Romerbrevet 5:1-11 Leve med dyp glede også under lidelse

Romerbrevet 5:1-11

Lytt til MP3

Når jeg satt meg ned for å forberede dagens preken, ble jeg overrasket. Jeg plutselig så noe som jeg hadde aldri sett før, selv om jeg har lest denne teksten mange ganger, selv om det er godt kjent.

Og det er v3. v1 og 2 kjenner jeg godt. Sitere dem ofte. Og v3-5 og. Men jeg hadde aldri tenkt på dem i sammenheng.

For v1 og 2 er de kolossal gode nyheter om Guds tilgivelse. Vi er blitt rettferdiggjort av tro ved vår Herre Jesus Kristus. Og derfor lever vi nå i nåde – vi står i nåde. Vi ble flyttet fra dom til nåde. Vi har da et sikkert håp som svikter ikke.

Men deretter kommer det, som en forlengelse av temaet i v1 og 2, v3: Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene.

Hæ? Lidelsene. Hva har det med frelsen å gjøre?

Hvordan kan vi være «stolt av» lidelser? Eller som andre oversetter det – hvordan kan vi «roser» lidelser eller «glede» oss i lidelser?

La oss prøve å forstå dette her. For vi lever i en tid hvor lidelse er sett på som ondskapen selv, og vi lider lite sammenlignet med for eksempel apostelen Paulus. Men uten å forstå hvordan Gud bruke lidelsene våre vil vi sliter som kristne, og alltid være misfornøyde og tror kanskje at Gud ikke like meg.

Derfor må vi forstå først, at
1. Vi bor i nåde
2. Måten vi takler lidelsene på viser at vi virkelig tilhører Gud
3. I vår svakhet, er Gud sterk.

1. Vi bor i nåde.

Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. 2 Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet.

«altså» er et viktig ord fordi den kobler denne kapittel til de som kom før. Konteksten er da at vi er blitt rettferdige av tro. Vi er rettferdiggjort, forløst, forsonet.

Rettferdiggjort: Gud som dommer sier at vi er frikjente. At Jesus har tatt straffen vår. Han byttet plass med oss: han tok vår straff som vi fortjente som skyldige syndere, og ga oss hans rettferdighet, hans uskyldighet. Derfor, i Kristus er det ikke lenger noe dom over oss. Vi er kjent rettferdig. Frikjent. Rettferdiggjort.

Forløst: Gud som redningsmann i slavehandel. Han kjøper oss fri fra syndens makt. Prisen var blodpris, bokstavelig talt – Jesu dyrebare blod var prisen han betalte for å kjøpe oss fri fra synd. Derfor la oss aldri leke med synd! Forløst.

Forsonet: Gud som offer. For syndens lønn er døden. For synd er å velge bort Gud, og han er livet – da velge vi bort liv og derfor dø! Men i stedet for at vi dør, har Jesus tred inn i vårt sted, og sagt at han skal være offerlammet. Han er vår stedfortrende offer. Og i det han dør, som et lam på alteret, er rettferd tilfredsstilt. Vi er forsonet. Hans rett vrede sto som en barriere mellom oss – og Jesu offer gjorde opp med vreden slik at vi kan nå være sammen med Gud. Forsonet. Jesus er vår soningssted.

I Kristus er vi rettferdiggjort, forløst, forsonet. Det er ikke lenger noe dom over oss. Gud er ikke sint med oss lenger, derfor v1 [har vi] fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.

Fred. Før var Gud vår fiende. Vi gikk i opprør mot ham. Nei, du skal ikke vær min Konge, min Mester. Jeg skal være egen konge, egen mester. Vi erklærte vår uavhengighet. Men vi fortsatt krever alle godheter som kommer fra Gud: som liv, skapelsen, kjærlighet, glede, hver pust, osv.

Som om vi her på Notodden skulle plutselig finne på å erklære at vi er nå ikke lenger en del av Norge. Vi er uavhengig av Norge.
Men vi krever fortsatt retten til vei, strøm, politi, nav, sykehus, osv. Hvordan tror du regjeringen ville har reagert. Og resten av landet? Vi ville vekke vrede og sinne hos dem. Fordi ved å erklære oss uavhengig har vi gjort dem om til fiender. Da trenger vi en fredsmekler, en som kan forsone oss.

Det er det Jesus gjør for oss. Gjennom hans offer forsonet han oss og Gud. Og så nå er vi og Gud ikke lenger fiende. Vi har fred med Gud.

Og derfor v2 Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet.

Vi har blitt nå flyttet ut av vredens riket, og inn i nådens riket. Vi bor nå i nåden, under nåden. Ikke under loven, ikke under synd, ikke under dom, men i nåde står vi. Kan du fatte det? Det er det som skjedde når du stolte på Jesus Kristus. Du ble flyttet fra dom til nåde. Og det er der du bor nå. Men bare i Kristus. Hvis du ikke er i Kristus er du fortsatt under Guds vrede. Men ta imot Kristus så har du ingenting å frykte. Gjennom ham har vi ved troen fått adgang til den nåde vi står i. Amen!

og vi er stolte over håpet om Guds herlighet.

Når vi bruke ordet «håp» så mener vi at det er noe usikker med noe i fremtiden. «Å, jeg håper jeg får det til». Men når Bibelen bruker ordet håp, så er den jo i fremtiden – men ikke med noe usikkerhet. Håp er sikker fordi det er Gud som står bak det. Vi har et sikkert håp, et garantert håp. Det skal skje. Vi som er i Kristus skal oppleve Guds herlighet fordi vi bor i nådens riket. Fordi det er ikke avhengig av det du og jeg gjør – men det Jesus har gjort. Det er garantert, skrevet under, av hans blod. Derfor har vi et sikkert håp.

Hva betyr det da for deg at du lever nå i nådens riket?

