som kristen. På jobb. I familiesetting. Be. Og bruk anledninger du får.

Hvordan leve for Jesus når livet er lett og behagelig? Og det å stå for Jesus føles ubehagelig. Ja. det er spørsmålet ikke sant. Vi har det godt her på berget. Noen gang for godt. Vi har glemt hva det betyr å ofre for Kristus. Våre brødre og søstre risikere sine liv i andre land. De er banket opp, truet – og de fortsetter å møte som menighet, fortsette å lese Bibelen, fortsette å dele evangeliet, fortsette å møte sine fiender med tilgivelse og kjærlighet. La oss lære av dem, og la oss lære av Daniel.

For vi frykter at vi vil ødelegge vår komfort. Å nei livet blir vanskelig. Men hva om vi ta feil. Hva om vi gå glipp av å LEVE fordi vi tørr ikke å tro på Jesus. Daniel LEVDE. Han satset alt – og ble en suksess, ikke bare på en åndelig måte, men også i verdens øyne. Daniel var valgt ut av konge etter konge. De stolte på ham, ga ham makt og ære. Kanskje det livet du ønsker, kanskje det makt og ære og anerkjennelse, eller er det kjærlighet og varme relasjoner, hva din drøm er – kanskje det er alltid litt utenfor rekkevidden din fordi du tørr ikke å gi slipp fordi du egentlig stoler ikke på Gud.

Daniel utfordrer oss. Han satset alt. Og Gud løftet ham opp. Andre satset alt og de gikk gjennom ilden og måtte lide og det gjør oss redd. Men Gud var med dem. Og de er nå sammen med ham.

Ja. Man vet aldri. Og det er det som er problemet. Her må man satse. Man må tro. Tror du på Jesus nok til å tørre. Tørre å tro på ham. Tørre å stå fram som en kristen? Tørre å sier her sette jeg streken?

Vil du følge i Daniels fotspor, og være trofast i eksil?

søndag 19. november 2017

Romerbrevet 4. Jesus var alltid Plan A

Romerbrevet 4

Lytt til MP3

For noen uker siden da Christian startet romerbrevet, fortalte han oss en historie fra da han var en ung kristen. Han sa at han ikke forsto hvordan Guds frelsesplan fungerte.
Han trodde det var mye prøving og feiling. Han trodde at Gud først prøvde Adam og Eva med bare én regel, men det gikk ikke, så prøvde han da med en hel nasjon med mange regler, men vi alle vet hvordan det gikk! Fokus på regel og glemte Gud! Så til slutt prøvde han Jesus og Å Herlig! Den fungerte! Hurra.
Og han er ikke den eneste! Det er fortsatt mange disse dager som har en sånn tro (dispensationalism også kalt tusenårsriket teologi, hvor Bibelsk historie er delt opp i forskjellige deler, hvor Gud prøve nye ting inntil han vinner fram).
Men da Christian vokste i sin tro og leste Bibelen - for eksempel, dagens tekst! - skjønte han fort at slik var det ikke. Gud hadde ikke plan A, B og C - JESUS ​​var plan A hele tiden. Gud er suveren, han tukler ikke med prøving og feiling! Han hadde en plan, og alt var målrettet etter planen: og Jesus har alltid vært planen hans. Jesus var alltid løsning til å frelse verden.

Allerede i 1. Mosebok 3:15 leser vi «Jeg vil sette fiendskap mellom deg [slangen, dvs Satan] og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.» Helt i begynnelsen er det et løfte om et menneske (kvinnens ætt) som vil slå djevelen i hjel. (Dette verset forresten kalles «protoevangelion»: evangeliets frø). Resten av Bibelen er egentlig et søk etter slangeknuseren, han som skal beseire ondskap – men det vil koste han noe og, for han vil også bli rammet.
Hele veien gjennom Bibelen peker alt mot Jesus som oppfyller alt. Jesus er slangeknuseren i 1. Mosebok 3:15 som beseiret Satan. Jesus er Noahs redningsark, som redder alle som tror på ham i hele verden fra dommedagen. Jesus er Abrahams ætt som velsigner hele verden. Han er profeten som Moses som leder hele verden ut fra slaveri til synd og inn til det lovede landet: den nye skapelsen. Han er lovens oppfyllelse, han er det perfekte offeret, han er vår store øversteprest. Og Jesus er Kongen etter David, som lovet en evig konge fra Davids ætt som vil regjere i fred og velstand for alltid.

Hele Bibelen peker på Jesus, hviler på Jesus. Jesus er Bibelens grunnvoll, oppfyllelse, nøkkelen. Han er det store temaet i Bibelen. Amen!

(Det betyr forresten at hvis du ikke forstår hvordan en del av Bibelen handler om Jesus, har du ikke forstått den. Bibelen er som en diamant, og Jesus er i sentrum. Det er tusen vakre måter å se på ham fra flere forskjellige vinkler når vi leser Ordet.)

Og dette er tema i dagens tekst. Jødene hadde falt i fellen av å tenke at de var elsket av Gud på grunn av hvem de var og fordi de var «gode» mennesker - bedre enn de forferdelige ”der ute”. (Hvor ofte faller vi inn i samme felle?)
Nei, sier den Hellige Ånd gjennom Paulus. Det er ikke av gjerninger, men av tro, og har alltid vært av tro. Og her er Abraham, din stamfar, for å lære deg!

Rom 3:20 For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.

Tre punkter i dag.

1. Sola fide (av tro alene) - vi er frelst ved tro på Kristus, ikke gjennom gjerninger (som er tro på meg selv)

2. Sola fide, Solus Christus (av tro alene i Kristus alene) - det er ingen annen måte å bli frelst på, unntatt gjennom tro på Kristus

3. Sola Gratia (av nåde alene) - vår tro hviler bare på Guds nåde, ikke på oss. Vi regnes som rettferdige.

1. Sola fide (av tro alene) - vi er frelst ved tro på Kristus, ikke gjennom gjerninger (som er tro på meg selv)

2 Dersom han ble rettferdig ved sine gjerninger, da hadde han jo noe å være stolt av. Men overfor Gud har han ikke det. 3 For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig.

Abraham hadde ingenting å være stolt av, å skryte av. Han kunne ikke gå til Gud og si «du skylder meg». Men dette var det helt motsatte til hvordan jødene på den tiden så på Abraham (og fremdeles i dag). De ser på ham som en pioner for «torah lydighet»: en mann som klarte å vinne over Gud med hans lydighet mot loven. Og mange kirkegrupper og kulter har samme syn på Abraham. Fordi det vi ønsker dypt inni oss, er at det er mulig for oss å tjene oss fram til frelse. Vi vil ikke at det skal være av nåde alene.