Mange av oss lever som dette ikke er sant. Vi prøve å rettferdiggjøre oss selv ved å være god nok for Gud.
Ta denne testen: er du enten stolt av deg selv fordi du har «klart det» (tror du!) og Gud er imponert med deg? Eller veldig lei deg eller sint fordi du klarer det ikke og sliter med synd og tror at Gud er langt borte og vil ikke ha noe med deg å gjøre?
Begge er feil og avslører at du satse på din egen prestasjon i stedet for Jesus. Vend om. Vær fri!

Hvis vi er i Kristus trenger vi aldri å gjøre noe godt igjen. Vi trenger aldri å gjøre noe godt igjen. Fordi det er ikke lenge vår prestasjon som teller – det er Jesus prestasjon. Og han har bestått! Derfor har vi bestått. Det er det første vi må skjønne. Hvis vi er i Kristus trenger vi aldri å gjøre noe godt igjen.

Men fordi vi da har en ny natur, vi har den Hellige Ånd i oss, vi vil gjøre det som er godt, mer og mer, ikke av prestasjonsangst, men fordi slik er Jesus, og vi blir mer og mer han lik fordi han fornye oss fra innsiden og ut.

Ok greit. Hvis jeg stoler på Jesus, da er jeg rettferdig, jeg har fred med Gud, bor i nådens rike, og ser frem til å ta del i hans herlighet. Men hvordan vet jeg at jeg faktisk stoler på Jesus, og ikke på meg selv. Hvordan vet jeg at jeg ikke bare lurer meg selv. Jeg sier jeg er en kristen, men er jeg det?

2. Måten vi takler lidelsene på viser at vi virkelig tilhører Gud.

3 Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, 4 utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. 5 Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss.

Stolte over lidelsene? Hva slags lidelser? Er det lidelser fordi vi er kristen: for eksempel at jeg må kjempe mot min egen synd? Er det forfølgelse vi snakker om? Eller er det å leve i en fallen verden og alle ulempene som kommer som følge av det for eksempel sykdom, døden, folk som synder mot oss – løgn bedrageri, lureri, utro, osv.

Kjempe mot synd, forfølgelse, eller fallen verden? Eller alle tre?

Og jeg tror at dette handler om alle tre. Ordet oversatt «lidelsene» betyr «det som forårsaker smerte». Alt som forårsaker smerte, om det er indre strid eller ytre påkjenning, om det er fordi vi er kristen eller om det er bare fordi vi ikke er i himmelen enda. Alt som er smertefullt. Lidelsene.
Og disse skal vi være stolt over? Eller som i en annen oversettelse «gled deg i lidelsene». Hæ?

Hvorfor?

For å forklare la meg forteller deg om Richard Wurmbrand. Richard Wurmbrand var en kristen leder i Romania under Kommunisme, og ble brutalt torturert og forfulgt, sammen med mange andre kristne. Han sa dette «Når de skviset oss kristne, når de slo oss, når de presset oss – hva kom ut? Kjærlighet. Kjærlighet kom ut.»

Vi er glad i lidelsene, vi er stolt av lidelsene ikke fordi vi liker å lide, men på grunn av det de avslører i oss. De viser at vi virkelig tilhører Kristus.

Husk forrige uke når vi snakket om synd: kjernen i synd er… «Jeg er Gud». Jeg er Gud. Jeg skal bestemme selv. Men hvis jeg er Gud ville jeg aldri har valgt lidelser for meg selv. Lidelsene viser oss klart og tydelig at vi ikke er Gud. Når vi lider oppdager vi at «jeg er ikke Gud».

Som syndere så gjør dette oss sint, oppgitt, full av angst og bitterhet. Men hvis vi er kristen så oppdager vi samtidig noe annet. Ro. Indre fred. En annen makt utenom oss som kommer innenfra og bærer oss gjennom. Det er den Hellige Ånd. Gud i oss. Gud med oss. Og vi snu oss mot Ham.

Og når vi har gått gjennom sånne stunder, sånne prøvelser, uansett om det er forfølgelse eller bare forkjølelse – så er vi oppmuntret i vår tro. Oi! Gud er virkelig med meg! Han lever! Vi merker Guds kraft i oss. Og de rundt oss merke det og.

For hvis alt gikk bare vår vei, hvordan ville vi har visst at vi var kristen? Og hvordan ville andre?

Se for det et par. De er begge kristen. De begge vokste opp i et godt kristen hjem med kristen foreldre som elsket dem høyt. De var populær på skolen, hadde mange venner, var flinke og dyktige. De møtte hverandre på universitet, forelsket seg, og hadde et eventyrlig bryllup. De elsket hverandre høyt og hadde ikke noe problemer i ekteskapet. De hadde to barn, begge som var drømmebarn. De også var populær på skolen, var flinke og dyktige, og de også møtte hver sin ektefelle på universitet, og de hadde drømmebryllup og et godt ekteskap uten problemer og begge hadde drømmebarn. Til slutt sovnet de inn i en god alder. De hadde aldri noe helseproblemer, økonomisk utfordringer, eller noe annen form for lidelse. Ikke en gang en hodepine.

Hvordan ville noen vite at de var faktisk kristen? Elsket de Gud fordi de elsket ham? Eller elsket de Gud fordi han ga dem det de ville ha? Hvis vi bare elsker Gud fordi han gjør det vi vil, elsker vi ikke Gud, men oss selv. Men når vi oppdager at vi elsker Gud selv mens vi lider, da vet vi at kjærligheten er reelt.