Hvorfor? Fordi hvis det er av nåde alene, har vi ingen kontroll, ingen innflytelse, ingen måte hvor jeg kan late som jeg er Gud. Fordi syndens hjerte er dette: jeg vil være Gud i mitt liv. Jeg er Gud. Det var Adam og Eva – de skulle bestemme selv. Og hver og en av oss har arvet den lysten til å være Gud. Jeg høre på ingen bortsett fra meg selv. Jeg vil tro på meg selv, min egen innsats, i stedet for å stole på (tro på) Gud.

Fordi hvis jeg kunne klare samle nok «god menneske» poeng, så vil Gud da skylde meg. Jeg har noe over Gud!

Men hvis det er av nåde alene ... da skylder jeg ham alt. Han er Gud og jeg er ikke… og jeg må bare kaste meg under hans vilje. Åååå. Det er vanskelig!

4 Den som har gjerninger å vise til, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. 5 Men den som ikke har det, men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror.

Hvis vi kunne tjene vår frelse gjennom gjerninger da ville vi ha fortjent frelsen. Men Abraham fortjente ikke hans frelse. Skriften sier ikke «Abraham har tjent fram sin frelse og er derfor blitt rettferdig»" – nei, det står «Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig»

Rettferdigheten, frelsen, er gitt, ikke opptjent. Vi kan ikke tjene oss til rettferdighet. Det er ufortjent. Det var aldri opptjent. Abraham, store troens mann, jødenes stamfar - han tjente ikke fram sin rettferdighet, men den ble gitt til ham. Og kong David, Israels største konge, han tjente heller ikke fram sin rettferdighet, men den ble gitt ham.

6 Slik priser også David et menneske salig når Gud regner det som rettferdig uten at det har gjerninger: 7 Salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult. 8 Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner synd.

Vi er frelst – erklært rettferdig, verdig til å stå foran Gud – vi er rettferdig ved tro på Kristus, ikke gjennom gjerninger, som er tro på oss selv.

Hva betyr det da for oss? Hvordan vende vi det an til oss i dag.

Hvis vi da forstår at kjernen i synden er «Jeg vil være Gud», og at vi vil tjene oss fram til rettferdighet, kan vi forstå verden mye bedre.

For eksempel transkjønn debatten. Fordi dette handler egentlig om hvem som skal være Gud. Fordi jeg er Gud, vil jeg bestemme min egen virkelighet. Og derfor kan jeg endre mitt kjønn slik at det stemme med min oppfatning av virkeligheten.
Dette er hvorfor «alle» bare støtte dette blind. For dette er en fin måte å erklære at vi er uavhengige av Gud. Han kan ikke bestemme over vår seksuelle virkelighet. Jeg skal. Derfor vil jeg støtte kampanjen din for å bestemme ditt eget kjønn fordi jeg støtter fremfor alt din rett til å bestemme din egen virkelighet, din rett til å være Gud.

Fordi hvis jeg ikke støtte deg – da innrømmer jeg at det er grenser for hva vi kan gjøre, at det kanskje ikke er mulig for oss å bestemme vår virkelighet og det åpne for at kanskje det finnes en Gud og det kan vi ikke tillate!
Det er synd, lyst til å være Gud, som ligger som kjerne i dette transkjønn dårskap.

Derfor må vi kle oss i Guds nåde og presentere evangeliet, fordi Jesus er den eneste løsningen på synd. Ondsinnet innlegg på Facebook, og hatefulle protester kommer ikke til å vinne over noen, men dytter dem heller vekk fra Jesus. Hvis vi forstår at synd er problemet, da kan vi kommer med nåde og åpne armer, for slik har Jesus tatt imot oss.

Du kan sikkert tenke på andre anvendelse ut i verden og litt nærmere oss. Hvorfor er det strid blant oss? På grunn av synd. Jeg vil være Gud og du vil være Gud og når vi møte – hvem vil være Gud? Konflikt!

Jesus er løsningen. Hvis vi skjønner hvor syndig vi er og at vi har da FÅTT rettferdighet og derfor har ingen ting å være stolt over – heller ikke ABRAHAM hadde det… da vil vi kunne møte andre mer og mer med Jesu kjærlighet og Jesu tilgivelse.

Sola fide (av tro alene) - vi er frelst ved tro på Kristus, ikke gjennom gjerninger (som er tro på meg selv).

2. Sola fide, Solus Christus (av tro alene i Kristus alene) - det er ingen annen måte å bli frelst på, unntatt gjennom tro på Kristus

11 Og omskjærelsen fikk han som et tegn som skulle bekrefte den rettferdighet av tro som han hadde før han ble omskåret. Slik ble han far til alle uomskårne som tror, så de kan regnes som rettferdige. 12 Men han ble også far til de omskårne når de ikke bare er omskåret, men også går i vår far Abrahams fotspor og har den tro han hadde før han ble omskåret. 13 For det var ikke ved loven Abraham og hans ætt fikk løftet om å arve verden, men ved den rettferdighet en får ved tro.

Omskjæring var et tegn at du var en jøde. Hvis du var jøde, ble du omskåret for å vise at du tilhørte Gud. Litt som å bli døpt inn i kirken. Men akkurat som dåpen begynte folk å se på det ytre tegn av Guds nåde som mer viktig en det det sto for: Guds nåde! Igjen vår synd. For jeg kan påvirke handlingen «omskjærelsen» men jeg kan ikke påvirke Guds nåde. Derfor begynner vi a falle bort mot handling i stedet for nåde.
De jødene trodde at det å ha symbolet var det som var viktig, og glemte Gud. «Jeg er omskåret, jeg kan gjøre det jeg vil.» Slik i dag med mange som tror at de er trygge og «inn med Gud» fordi de er døpt. «Jeg trenger ikke å bry meg med denne Jesus-mannen lenger, jeg er jo døpt!». Farlig.

Det er som om jeg sa «har du møtt min kone» og så tok fram et bilde av Debby. Og jeg snakket til bildet og kysset bildet og sov med bildet og aldri sa et ord til Debby. Det er å bytte ut tegn, symbol, bildet, med realiteten.

Fordi omskjæring var bare et tegn, et bilde, av Guds nåde, ikke noe mer. Omskjærelse uten tro er ingenting verdt, akkurat som dåp uten tro er ingenting verdt.

Og den Hellige Ånd beviser dette ved å påpeke at Abraham tok imot Guds løfter før han ble omskåret. Omskjæring var et tegn på nåden han hadde fått.
I 1. Mosebok 12 kaller Gud Abraham og Gud lover å være med ham og velsigne verden gjennom ham. I kapittel 15 bekrefter Gud sitt løfte til Abraham (etter at Abraham hadde syndet) og det er der han sier i 15:6 Abram trodde HERREN, og det ble regnet ham til rettferdighet.
Så er det bare i kapittel 18, 29 år senere, hvor Abraham blir omskåret.
Han er først erklært rettferdig, og mottar deretter tegnet, symbolet.

Samme med loven. 13 For det var ikke ved loven Abraham og hans ætt fikk løftet om å arve verden, men ved den rettferdighet en får ved tro. Loven kom 400 år etterpå, ved Moses. Men Abraham ble erklært rettferdig av tro, uavhengig av loven.

Derfor hvis vi som kristne i dag har tro som Abraham, det vil si hvis vi tro på Guds Ord, Guds løfter – da er Abraham vår åndelige far. Om vi er jøde eller ikke-jøde, vi som stoler på Jesus er Abrahams sønner og døtre, Guds folk. Han er faren til alle som tror, jøder og ikke-jøder. Men hvis du er en jøde men ikke tror på Jesus – da er din omskjæringen verdiløs og fordømmer deg.

På samme måte, dåp, å ta nattverd, tjene i menigheten - alt dette er verdiløs uten tro på Jesus. Hvis du gjør ting for å imponere Gud, for å prøve å få Gud til å skylde deg, går du fortapt. Vend om fort og ta imot Guds nåde.

Vi er døpt fordi vi tror på Guds ord at vi som tror på Jesus er
1. erklært rettferdig; 2. satt fri fra synd; 3. og Guds vrede er tilfredsstilte. Det var det vi lærte forrige uke: domstolen, slave, og soningssted. Dommeren har erklært oss rettferdig i Kristus. I Kristus er vi ikke lenge syndens slaver men nå satt fri for å tjene Gud. Og Guds vrede som flammende ild ble tatt imot av Jesus, og tilfredsstilte i hans død på korset. Halleluja!

Derfor tjener vi Gud av glede, ikke plikt. Vi er erklært rettferdige og så vil vi leve som det!

For å gi et personlig eksempel: mange lurer på hvordan Debby og jeg kan fortsette å tjene. Og tjene. Og tjene. Og dette er hemmeligheten, det vi lærte i dag. Fordi det er ikke avhengig av det vi gjør men det Jesus har gjort. Vi er frelst av Kristus alene. Vår øyne er rettet mot ham, ikke oss selv, og da få vi Hans styrke.
Våre venner som er Jehovas Vitner er helt forvirret. De kan ikke forstå hvordan vi kan jobbe og jobbe og jobbe og fortsatt være lykkelige og full av energi. Fordi de klare ikke å matche det vi gjør. Som Jesus sa «vår rettferdighet overgår fariseernes». Og det har jeg sett blant dere og. Folk som gir og gir og gir og aldri ble utmattet. Fordi Jesu kjærlighet brenner i dere. Dette er et stort vitnesbyrd til alle som se. Hvordan vi elske hverandre er et blindende lys.

Fordi andre tjener ut av selv-fokus, ut av tro på seg selv. Mens vi tjener ut av gleden i å stole på Jesus. Vi er frie!
Jeg er blitt satt fri slik at jeg kunne gi opp karrieren min og flytte til Norge. Jeg er fri til å jobbe bare deltid for å plante en kirke. Jeg er fri til å tjene og tjene til de grade Herren gir meg energi fordi verdien min er ikke er knyttet til hvor mye jeg få til: jeg er allerede erklært rettferdig. Jeg er Guds barn. Om jeg er syk i et par uke som nå, eller om jeg møter fire menn og forkynner ørten ganger – så er min status foran Gud uendret.

Sola fide, Solus Christus (av tro alene i Kristus alene) - det er ingen annen måte å bli frelst på, unntatt gjennom tro på Kristus. Og det er frigjørende!

3. Sola Gratia (av nåde alene) - vår tro hviler bare på Guds nåde, ikke på oss. Vi regnes som rettferdige. Vi er ikke rettferdige i oss selv.

Du kanskje nå legge merke til at jeg sier bare det samme tre ganger! Hele kapittel sier bare en ting. Vi er frelst av tro alene, i Kristus alene, av nåde alene. Men se nå på hva det betyr. Hvordan Gud ser på oss.

20 Han [Abraham] var ikke vantro og tvilte ikke på Guds løfte, men ble sterk i troen og ga Gud ære. 21 For han var overbevist om at det Gud hadde lovet, hadde han også makt til å gjøre. 22 Derfor ble han regnet som rettferdig. 23 Men Skriften sier ikke dette bare for hans skyld, 24 det gjelder også oss: Vi skal bli regnet som rettferdige når vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, 25 han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige.

Her må man har lest Abrahams historie. For hvis du har lest den er ikke v20 merkelig? Hvordan kan Abraham beskrives som «ikke vantro» og at han «tvilte ikke på Guds løfte». Har ikke Paulus lest 1. Mosebok? Gjorde Den Hellige Ånd en feil her?

Fordi når vi leser historien om Abraham ser vi en som tvilte flere ganger og var vantro! For Abraham var en løgner, fordi han var redd Farao. Han stolte ikke på at Gud ville beskytte ham slev om Gud hadde lovet ham akkurat det. I stedet for løy han og satte sin kone i fare – det er faktisk mulig at hun ble en del av Faraos harem. Det vil si at han tillot en annen mann å misbruke hans kone seksuelt fordi han trodde ikke på Guds ord. Er dette troens mann?
Men det er mer. Mye mer. Abraham var seksuelt umoral, han voldtok sin tjener Hagar, og så forlot han henne – faktisk til å dø.

Min kone påpekte også at en annen synd var at han lyttet til sin kone. Når Sara kom med forslaget: «hvorfor ikke misbruke min tjene Hagar og være utro mot meg» han sa «ok». Han var en «hyggelig mann» og akkurat som Adam, tok han ikke ansvar for å si «nei» til hans kone. Han ville ikke være upopulær. Å alt for et fredelig liv.

Jeg vil stoppe her et lite stund for dette er faktisk et stort problem i dag. Menn som leder ikke, ikke ta ansvar, men i stedet for er «hyggelig». The nice man. Vi skal være mye mer enn hyggelige, vi skal være gudfryktige! Kjærlighet krever at man tar ansvar og sier «nei» når man må. Fordi det er veldig fristende å være «hyggelig»: for det ser da ut som du er en moderne mann og verdsette din kone – men egentlig er det bare latskap. Du sier bare "ja kjære". Og så når ting går galt, sier du bare "Det er ikke min feil, hun sa det...".
Du vet at Gud ble ikke lurt da Adam prøvde seg ned den unnskyldningen, ikke da Abraham prøvde, og heller ikke når du gjør det. Din kone vil heller ikke bli lurt. En venn av meg som er en «hyggelig mann» og gjorde alt for å tilfredsstille sin kone er nå skilt. Fordi hun sa «Han er lat, han bryr seg ikke! Han sitter bare på sofaen og sier "ja kjære, hva du vil". Han bryr seg ikke om meg.»