For hvordan ville dette «perfekte paret» ha visst at de var kristen? For en kristen er en som sette seg selv til side og sette Gud først. En kristen er en som er villig til å ofre alt, til å dø til selv og leve for Kristus. Hvis Gud bare gjør det du vil at han skal gjøre – er du virkelig en kristen?
Du vet at du tilhører Jesus når du velge å være lydig selv om det koste. Selv om du er kanskje uenig. Selv om det går imot det samfunnet sier.
For eksempel Glenn og Birthe har valgt å gifte seg fordi de stole på det Gud sier og ikke det samfunnet sier. Det er bevis at de hører Gud til.

Jeg vet at Christian og Johanna ikke ønsket å gå gjennom det de gikk gjennom når Isabella ble født. Fordi både Johanna og Isabella holdt på å dø, og de var begge to veldig syke lenge. Ikke snakk om at Christian ville har valgt å gå gjennom det! Men når vi er kristen, da løper vi til Gud, for vi vet at bare han kan bære oss gjennom. Og det var det de gjorde. De hadde jo ikke noe valg! Men Gud bar dem gjennom. Ja det var vanskelig, og lidelsen i seg selv var ikke bra. Men gjennom det har de lært Gud å kjenne enda bedre. Og det er bra.

3 Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, 4 utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. 5 Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss.

Sånn fungere det (ja jeg har en tegning!).

For utholdenhet gjennom lidelse gir et prøvet sinn. Vi vet, vi opplever at Gud er med oss. Vi opplever at vi virkelig tror på dette her, det er ikke bare noe som vi er med på. Dette er liv og død. Og et prøvet sinn gir håp. Fordi når vi lider, så er vi minnet på at denne verden er ikke vårt hjem, og vi ser fram til den neste. Der opplever vi Guds herlighet i sitt helhet. Her er det lidelse og strev – men vi ser frem til en dag hvor vi ser vår frelser ansikt i ansikt. Hvor alt er fornyet. Hvor alt ondskap er gjort opp, fjernet. Hvor vi er fornyet og synd i oss er knust.

Når du presse folk da ser du hva ligger inn i dem. Som når du presse et appelsin kommer appelsinjus ut, når du presse en kristen kommer Kristus ut. Folk gjør det som tjener dem. Men når vi lider fordi vi er lydige mot Gud, så er det bevis til oss at vi hører Jesus til. Og det er et vitnesbyrd til alle rundt oss at Jesus lever i oss. Bare tenk på Mia. Hvordan hun har taklet kreft har vært et stort vitnesbyrd til hennes jobbkollegaer. De har sett Jesus i henne.

Måten vi takler lidelsene på viser at vi virkelig hører Gud til.

Derfor, når vi lider, hva bør vi gjøre? Takker Gud. Og ber for hans styrke å komme gjennom. Vi er svake, men han er sterk. Richard Wurmbrand og våre kristne brødre i Romania var ikke supermennesker. De hadde ikke noe ekstraordinær gene som førte til at de kunne rope ut «jeg tilgi deg i Jesu navn» mens de ble slått og sparket av politiet. Nei. De hadde Jesu kraft i dem. Jesus var med dem. Og det er ofte dette vi glemme. Vi frykte ting og blir redde fordi vi glemmer Gud i situasjonen. Elisabeth Elliot sa «det er ingen nåde for våre fantasifulle bekymringer». Når vi sitter og gruer oss om alt som kunne kanskje går galt – der finner vi ikke noe trøst fordi vi ser på bare oss selv og vår styrke og da freaker vi helt ut «jeg klarer ikke dette her». Vi glemmer Gud. Vi glemmer at hvis det vi er bekymret over skulle faktisk skjer (som det oftest ikke gjør) men hvis det skulle – da er vi ikke alene. Da er Gud med oss. Og hele hans styrke er med oss. Christian og Johanna opplevde det. Richard Wurmbrand opplevde det. Og du, hvis du er kristen, har opplevd det. Minn deg selv på det. Særlig når du gruer deg over å adlyde Gud. Noe du vet du må gjøre men Å nei dette blir så vanskelig, hva om alt går galt, hva vil folk si osv. Alle de unnskyldninger vi bruker. Ta deg sammen, vær en mann, og gjør det som er riktig. Og Gud vil ikke svikte deg.

Vær en mann, og gjør det som er riktig. Og du vil lære utholdenhet. Og utholdenhet gir et prøvet sinn, og det gir oss et sikkert håp.

Fordi, om vi er svake, er han sterk,

3. I vår svakhet, er Gud sterk.

6 Mens vi ennå var svake, døde Kristus for ugudelige da tiden var inne.

Min brødre og søstre, Jesus døde for oss når vi fortjente det ikke. Når vi var svake, ugudelige. Mot Gud. I det øyeblikket hvor vi fortjente det minst – så døde han for oss, hans fiender.

7 Selv for et rettskaffent menneske vil vel neppe noen gå i døden. Eller kanskje ville noen gjøre det for en som er god. 8 Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.

Det er helt ufattelige. Det er som om en jøde sto fram og sa «jeg skal dør i stedet for Hitler, slik at han kan gå fri». Helt ufattelig. Det var ingenting i oss som var tiltrekkende. Vi var syndere, i opprør mot Gud. Og så velger han å frelse oss ved å gi sitt liv. Halleluja! I vår svakhet er han sterk.

9 Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden! 10 For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv!

Jeg elsker v10. Hvis han elsket oss så høyt når vi var fiender – hvorfor tror vi at han skal elske oss mindre når vi nå er blitt hans venner, faktisk hans barn? For vi snakker varmt om frelsen, om rettferdiggjørelse – men når vi snakker om helliggjørelse – å plutselig er det alvor, og vanskelig, og slit, og vi kan miste alt. Tull. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv! Gud frelser oss ikke halvveis. Lykke til med resten. Vi har et sikkert håp. Fordi vi er ikke stolt av vår prestasjon, men v11 Ja, ikke bare det, vi har også vår stolthet i Gud, ved vår Herre Jesus Kristus, han som har gitt oss forsoningen.