Ikke være hyggelig. Være gudfryktig. Ha tro på at Guds vei er den beste vei, samme om det trosse vår kultur og normer. For hvem vet bedre? Gud eller oss.

Tilbake til Abraham. Han var ikke gudfryktig overfor sin kone, han var en løgner, misbruker, osv… men han er beskrevet her i Romerbrevet som en som «tvilte ikke på Guds løfte». Hvorfor?

Fordi slik fungere Gud. Poenget med «Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig» er ikke Abrahams tro men Guds troverdighet. Vår tro er ikke det som er viktig. Så ofte har vi så lite tro. Vi tviler. Vi har vantro. Akkurat som Abraham. Men fordi Gud er trofast er Abraham og du og jeg regnet som rettferdig. Og så vil Gud sier om oss «Daniel var ikke vantro og tvilte ikke på Guds løfte, men ble sterk i troen og ga Gud ære.» Sett din egen navn inn det i v20.

Tror du på det? Er Gud for deg, hvem er da mot deg (8:31)?

Hvis du føler deg at du har rotet det til, at du har syndet, at du er ikke verdig tilgivelsen – helt riktig. Erklærer det nå under syndsbekjennelse. Jeg er en synder. Men ikke la oppmerksomhet vandre – følg med det som skjer etterpå under nattverd. For da blir vi minnet på Jesu mesterverk på korset, og vi blir minnet på at han er verdig, han er rettferdig, og at han har gitt oss hans rettferdighet. Abraham skjønte det. Han trodde på det Gud sa: «du er rettferdig». La oss gjøre det samme.

Vi er frelst av tro alene i Kristus alene av nåde alene. Ære være Gud i det høyeste! Amen.

søndag 28. mai 2017

Åpenbaring 3:7-22 Filadelfia og Laodikea. Trofasthet og Likegyldighet!

Åpenbaring 3:7-22

Link til MP3

Hva er en Jesu disippel? Hva betyr det å følge Jesus?

Et godt spørsmål, og livets viktigste. Fordi hvis vi svarer feil på det, hvis vi ikke vet hva det betyr å følge Jesus, å være hans disippel, da kan vi oppleve at når han kommer – han kjenne oss ikke igjen.

I disse kapitler, 2 og 3, hvor Jesus prater til hans kirke, til oss, til de sju menigheter som representerer hele kirkesamfunnet, det er tydelig at de som seirer til slutt er de som holder fast til ham, de som ikke svikter, de som er trofast til evangeliet uansett trussel, om det er fangenskap eller døden, om vi blir fattig eller latterliggjort, uansett hva det skulle koster… vi fornekter ikke Jesus, vi lever for ham i alt vi gjør – det er de som seirer til slutt, de som stå fast på evangeliet.

Det er tydelig at å være kristen er ikke en ting du gjør, en ekstra liten (eller stor) del av livet ditt. Det ER livet ditt.
Hvis du er en kristen, tilhører du Jesus. Du er hans barn, hans bror, hans ambassadør, hans representant. Han er i deg og du er i ham. Vi lever etter hans ord som finnes bare i Bibelen. Han snakker, vi er lydig.

Ikke at vi nå prøve å fylle livene våre med mer aktivitet, som om vi kan imponere Gud med vår innsats – men har vi overgitt vårt liv til Jesus Kristus? Lever vi for ham, eller for oss selv? Er vi Filadelfia, eller Laodikea?

1. Filadelfia: Styrke i svakhet

2. Laodikea: Likegyldig «kristne»

1. Filadelfia: Styrke i svakhet

8 Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn.

Filadelfia er en liten, svak menighet. De har «lite kraft» sier Jesus. Det er ikke som de løper rundt med masse aktivitet som kan imponere Gud. Det er Sardes – en av forrige ukes menigheter – mye aktivitet, men død.
Aktivitet er ikke et kjennetegn, men trofasthet. Sardes har mye aktivitet, men det koste ingenting. Litt som statskirken, kanskje – mye som skjer, men ingenting som provoserer, ingenting som ligne evangeliet? Og vi merke det samme presset. Hvor lett er det å bare tie stille? Hvor lett er det å bare skli inn i «privat tro», aldri dele troen, aldri sier noe om Jesus.

Men Filadelfia derimot. De er kristne superhelter. De er folk vi skal se opp til. Fordi de blir slått og slått og slått – men står fortsatt. De vil ikke flyttes fra evangeliets grunnvoll, uansett hvor mye press de blir satt under.

De er soldater som holder linje. Det gir ikke grunn til fienden. De står.

Kristne helter er ikke de med smart dress på som stå på scenen og forteller oss om alt det store de har gjort og hvor velsignet de er. Det imponerer ikke Jesus. De som Jesus hyller er de med liten kraft som likevel holder fast til hans ord og ikke fornekter hans navn.

Føler du deg svak? Føler du deg redd når du tenke på det å dele evangeliet med kollegaer dine? Eller familien din, eller venner? Føler du deg for svak til å overtale din kone til å lese Bibelen og ber sammen? Eller uverdig til å en gang være en kristen?
Hvis du føler deg slik, så er budskapet til Filadelfia budskapet til deg. Fordi selv om de er svak, og har liten kraft, så har de holdt ut, og ikke gitt opp. Og hvis de klarer det, det kan du og!
Vi som kristner trenger ikke å angripe fienden, og prøve å overvinne Satan – Jesus har allerede gjort det! Vår oppgave er bare å holde fast til Jesus.

Se hvordan han introdusere seg selv til Filadelfia: 7 Skriv til engelen for menigheten i Filadelfia: Dette sier Den hellige og sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner så ingen kan stenge, og stenger så ingen kan åpne:

Jesus Kristus, vår Herre: han som hellig. Som er sannferdig – det betyr alt han sier er sant. Hans ord er sannhet. Og hellig og sannferdig er Guds navn – i 6:10 ser vi at de kaller Gud Faderen «hellig og sannferdig» (eller troverdig – samme ord i Gresk alenthinos). Det er ikke noe tvil over at Jesus er Gud. Alle hans titler er Guds titler!
Og han har Davids nøkkel. David var Israels største Konge, og et bilde av Jesus som Messias, som Konge over alle Konger. Nøkkelen han har er autoritet til å reise folk opp, og dra dem ned igjen. Han har allmakt. Vår oppgave er ikke å kjempe – vi må bare holde fast til Jesus.