Vår tillit er ikke i oss selv, men i Jesus. Vi bor i nåde. Derfor kan vi være stolte av vår lidelser, fordi det gjør oss avhengig av Jesus. Og når vi roper om hjelp er vi ikke skuffet. I vår svakhet opplever vi hans styrke, og det er et stort vitnesbyrd til oss og alle rundt oss.

Neste gang vi lider, la oss da si «takk Gud for disse vanskeligheter, for de gjør meg avhengig av deg, og du vil viser deg gjennom dette til meg og de rundt meg.»

Og helt til slutt vil jeg bare si: dette er for kristne. De som stole på Jesus. De som har han som Mester og Gud. Og hvis det er ikke deg, da er det ikke noe trøst, ikke noe hjelp i lidelser. Men de er et stort varselstegn – du er ikke Gud, og du trenger å vende om. Så hvis du synes livet er for tung – du har helt rett! Den er for tung. Ingen av oss kan bæret livets byrde, fordi vi var skapt til å leve med Gud. Vend om og kom til Jesus. Her er en bønn du kan be hvis du vil ta imot Jesus i dag.

Åpenbaring 14:1-16:21 Rettferd!

Åpenbaring 14:1-16:21

Lytt til MP3

1. juni 2014 var en søndag, som i dag. I landsbyen Attagara, i nord Nigeria, samlet folk seg i forskjellige menigheter til gudstjenester, akkurat som oss. Men da de skulle sette i gang, ble de angrepet av over 100 krigere fra Boko Haram. De angrep alle uten nåde med maskingevær og store kniv.
En 55-år gammel øyenvitne, Sawaltha Wandala, ankom menigheten hans og så krigere overalt som drepte folk brutalt. Han så dem angripe en seks år gammel gutt med en kniv, og kaste ham ned i en grøft. Når han løp ned for å redde gutten ble han selv angrepet. De tok gutten fra ham, hogd hode av gutten foran hans øyner, og da banket Sawaltha opp inntil de trodde han var død.

Attagara var mål fordi det var kjent som en kristen landsby. De angrep kirkene og søndagsskoler. I to dager ble over 200 mennesker, inkludert mange småbarn, brutalt drept uten nåde.

Hvor lenge, Gud?

Det er spørsmålet bak Åpenbaring. Kirken i år 100 opplevde mye av det samme. Brutal angrep. I kapittel 6:10 ropet de under alteret som hadde blitt drept fordi de var kristne: «Herre, du hellige og troverdige, hvor lenge vil du vente før du holder dom og lar straffen for vårt blod komme over dem som bor på jorden?»

Hvor lenge, Gud? Hvor lenge vil du tillate slike hendelser?

Hvor lenge vil du la folk synder og være ond mot hverandre? Hvor lenge til rettferden regjere?

I dag, som da, er kristne under stor press. Vår brødre og søstre miste jobb fordi de er kristen – som Katarzyna, legen som ville ikke drepe barn i mors liv; de blir arrestert og kastet i fengsel fordi de er kristen – som Jerusalems bror. De blir banket opp, gjort narr av, utestengt fra samfunnet – og ja, til og med drept, som oftest av regjeringsmakter. Ser ikke Gud dette? Hvor lenge skal han tillatte dette? Blir det noen gang rettferd?

Og det er ikke bare kristne som opplever urett. Når vi ser på nyhetene stille vi samme spørsmål. Hvor lenge?

En lastebil meier ned 89 mennesker i Nice. En bombe blir utløst på en konsert i Manchester. I Aleppo har folk nå tilgang til vann bare en dag i måned, og strøm to timer hver dag. Hver dag er det forferdelige ting som skjer, også her på berget. Vold i gatene, vold i våre hjemmene, vold på leppene våre.

Hva feiler oss?

Gud ser alt som skjer. Han husker alt. Og alt skal avsluttes. Han går glipp av ingenting. Han skal ordne opp i alt. Rettferdens dag kommer.

Og det er egentlig en fryktelig tanke.

For det evige evangelium er som følge: «Frykt Gud og gi ham æren». Det er første punktet. Og den andre er Lær fra Egypt. Dommedagen kommer.
Det er et tungt tema i dag. Men viktig. Kanskje den viktigst av alt.

1. Det evige evangelium er «Frykt Gud og gi ham æren»

Hvis jeg skulle spørre deg om evangeliets innhold – det vi tror på – hva ville du har sagt? Jeg ville ha sagt «Jesus Kristus frelser syndere» og du ville sikkert sagt noe lignende. Jeg tror ikke vi ville ha kommet på det engelen roper ut over hele jorden i v6-7:

Og jeg så enda en engel, som fløy høyt oppe under himmelhvelvet. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk. 7 Han ropte med høy røst: «Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom. Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, hav og kilder!»

Men det er jo sannhet. I disse kapitler ser vi for oss to grupper: den ene er de feilfrie 144000 som står trygt sammen med Jesus, frikjøpt fra jorden og med Guds navn på panne, som står på glasshavet og synger Moses sang. Kristne. Vi som har blitt tildelt Jesu rettferdighet bare av hans nåde og er nå regnet som feilfrie. Uansett det som skjer her på jorden er vi trygge.

Den andre gruppen står mye mindre sikker! Alle som ikke er i Kristus vil møte Guds vrede.

Det er ikke særlig populær i disse dager å snakke om Guds dom. Vi liker å fremstille Gud som bli og snill og imøtekommende. Og vet du hva – han er det! Han er det nå. Døren inn er fortsatt åpen. Det er mulig fremdeles å rope på nåde og ta imot Jesus rettferdighet som en gave og så vende om og følge ham.
Men tiden går, og han begynne å ta på seg dommerkappe. For han er jo full av nåde. Men han er også hellig. Stor. Mektig. Og fryktelig god. Og han tillater ikke et snev av ondskap å overleve. Han kan ikke. Han er hellig. God. Ikke god som du og jeg, men GOD til det ytterste grad. Som når metall som gull eller stål er hentet opp fra gruvene og da smeltet ned med brennende ild for å fjerne all urenhet skal alt prøves og bare det som er helt perfekt kommer gjennom.

Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom.

Og hva er det de hellige (vi kristne!) synger i 15:3-4? Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige. Rettferdige og sanne er dine veier, du konge over folkeslagene. 4 Hvem skulle ikke frykte deg, Herre, og ære ditt navn? For du alene er hellig. Alle folkeslag skal komme og tilbe for ditt ansikt, fordi dine rettferdige dommer er blitt åpenbart.

Vi og alt som er skapt er skapt til å gi Gud ære. Det er vårt livets formål. Det er universets formål. Gi Gud ære. Med hver inn-pust og ut-pust skal det være det som skjer. Og alt er skapt til å fungere sånn. Gud være ære. Gud være ære.
Men gjør vi det? Nei! Vi snudde ryggen til Gud. Vi bestemte oss at vi skulle ære oss selv! Jeg er nummer en. Jeg er den som teller. Reklamene avslører oss. De er rettet mot vår egoisme, mot vårt lyst til å være bedre enn alle andre. Mer lykkelig, penere, med en bedre bil og bedre hus, og mer suksessrike. Alt handler om oss. Ikke noe reklame om «dette vil hjelpe deg å ære Gud». Ikke en gang «Dette hjelper deg å tjene andre». Nei. Tjen deg selv. Du er verdt det. Slik er måten vi tenker på.

Og det er det stikk motsatte av hvordan vi er skapte, og det motsatte av hvordan verden er satt opp til å fungere. For i Guds mønster er det uselvisk kjærlighet - det å sette andres behov før din egne - som regjere. Slik burde hele verden ha fungert. Bare tenk om alle hadde gjort det!

Men vi gjør det ikke, noe vi vet alt for godt.

Urett regjere. For eksempel vi kjenne en jente som er blitt hentet ut fra hennes hjem sendt til en fremmedby for å bo med fremmedfolk fordi Barnevernet har bestemt at moren hennes er udugelig som mor. Jentenes synspunkter er blitt bare avvist som feil – selv om lovverket sier at Barnevernet skal ta henne på alvor. Men det gir de blaffen i. Og jeg vet at noen av dere har opplevde akkurat det samme. I møte med de som skulle bevare og beskytte deg har du blitt møtt med det motsatte og blitt sviktet.
Men vet du hva. Den hellige Gud ser. Den hellige Gud skal gjør opp.

Alt som er ond, også onder statsmakter, korrupte regjeringer, alt urett og misbruk av makt om det er stor eller små, faller.

8 En annen engel fulgte etter og sa: «Falt, falt er Babylon den store, hun som har skjenket alle folkeslag med vredens vin fra sitt horeri.»

Kvinnen Babylon møte vi igjen neste uke, men hun representere verden mot Gud, særlig statsmaktene. Horeri er avgudsdyrkelse. Vi var egentlig gift med Gud – vi skulle være trofast mot ham – men vi har valgt å løpe etter alt annet enn ham. Og han varsle oss med disse ord. Falt, falt er Babylon. Dommen kommer. Og den faller på alle som ikke ære Gud.

Og den tredje engel bekrefte dette: 9 En tredje engel fulgte etter dem og ropte med høy røst: «Om noen tilber dyret og bildet av det og tar imot merket på pannen eller hånden, 10 skal han få drikke av Guds vredes vin som er skjenket opp ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for øynene på de hellige engler og Lammet. 11 Røyken fra deres pinsel stiger opp i all evighet – verken natt eller dag får de ro, de som tilber dyret og dyrets bilde og tar imot dets navn til merke.»

Uff. Grusomme ord. Dette henviser til forrige kapittel hvor alle blir merket med tallet 666 som representere djevelen. Alle som er ikke hos Gud og merket med hans navn tilhører dyret. Og de som tilhører dyret vil få drikke begeret av Guds vredes vin. Merk. Dette er begeret som Jesus ba Faderen om i hagen i Getsemane. Markus 14:36 [Jesus] sa: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Og så drakk Jesus begeret av Guds vredes vin for oss slik at vi få slippe. Vi som tilhører Jesus drikke ikke av det for Jesus har gjort det. Men hvis ikke – da står begeret der fortsatt, full av rettferdig dom for alt du har gjort og alt det du burde har gjort. Og hvis du ikke kaste deg foran Jesu føtter og ber ham for nåde at han skal drikke det begeret – så vente det for deg.

Dette er skummelt. Grusom. Dette er ikke noe lek! Vi er ikke samlet her for å ha et lite hyggestund. Dette er alvor. Dette skjer. Og jeg har opplevd nok av Gud og sett nok historisk bevis til å vite at dette er sant. Dette er en fjellstødig grunnlag og det skremme vett av meg. Og det burde skremme deg og.

Det evig evangelium er Frykt Gud og gi ham æren. La oss begynne med det da. Frykte du Gud? Du bør. For hvis du ikke frykte han nå, og da søke ly hos hom, vil du frykte ham på dommedagen. For på dommedagen vil han samle alle som stå imot ham, alle som ikke gi ham ære, alle som ødelegger, all ondskap som finnes, til det minste grad, alt som er ikke hellig og perfekt: Boko Haram, Breivik, de to udyr falsk religion og statsmakter, dragen Satan, terrorisme, maktmisbruk, vold, lyving, baksnakking, egoisme… alt skal tas tak i.

Jordens ondskap skal høstes inn, og Jesus står klar med sigden hans.