Og han, og bare han, kan åpne dør til paradis. Jesus er den som bestemmer hvem skal inn i Guds rike, og hvem skal ikke. Han har nøkkelen – han er nøkkelen. Og ingen andre.

Derfor når han sier 8 Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. Ingen kan stenge det han har åpnet. Ja vi har liten kraft, men hvis vi holder fast ved Jesu ord og ikke fornekter Jesu navn – da kan ingen makt i himmelen eller på jorden stå imot oss. Her står du i verdens kraftigste sted – for her forkynner vi evangeliet, her taler Jesus til oss – og ingen kan stå imot ham.

Ikke Jødene en gang. For det ser ut som de var en maktkamp mellom de jødene i byen om den nye menigheten. Hvem faktisk vise veien til himmelen? Akkurat som vi har i dag – mange som sier at de vet veien inn til paradis, til evig liv, eller bare til det gode livet nå (*koff* humanister)… men hva sier Jesus.

9 Se, jeg skal la noen komme fra Satans synagoge, slike som lyver og sier de er jøder, men ikke er det. De skal komme og kaste seg ned for føttene dine, og de skal forstå at jeg har elsket deg.
De vil oppleve at til og med jødene skal komme og ta imot Jesus. Og det har vi sett her. Vi kommer alle fra forskjellige bakgrunn, til og med forskjellige religioner – og vi har tatt imot Jesus. Det er alltid håp for alle, også de som kjempe så kraftig mot evangeliet. Ikke miste håpet – Jesus har allmakt.

10 Fordi du har tatt vare på mitt ord om å holde ut, vil jeg bevare deg gjennom den tiden av prøvelser som skal komme over hele verden for å prøve dem som bor på jorden. 11 Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, så ingen tar seierskransen fra deg!

Amen!

Det som er litt interessant er at Filadelfia var en by som ble kontinuerlig ristet av jordskjelv. Det var alltid sprekker i veggene. Livet var veldig ustabil. Og Jesus tilbe stabilitet. Døren er åpen og ingen kan stenge det. Og videre den som holde fast, 12 Den som seirer, vil jeg gjøre til en søyle i min Guds tempel, og aldri mer skal han forlate det. Stabilitet. Jesus gir dem det ingen andre kan.

Jeg vil skrive min Guds navn på ham sammen med navnet på min Guds by, det nye Jerusalem som kommer ned fra himmelen, fra min Gud – og også mitt nye navn. 13 Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!

Det vi gjør er å holde fast på evangeliet. Stå fast på det vi har. Og Jesus er trofast. Han har gitt oss et nytt navn, en ny identitet – hans navn. Hvis du har tatt imot Jesus, er du nå Guds barn. Du er ikke lenger bare deg, men deg, Guds barn. Ikke Daniel, men Daniel, Guds sønn. For en fantastisk gave!

Føler du at du har begynt å miste fotfeste? At du ikke står? Rett blikket mot Jesus igjen. Blåse støv av Bibelen, og les den hver dag, og hver gang du begynner å skli - husk på det du leste, og rette blikket igjen mot Jesus. Hør på Kristus, og være lydig. Hold fast. Og Jesus, Messias, i Kong Davids ætt, har åpnet veien til Himmelen, og den veien kan ingen stenge. Amen

Filadelfia, takk for at vi kan følge din eksempel. Himmelske Far, la oss følge i deres fotspor. La oss holde fast, og ble etablert. La denne menigheten bli en søyle i ditt rike. La folk høre og se evangeliet her. Og la oss ble alltid full av beundring over din nåde, din herlighet! Vi er syndere, som nå kalles for Guds barn! Halleluja! La oss aldri tar det for gitt. Vokt oss fra å være… Laodikea.

2. Laodikea: Likegyldig «kristne»

15 Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! 16 Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn.

Æsj, for en skuffelse Laodikea er. Og for en skuffelse sånne kristne er. Kristne hvor kristendom er «meh». Hvor du snakker ivrig om Jesus Kristus og hans nåde og responsen er… helt blank. Der er ikke noe liv! De er ikke som Sardes en gang! De gjør minimalt. Går i gudstjeneste kanskje, hvis de gidder, hvis ikke noe bedre dukker opp. For dem er kristendom likegyldig. Æsj! Du får lyst til å bare riste dem og si våkn opp! Hallo!

17 Du sier: «Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken.

Laodikea var en veldig rik by. De produserte en type ull som ingen andre hadde. Og de tjente godt på det! De var rike! De trengte ingenting! Og kanskje fordi de hadde mye å tape var de lunken når det gjaldt Jesus. De hadde det alt for godt, alt for behagelig, de var komfortable. Oi. Er det oss i Norge? Er det ikke oppsiktsvekkende at norsk kristendom har vært i fritt fall siden vi fant olje og ble styrtrike?
For kjærligheten til penger er roten til allslags ondt sier 1 Ti 6:10. Vi ser det i Laodikea, og vi ser det i Norge.

Fordi det er så lett, når du er rik, å tro at du er velsignet, å tro at ingenting kan røre deg, at du er trygge. «Jeg er rik, jeg må være en åndelig kjempe!»
Latterlig, ikke sant. Men vi faller i samme felle i dag. Alle de i dyre dress med en uåpnet bibel i hånden sin som sier «nøkkelen til rikdom er Jesus, han er den store pengemaskin i himmelen. Alt du må gjør er å gi MEG som hans tjener et lite frø» mens hans perfekte hvite tenner skinner i lyset. Ping!

Men Jesus har en annen beskrivelse, fordi ekte rikdom er bare å finne hos ham.

17 Du sier: «Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken. 18 Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å smøre på øynene dine, så du kan se.

Det er en utvei. Det er håp for Laodikea og håp for Norge.

19 Jeg refser og irettesetter alle dem jeg har kjær. La det bli alvor og vend om!

Det er alltid håp. Så lenger de puster, og Jesus er på tronen, så er det håp. Han elsker fortsatt. Vi må vende om, og ta imot. Vi må åpne døren før det er for sent.

20 Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.

Han banke på døren. Hva slags bank er det? Her har det vært mye debatt. Er det en beskjeden bank, som en besøkende som ikke helt vet om noen er hjemme, eller om de er ønsket. En liten, høflig bank? Eller er det en politi-bank, BANK BANK «åpen opp, det er Lovens lange arm»? For husk hvem det er som banke! Ikke en hvem som helst. Det er den levende Gud, Jesus som holder stjerner i hånden, øynene av flammende ild, og tungen som er et tveegget sverd – det er han som banke på.

Spiller ingen rolle egentlig! Hvis du merke nå at Jesus banke på – åpen opp! Hvis du merke at du begynne å forstå at du mangler noe, noe stort. At det begynner å gå opp for deg at livet ditt er ikke helt perfekt, at du er kanskje, muligens, en synder! At du har gitt blaffen i Gud, og av og til blaffen i andre mennesker og. Hvis Gud finnes- og du begynner å tro at kanskje han virkelig gjør det – hvis han finnes, kanskje han er ikke så begeistret over deg.
Hvis det er deg – hvis du begynner å få sånne tanker – det er den Hellige Ånd som virker i deg. Hør på hva han sier! Og åpen opp. Du trenger ikke å være likegyldig mot Gud lenger, slik at han spytte deg ut av munnen hans – men du kan åpne døren vid og si ”kom inn! Kom inn, jeg vil kjenne deg bedre. Jeg vil at du skal være min Herre og min Gud.”

Og når du gjør det, det utrolige er at han takker ja, og han kommer inn. 20 Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.

Han kan kommer inn, den hellige Gud til den uhellig deg, fordi han har gjort opp for dine synder (og mine) på korset. Det er derfor vi prater alltid om korset i denne menigheten. Fordi der ble vi frelst.

Vi som var langt borte fra Gud på grunn av vår likegyldighet, vår synd – vi ga blaffen i Gud, og uansett hva vi prøvde, hvilken religion vi prøvde, til og med kristendom uten Jesus, det nådde ikke over til Jesus. Men så kom Jesus, Kristus, Messias, redningsmann. Han strakk armene ut over gapet mellom oss og Gud. Han ga sitt liv slik at vi kan få evig liv. Han bår våre synder til døden slik at vi kunne få hans rettferdighet, så han kan gå inn og spise med oss og vi blir ikke tilintetgjort av hans herlighet og hellighet. I ham kan vi har felleskap med Gud!

20 Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.

Halleluja!

Men det blir bare bedre og bedre: 21 Den som seirer, vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, slik jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans trone. 22 Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!

Vil du åpne døren? Gjør det nå i bønn. Det er kanskje litt vanskelig å vite hva man skal be - her på skjermen er det en bønn du kan bruke.

Og med oss som er kristne? La oss aldri, aldri vær lunken, likegyldig, når det gjelde Jesus! La han være vår første. Vår beste. Vi er Guds barn! Han kommer igjen snart. La oss lever for ham. La oss gi alt! Hva er det som jeg ikke vil gi over til Jesus til å styre: jobb, rykte, venner, familie, penger, hobby? La meg gjør det, la meg brenne for Jesus!

Amen.

søndag 14. mai 2017

Åpenbaring 2:8-17 Martyrdom, trofasthet og avguder

Åpenbaring 2:8-17

Lytt til MP3

Tror du virkelig på Guds nåde?

Tror du at Gud aksepterer deg akkurat som du er?

Tror du at Gud som vet alt om deg, til og med dine mørkeste hemmeligheter, at han tilgir deg?

Tror du at Jesu død er nok for å dekke over dine synder? Også de synder som du gjør med vilje? De synder som du gjør om igjen og om igjen? Tror du at Jesu død dekker over de og?

Fordi det er sannheten. Nåde betyr nåde – og ingen av oss her er frelst fordi vi er god nok for Gud. Ingen i hele verdenshistorie er blitt frelst av noe annet enn Jesu verk på korset. Hans blod dekker over alt det vi har gjort galt, gjør galt nå, og skal gjør galt. Også de synder vi gjør med vilje. Også de som vi sliter med og gjentar om igjen og om igjen.

Dette er evangeliet – gode nyheter – Kristus Jesus kom for å frelse syndere.

For et budskap. For et håp! For et jubelrop! Det er ingenting som kan sammenlignes med Hans kjærlighet. Og det er derfor vi kan stå fast for Jesus selv om folk truer oss med døden. Og vi kan vende ryggen til avguder og tilbe Jesus, uansett hva det koster.

For han er ren glede og jubel og kjærlighet. Han er evig liv.

To punkter i dag: Smyrna og Pergamon.

1. Smyrna: Livets seierskrans venter på deg. Vær tro!

2. Pergamon: Hold ut, for jeg skjuler deg.

1. Smyrna: Livets seierskrans venter på deg. Vær tro!

10 Vær ikke redd for det du skal lide! Djevelen skal kaste noen av dere i fengsel for at dere skal bli satt på prøve, og i ti dager skal dere lide trengsler. Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans.

Det er ikke akkurat de ordene man har lyst til å høre! Du skal lide. Du blir kastet i fengsel. Lide trengsler. Og, ja, vær tro til døden – for det er høyt sannsynlig at noen av dere blir martyrer (de som død for troen).

Hvordan ville du har reagert hvis disse var Jesu ord til oss, til denne menighet?
Ja, jeg skal holde ut. Eller «kanskje det er på tide å droppe det her»?

Smyrna var en stor og nydelig by, et vitenskapssenter og en kulturby. Det var «Paris» i gamledager. Det var en rik by, en av hovedbyene i den Romersk Imperium – og et senter for falsk religion. De hadde en «gyllen gate» med templer til avgudene Kybele, Zeus, Apollo , Asclepius og Aphrodite. Og i tillegg, i 23 e.Kr. fikk de «æren» av å bygge et tempel til keiseren Tiberius.
Når Johannes skrev disse ord var det obligatorisk å tilbe keiseren Domitian i Smyrna. Hver eneste borger måtte hvert år går inn i templet og tilbe keiseren ved å tenne røkelse på alteret. Etter de hadde gjort det fikk de et plakat som bevis.

Da kan vi kanskje forstå hvorfor de kristne som bodde i denne velstående byen var fattige. 9 Jeg vet om de trengsler du må lide, og hvor fattig du er

Hvis prisen av å være kristen var fattigdom – hvis det betydde at du mistet huset ditt, mistet jobben din – ville du har fulgt Jesus? Ville jeg? Hvor stor grep har det å være velstående over meg? For vi er det.

Tenk på presset de i Smyrna var under – og mange av våre brødre og søstre i dag: husene brent, arrestert, sparket fra jobben, land og penger og utstyr konfiskert (tatt med makt) av myndighetene. Alle ser ned på dem fordi de er ikke «en av oss».
«Kom igjen, dere stå utenfor, dere skader hele samfunnet. Vi er nødt til å gå i samme retning. Dere ødelegger for alle. Bare tilbe keiseren, det gjør ingenting.»

Har du hørt noe lignende? Merket presset å bare bli som «en av oss.» «La din tro være privat.»
Selv om vi opplever ikke det samme forfølgelse i dag, så er samme ånden der. Samme press. Vi må stå imot det.