19 Engelen lot sigden gå over jorden, høstet druene på jordens vinmark og kastet dem i Guds vredes store vinpresse. 20 Utenfor byen ble vinpressen tråkket, og blodet fløt fra vinpressen så det sto opp til bisselet på hestene hele 1600 stadier borte.

Druene er alle vi som fortsatt nekter å ta imot Guds nåde. Alle vi som er ikke blitt tildelt Jesu rettferdighet. Hvis det er deg i dag, vær så snill og ta imot Guds nåde i dag. Du trenger ikke å bli høstet. Du kan bytte ut din urettferdighet, ditt gammelt skittent liv – og få Jesu liv, nytt liv, rettferdighet, hellighet. Det koster ingenting. Og det koster alt. Det koster ingenting for det er ikke noe strev, ikke noe ritualer, ikke noe gjerninger som du kan gjøre for a tjener deg til denne. Det er en gave. En gave bare an nåde. For de som spørre.
Men det koster. Fordi du må gi opp ditt liv. I stedet for å ære deg selv, du må nå ære Gud. Du er «under new management». Du har en ny eier. Du tilhører nå Jesus i stedet for udyret. Amen.

Frykt Gud og gi ham æren, for dommedagen kommer, akkurat som det falt over Egypt.

2. Lær fra Egypt. Dommedagen kommer.

I 2. Mosebok leser vi historien om jødene som ble slaver i Egypt. Farao, Egypternes konge, hatet de jødene og gjorde liv vanskelig for dem. De var slaver, og måtte bare gjør det som Farao ville. De hadde ikke noe valg, ikke noe utvei. Men de ropte på Gud, og Gud hørte dem. Han sendte dem Moses som redningsmann, og gjennom Moses kom store plager på Egypt. Moses var redningsmannen for jødene, men dommeren for Farao og Egypterne. Med Moses kom rettferd og frihet for de som var i slaveri men hadde ropte på Gud. Og med Moses kom dom, plager, lidelse og til slutt døden for de som sto imot ham og de som hatet Gud og vil ikke høre på ham.

Farao opplevde plage etter plage men nektet å høre på Gud. Men til slutt måtte han slippe jødene fri. Og Moses ledet dem trygt fram mot det Lovende landet.

Og hele dette var et stort bilde for oss slik at vi kunne forstå det Jesus gjøre for oss. Han redde oss fra slaveri til synd, fra vår fyrste, vår «Farao» Satan. Vi kan ikke kommer oss vekk fra synd – vi må synder. Vi mennesker prøve å bli bedre – men verden blir bare verre. Vi vet hva vi bør gjøre – men vi gjør det motsatte. Vi vil ikke forteller løgn – men så snart vi er under litt press så lyver vi så lett som bare det. Og baksnakker, og ta hevn, og kommer med stygge replikker, osv. osv. Vi er bundet av synd.
Men Jesus kan redde oss. Han sier kom med meg, og han leder oss trygt til det lovende landet. Ikke Israel, men Himmelen.

Derfor synger vi i v 2 og 3 Moses sang: 2 Og jeg så noe som lignet et hav av glass blandet med ild. På glasshavet sto de som hadde seiret over dyret og bildet av det og tallet som står for dyrets navn. De har Guds harper i hendene 3 og synger den lovsangen som Guds tjener Moses sang, den som også er sangen for Lammet: Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige. Rettferdige og sanne er dine veier, du konge over folkeslagene.

Og de synger fordi Han, den Rettferdige, kommer ut av Templet hans. Og når han kommer, kan ingen står imot ham.

4 Hvem skulle ikke frykte deg, Herre, og ære ditt navn? For du alene er hellig. Alle folkeslag skal komme og tilbe for ditt ansikt, fordi dine rettferdige dommer er blitt åpenbart. 5 Etter dette så jeg at tempelet i himmelen, vitnesbyrdets telt, ble åpnet. 6 Ut av tempelet kom de sju englene, de som hadde med seg de sju plagene.

Og akkurat som i Egypt vil de som stå imot Gud opplever konsekvensene av det. Det er ikke bare bare å stå imot Gud. Her har vi fått varsel. Vi har hørt om det før det skjer. Gud, i din nåde, la oss lytte. For plagene er forferdelige. De er ekle. Dette skal være grusom å høre. Vi burde være skremt!

16:1 Og jeg hørte fra tempelet en høy røst som sa til de sju englene: «Gå av sted og tøm de sju skålene med Guds vrede ut over jorden!» 2 Da gikk den første engelen bort og tømte sin skål ut over jorden. Og vonde og forferdelige byller brøt ut på de menneskene som bar dyrets merke og tilba bildet av det.

Hvis vi ikke tilbe Jesus, da tilhører vi udyret, Satans dyr, og alt vi gjør, til slutt, tilbe ham. Og det skal ikke tolereres i all evighet!

Gud er ikke noe bestefar i skyene. Han er den evig hellig allmektig Gud. Vi må ikke ta hans tålmodighet for gitt. Bare fordi han har ikke gjort det nå betyr ikke at han ikke skal gjøre det.

Hvordan vet du at du ikke skal plutselig stå ansikt i ansikt med ham. Et lite ulykke, en sykdom, og vipps – så er vi der foran ham. Stor. Mektig. Hellig. Og når du møte ham totalt uforberedt føler du deg helt naken. Skitten. En tosk. En idiot. Uten noe man kan si.
Hvis vi hadde noe forsvar – blir den da borte når vi ser hans Majestet.

Jeg opplevde en slik møte med Gud og jeg var målløs. Alt jeg hadde – god person, personlig moral, kristen familie, leste Bibelen hver dag – ble null verdt når jeg møtte ham. Det var ingenting verdt. Jeg var skittent. Jeg er en synder.
Takk og pris at han kom meg i møte ikke for å dømme men for å tilgi. Han kom med nåde.