Fordi Jesus er 8 den første og den siste, han som var død og er blitt levende.

Han er den første og den siste – Det er ikke keiseren som er den første – og det er heller ikke den norske regjering! Det er Jesus! han som har kontroll over alt, han som starte alt ved å skape universet. Og han som vil avslutte alt på Dommedagen. Allmektig Gud, og vi alle, keiseren, statsminister, og du og jeg, vil stå foran Dommeren Jesus på den Dagen. Vil det bli den annen død? Eller livets tre?

For det har med hvordan vi har behandlet Jesus. For v8 fortsetter han som var død og er blitt levende – Jesus døde i vår plass for våre synder slik at vi kan stå i dommen. Han er dommer og han er frelser. Hvis vi tror på Jesus og er lydig mot ham så har vi fått hans rettferdighet og han har tatt våre synder.

Og derfor er de som er så fattig så rike! 9 Jeg vet om de trengsler du må lide, og hvor fattig du er – men du er rik.

De har Jesus! Og folkens, vi har Jesus!

Han VET hvordan vi har det. Han er med oss. Og han kan gi oss livets seierskrans. Vi må bare vær trofast. Hold fast på ham. Eller kanskje mer riktig ber til ham og si hjelp meg å være trofast. Bind meg fast til deg ved din Ånd. For jeg er svak – men du er sterk.

Slutten av v10 Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans. 11 Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, skal ikke rammes av den annen død.

Den annen død er dommedagen, hvor de som ikke tilhører Jesus ble kastet ut av Paradis – en ny himmel og ny jord - og i ildsjøen. Fysisk død er en symbol på åndelig død. Det er en påminnelse at alt er ikke slik det skal være, at vi må vende om og ta imot Jesus. Det er derfor vi reagere så kraftig mot noe som er en naturlig del av livene våre: døden sier: åndelig død kommer. Vend om!

I Smyrna i 146 e.Kr. var den en gammel kristen som het Polycarp. Han var 86 år gammel. Og han ble dømt til døden fordi han tilba ikke Keiseren. Mens de tente bålet under ham sa Polycarp: «Åtti-seks år har jeg tjent Kristus, og han har aldri gjort meg feil. Hvordan kan jeg nå spotte min Konge som frelste meg?»
Polycarp har fått livets seierskrans. Amen! Å at vi skal stå som Polycarp. I din nåde, Far, hør vår bønn.

30 år tidligere, når Polycarp var 56år gammel, fikk han et brev fra Ignatius. Ignatius var på vei til Roma, hvor han skulle og bli henrettet.
Han skrev: «Disse tider stiller krav til deg. Stå fast som en ambolt under hammerens slag. Det er den store utøverens del å tåler å bli slått men å seiere. Du er Guds utøver. Vær enda mer utholdende og dyktig enn du er. Lær å kjenne tidene.»

Vi lever i samme tidene – endetidene – og vi har samme fienden. Satan. 9 Jeg vet om de trengsler du må lide, og hvor fattig du er – men du er rik. Jeg vet også at du blir spottet av dem som kaller seg jøder, men ikke er det. For de er Satans synagoge. 10 Vær ikke redd for det du skal lide! Djevelen skal kaste noen av dere i fengsel for at dere skal bli satt på prøve, og i ti dager skal dere lide trengsler.

«Satans synagoge» betyr ikke at jødene totalt sett er mer onde enn alle mennesker. Det betyr at disse jødene i Smyrna forfølgte kristne akkurat som alle andre gjør. Jødene som har nektet å ta imot Jesus har blitt som alle oss andre. De har snublet over snublesteinen og er ikke lenger Guds utvalgte folk – men i likhet med alle andre nå i mørkets rike. Alle som ikke er i Kristus tilhører Satan.

Ja, Satan har mye makt. Men det vi må huske er at Satan er ikke Guds fiende – når vi leser litt lengre i Åpenbaringen ser vi at Satan er ingen trussel i det hele tatt: Gud bare sier ”nok” og så blir han kastet i ildsjøen. I tillegg er hans verk begrenset. Så du det at står i «ti dager» skal de lider. Dvs et begrenset tid. Frykt ikke, fordi Jesus har satt en begrensning på trengselstiden.
Nei, Satan er ikke Guds fiende, men vår fiende. Og hvis vi ikke tilhører Gud, og det bare gjennom Jesus, så tilhører vi Satan. Det er intet nøytralt område, ingen gråsone. Enten Jesus, eller Satan.

11 Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, skal ikke rammes av den annen død.

Smyrna: Livets seierskrans venter på deg. Vær tro!

Og selv om vi setter ikke livet vårt på spill når vi tar imot Jesus, Rock Church, vær tro! Livets seierkrans venter på deg. Frykt ikke å stå for Jesus på jobb, i din familie, i vennekretsen. Frykt ikke for å dele evangeliet. Jesus er med oss. Og livets seierskrans vente på oss. Amen!

2. Pergamon. Hold ut, for jeg skjuler deg.

13 Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone. Likevel holder du fast ved mitt navn.
17 Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det.

I Pergamon, som i Smyrna, som i Notodden, er Satan aktiv. Men Pergamon er hvor Satan har sin trone! Fordi som Smyrna var det flere avgudstempler – men i Pergamon var det faktisk hoved templer til avguder Dionysos (kongenes gud), Asclepius (helbredelsesgud) og templer til Athena og Demeter og hele TRE templer til keiserne! Ikke et trygt sted for en menighet vil man tro!
Men de stod fast! I likhet med Smyrna så var de trofast til døden.

13 Og du har ikke fornektet troen på meg, ikke engang i de dager da Antipas, mitt trofaste vitne, ble slått i hjel i byen deres, der Satan bor.

Antipas er beskrevet som et trofast vitne – den samme beskrivelsen som Jesus brukte om seg selv i 1:5. Antipas fornektet ikke Jesus, og er æret med Jesu navn. Det er stort! Tenk på det om Jesus sa det om deg: «ditt navn, min trofast viten». Å Gud, i din nåde! I din Hellige Ånds kraft la oss stå for deg!

Pergamon er en bra menighet. De stå fast under forfølgelse. De kjempe mot djevelen.
Men, så går alt galt. For da leser vi vers 14-16 Men noe har jeg imot deg: Du har hos deg noen som holder seg til Bileams lære, han som lærte Balak å sette en felle for Israelsfolket, så de spiste avgudsoffer og drev hor. 15 Så har du også noen hos deg av samme slag, de som holder seg til nikolaittenes lære. 16 Vend om! Ellers kommer jeg snart til deg og vil kjempe mot dem med sverdet som går ut av min munn.

De kjempet mot de ytre fiender, men voktet ikke hjertene sine.

Som kristne har vi tre fiender: verden, djevelen og våre egne syndige hjerter. «Lysten av hjertene våre» er en farlig fiende fordi vi er så flink til å lure oss selv. Den er farlige enn verden, farlige enn djevelen. Kirken faller som oftest ikke på grunn av ytre påvirkning, men indre strid, og ved å vandre bort fra Guds ord.
Den Norske Kirke er ikke forfølgt – og har vandret langt bort fra Bibelsk tro. Ikke et ord om synd og omvendelse, om dommedagen og om Jesus som Konge over alle konger fra biskopene og de fleste prester i dnk. Vi må være våken! Den største faren – vår farligste fienden - ligger inne i oss.

Pergamon holdt på å bli vraket av dette. De tilber avguder og de godtar de som tilber avguder. De (v14) spiste avgudsoffer og drev hor.

Men det er vel ikke oss? Vi ler jo av usofistikerte folk som bøyer seg ned foran avguder, idoler, av stein og tre. Hvem driver med avgudsoffer i Norge i det 21st århundre?
Du gjør det. Og jeg gjør det.

For selv om de er ikke fysisk, så bøyer vi oss ned foran idoler, avguder som penger, sex, makt, suksess, stoff, politikk, opplevelser, alt for det gode livet. Vi ofre mye fordi vi tror at der får vi glede, hvis jeg jager det så blir jeg fornøyd, komplett, lykkelig.

Her er noe spørsmål som kan avdekke avguder i våre liv, avdekke lystene våre, hjertene våre:

Hvilke dagdrømmer har du? Hva fyller drømmene dine? Jesus. Eller lotto?
Hva bruker du pengene dine på? Er det en glede å gi bort penger, å investere i evig belønning? Eller vil du helst holde tilbake?
Hva er ditt forhold til sex? Hvis du er gift, tror du på Guds ord at sex er viktig for forholdet ditt, og du ha sex ofte, mye? Eller, æh, Gud vet ikke helt hva han snakke om?
Og hvis du ikke er gift? Sier du «jeg vil høre på Jesu ord», eller sier du «kom igjen, det er 21. århundre, Gud kan ikke mene at sex er bare for ekteskap»? Kristen seksuell etikk er ganske lett. Gift? Mye sex. Ofte. Ikke gift? Ikke røre ved dem! Ikke se på dem med lyst!

Hva er det du er uenig med Gud om? Hvor er det du har "problemer med Gud"? Vi kan ikke bare si «spille ingen rolle». Vi må jobbe med saken inntil vi bøye kne.

For hva slags Gud tilbe jeg? Bibelens Gud! Eller liker vil jeg klippe og lime «min» Gud sammen?
Den farligste er å lage et idol av Gud. Ikke den sanne Gud, men Gud vi har skapt i vårt eget bilde.

Vi må tar Guds Ord på alvor! Kommer tilbake igjen og igjen og la våre synder blir avdekket, åpenbarte! Og da vend om… og få tilgivelse.

Når vi løper vekk fra Guds Ord og jager etter noe annet – det er avgudsdyrkelse. Når vi la noen annet ta hans plass: avgudsdyrkelse. Det felte Israelittene i Bileam og Balaks tider, og det holdt på å kvele menigheten i Pergamon – og det er en like stor trussel for oss.

En ting jeg har lagt merke til her i Norge, som jeg har ikke opplevd andre steder, er en oppfatning at hvis du har falt i synd, da er løpet kjørt. Da er du på nivå 2 av kristendom og av samfunnet.

Kanskje det har noe med vår sosialistisk samfunn å gjøre, som er ganske nådeløs mot de som ikke oppfører seg riktig. Men slik er ikke Gud! Og det må vi huske.

For eksempel hvis du har brukt stoff, eller du drikke deg full regelmessig – så blir du stemplet med det. Slik er du. Og slik skal du bli. Og det er farlig hvis du tror på det at du ikke ha noe annet valg. «Slik er jeg, jeg må bare ta meg en pils til, jeg har ikke noe valg.» Tull! I Jesus er det alltid håp.

Jeg har hørt folk sier at «jeg er ikke jomfru lenge, da er løpet kjørt for meg.» Liksom nå er de skitten gods og nå spiller det ingen rolle hva de gjør med kroppen sin.

Kanskje du føler noe lignende? «Jeg er for skitten, gjort for mye galt. Jeg få nøye meg ved å være litt på utsiden. Jeg er fornøyd med det å være en annen klasse kristen.»
Høres ydmyk ut, nesten bra – og det er løgn fra Satan! Det er ingen klasse to kristen! Vi er alle like, alle i Kristus. Og Kristus Jesus sier vend om! Du tilhører meg.

Hva sier han til menigheten i Pergamon: 16 Vend om! Ellers kommer jeg snart til deg og vil kjempe mot dem med sverdet som går ut av min munn. 17 Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det.

Det er en sjanse for oss! Hver gang en ny sjanse. Vend om til ham. Vi trenger ikke å kjempe mot vår synd alene. Vi kan ikke. Det er derfor Jesus kom! Hallo! Han døde for oss for å knuse vår synd – og ble levende, sto opp fra de døde, for å være med oss i vår kamp.
Ja det er umulig for deg å slutte å drikke, slutte å bruke stoff, slutte å se på porno, slutte å drive hor, slutte å vær grådig, slutte å være utro, slutte å <hva det er du sliter med> – umulig for deg, jeg – men ikke for deg pluss Jesus. Halleluja, vi er ikke alene. Ikke hør på Satans løgn. Vi trenger ikke lenger å tilbe avguder. La oss vend om, og stå fast som Antipas, og la livene våre vitner om Jesus og hans uendelig nåde.

Dette er kjempe viktig. Vi har allerede opplevd en i menigheten som er blitt knust av å prøve å kjempe mot hans egne lyster alene, uten Jesus. Han turte ikke å vende om, kunne ikke tro at Jesus ville fortsatt tilgi ham, og nå vandre lengre og lengre bort og blir mer og mer såret. Dette er viktig!

Vi er skapt til å tilbe Gud – og bare ham. Hvis du oppdager at du dyrker avguder: knus dem. Få dem opp, ut av hjertet ditt. Og viktigst av alt, erstatt dem med Jesus. Tilbe Jesus der du tilba sex, pornografi, makt, penger, familie, suksess. Tilbe Jesus. For han kan gi oss et nytt navn – ny identitet. Han kan gi oss åndelig mat – den skjulte manna. Han vil vokte over oss og beskytte oss fra alt ond.

Pergamon: Hold ut, for jeg skjuler deg.

Smyrna: Livets seierskrans venter på deg. Vær tro!

Amen!