Men tenk om det hadde ikke skjedd. Tenk om jeg hadde aldri fått nåden til å takke JA til Jesus Kristus. At jeg hadde da død og møtt opp foran tronen. Helt naken. Med ingenting å tilbe. Ut! UT! Ut med de som tilbe dyret, ut med de som dreper de hellige, ut med de som skal blir svidd i voldsom hete men forsetter å spotte Guds navn. Det er for sent! Når dommen faller så er det for sent. Så du det i 11 Men de spottet himmelens Gud for smertene og byllene sine, og de vendte ikke om fra sine gjerninger. Også i v9 og v20. Når dommedagen kommer – eller dagen du dør for da går vi rett til dommedagen – da er det for sent. For da vil vi få lov til å velge det vi har valgt: jeg vil ikke ha noe som helst med Gud og Jesus å gjøre. Og da er det helvete som venter oss. Bokstavelig talt. Ild og smerte og jordskjelv og blod. Forferdelige bilder som prøver å si til oss: vend om! Ta imot Jesu nåde mens det ennå er tid. Og hvis du har tatt imot - stå fast! Tiden er inne. Han kommer snart. Rettferdens dag kommer.

La oss lære fra Egypt. Dommedagen kommer.

For de som er blitt møtt med urett så er den dagen en god dag. De som ble drept for sin tro, som de som døde brutalt i Nigeria, få rettferd. Du ser det i v4-7 4 Den tredje engelen tømte sin skål i elvene og kildene, og de ble til blod. 5 Og jeg hørte engelen over vannene si: «Rettferdig er du som dømmer slik, du som er og som var, du hellige. 6 For de har utøst de helliges og profetenes blod, og blod har du gitt dem å drikke. Det er som fortjent!» 7 Og jeg hørte alteret si: «Ja, Herre Gud, du Allmektige, sanne og rettferdige er dine dommer.»

Dagen kommer, kanskje i dag, hvor de som har utøst uskyldig blod på jorden vil få det som de fortjener. Ingen vil slippe for det de har gjort. Alt smerte du har opplevd i ditt liv vil bli gjort opp i. Alle som har såret deg vil betale. Rettferdens dag kommer. Og det er gode nyheter!

Men rettferdens dag kommer. Og det er skremmende! For vi også har såret andre. Vi har gjort det som er ond. Vi har ikke fryktet Gud og æret han med alt. Er vi klar for den dagen? For vi er alle skyldige. Og eneste utvei, eneste måten å stå på, er å være blant de som står på glasshavet med Gud, de 144000 som er feilfrie. Og det er bare ved å tro på Jesus. Det betyr å bytte ut mitt liv for hans. Jeg lever ikke lenger for meg selv, men for han.

Helt på slutten vil jeg bare minne oss på hva Jesus har gjort for oss, slik at vi ikke trenger å møte han som dommer. Han har tatt mine synder på seg på korset. Han døde i store lidelse og opplevde døden og helvete slik at jeg ikke skal. Jeg fortjener dette i kapittel 14, 15 og 16. Jeg fortjener helvete fordi jeg fornektet Gud og syndet mot ham. Men i stedet for blir jeg regnet som Jesus. Jeg blir regnet som feilfrie! Og en dag vil jeg stå på glasshavet og synge Moses sang! For noe gode nyheter. Halleluja! Og min bønn i dag er at hver en av dere vil stå der sammen med meg. Hvis du har ikke gjort det, ta imot nå. Hvis du har gjort det, jubler! Og leve i stor takknemlighet og med stor glede. For rettferdens dag kommer! Jesus kommer snart! Amen!

Hvis du vil ta imot Jesus og vet ikke hvordan, jeg kan hjelpe deg ber en bønn. A be er å snakke med Gud. Du trenger ikke å snakke høyt – han vet hva du tenker så du kan bare prate inn i deg. Vi skal be en bønn til Gud. Jeg skal lese gjennom bønnen, og hvis du vil gjør den til din egen, og ber den til Gud, da kan du det. Jeg skal lese gjennom det, og da skal gjenta det mye saktere slik at du kan be etter meg.

Allmektig Gud, jeg er en synder fordi jeg har levd uten Deg. Jeg har ikke fryktet deg. Jeg har ikke gitt deg ære.

Dommedagen kommer og jeg er vettskremt. Jeg vil ikke møte din rettferd slik jeg er! Vis meg nåde kjære Gud. Jeg rope på Jesu navn, og ber deg tilgi meg på grunn av hans død på korset.

Ta mitt liv og gi meg din rettferdighet. Jeg overgi meg til deg. Vær min frelser, min Herre, og min Gud. I Jesu navn. Amen.

1.Mosebok 17 Vær fullkommen

1.Mosebok 17

Empty spaces - what are we living for?
Abandoned places - I guess we know the score.
On and on, does anybody know what we are looking for...

Teksten fra Queens berømte sang "The Show must go on". Stor sang. Store spørsmål. Hvorfor er vi her? Hva er vi her for? Hva er grunnen til at vi eksisterer? Hvorfor skapte Gud deg og meg? For hvilket formål?

Svaret vi får i dette kapitlet er overraskende: for å være fullkommen (perfekt, feilfrie, ulastelig). Gud skapte oss til å være fullkomne fordi han er fullkommen, og vi ble skapt for å gjenspeile hans fullkommenhet, hans herlighet.
La oss granske nærmere i dette kapitlet!

1. Hva er det Gud skal gjøre?

Kapittelet åpner med Guds løfte: 2 Jeg skal opprette Min pakt (løfte) mellom Meg og deg, og Jeg skal gjøre deg overmåte tallrik.

Men har han ikke allerede gjort dette? Hva er det som foregår?

Vel, det er verdt å sammenligne de tidligere kapitlene 12, 13 og 15 med dette, 17. Fordi her er det noe nytt!

Igjen lover Gud Abram et land, et folkeslag og velsignelser. Men i stedet for en nasjon, Israel, skal Abram nå bli far til mange nasjoner-v5. Dette er så viktig at Gud forandrer navnet hans for å bemerke denne anledningen: Abram "opphøyet far" blir nå kalt Abraham "far for mange folkeslag".

Som dere skjønner, ikke bare vil Abraham være en «velsignelse for alle slekter på jorden» (kap 12:3) men far til mange folkeslag. Og mer enn det, får vi vite at Konger skal stamme fra Abraham. Men det er enda noe mer, noe kjempestort: v7 Jeg skal opprette Min pakt mellom Meg og deg og din ætt etter deg i alle de slektsledd som kommer. Den skal være en evig pakt, og Jeg skal være Gud for deg og din ætt etter deg.

Gud lover å være med Abrahams etterkommere: han vil være deres Gud og de vil være hans folk.

Bibelens historie er som en løk. Mens vi leser igjennom, skreller vi tilbake lag etter lag av åpenbaringer. Bibelen er en genial roman som avslører bare litt mer av mysteriet før til slutt hele greia klikker på plass og du sier "Å!". Dette er Guds historie, åpenbart for oss litt etter litt, og "Å!" øyeblikket er når Jesus trer inn på sidene i historien han skriver og vi sier "Å, det var jo han alt handlet om! Jesus er helten i historien! Han er mysteriet som nå er åpenbart!"

Jesus er velsignelsen for alle folkeslag. Jesus er kongen som stammer fra Abraham som vil samle folk fra alle slekter og nasjoner og familier og språk grupper på jorden i en ny menneskehet. Guds nye folk ved tro. De som har Abraham som sin far - fordi han er troens mann. Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig leste vi noen uker tilbake. Den evige pakten i kapittel 17 er oppfylt av Jesus. Vi er Abrahams ætt (etterkommere) hvis vi også har tro på Guds løfter.

Så dette er det flotte nye løftet, en ny åpenbaring av Guds pakt. Fantastisk! Men det er også et nytt krav, et nytt tegn ved tro. Gud forteller Abraham hvordan han må reagere.

2. Hva må Abraham være? Vær ulastelig

17:1 Da Abram var nittini år gammel, viste Herren seg for Abram og sa til ham:«Jeg er Den Allmektige Gud. Du skal vandre for Mitt ansikt og være ulastelig. (Ulastelig betyr som ikke kan kritiseres eller lastes, uklanderlig, feilfrie, perfekt, uten blemmer)

Vi har hørt dette før. Hvor? Noah. 1.Mos 6:9 Noah var en rettferdig mann, han var ulastelig blant sine samtidige. Noah vandret med Gud. Og Gud talte til Noah. Så også med Abram: Ulastelig.

For å være i et paktsforhold til Gud, må du være fullkommen. Noah kjente Gud, og han var "ulastelig". Abram kjente Gud, og Gud sa "vær ulastelig".

Jesus sa For Jeg sier dere at hvis ikke deres rettferdighet langt overgår den til de skriftlærde og fariseerne, skal dere aldri komme inn i Himlenes rike." Matt 5:20.

Vi er vant til å tenke på fariseerne som skurkene – det var jo de som drepte Jesus! Men egentlig var de ’kirke’ lederne den gangen. De ble høyt respektert - alle ville være som dem. De var hellige menn, påpasselige på å adlyde loven i alle detaljer. Rettferdige? De var rettferdige. De var plakatguttene for de som ville komme til himmelen ved sin egen kraft: disse gutta tok ting på alvor! De hadde de rette klærne. De ba til rett tid med de riktige ordene. De betalte tienden til og med av hage urtene som de tok med til templet. Livet dreide seg om å tjene Gud. Og Jesus sa "Du må være mer rettferdig enn dem!" Hæææ?

Til oss kunne Jesus ha sagt du må være mer rettferdig enn Moder Teresa. Eller mer langmodig enn Dalai Lama. Eller skjønnere enn Debby Garratt. Det er forferdelig vanskelig, helt umulig, kort sagt.

Jesus sa "For jeg sier deg, med mindre din rettferdighet overstiger Moder Teresas, vil du aldri komme inn i himmelriket."

Abram, vandre for Mitt ansikt og vær ulastelig. (Bibelspråk for tjen meg og være feilfrie)

Den eneste måten å kjenne Gud på er å være fullkommen. Tenk på brevene (til menighetene) vi har studert: romerne og efeserne. Begge disse oppfordrer oss til å være fullkomne. Ef 4:1–3 1 Jeg, som er fange i Herren, formaner dere da til å vandre verdig det kall som dere ble kalt med, 2 med all ydmykhet og mildhet, med tålmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, 3 og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens bånd!

Lev et liv verdig ditt kall. Vær ydmyk og mild, tålmodig og i enhet -alltid. Det er kristen atferd. Klarer du dette?

Romerne 12:1 likeså: Jeg oppmuntrer dere derfor, søsken, ved Guds barmhjertighet, at dere framstiller deres kropper som et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud. Dette er deres åndelige gudstjeneste.

Være et hellig offer. Være fullkommen. Abram, vandre for Mitt ansikt og vær ulastelig.

Men vent bare litt. Jeg var her forrige uke. Det var jeg som preka! Og jeg husker at Abram ikke var fullkommen. Han var ikke ulastelig heller! Han var en utro seksuell synder, misbrukte Sarais stakkars tjenerjente Hagar, og sammen med sin kone, brukte Hagars kropp til sine egne formål. Det Abram og Sarai gjorde mot Hagar var forferdelig – omtrent så langt fra "ulastelig" som du kan komme. Det var så grusomt at Hagar rømte ut i ørkenen for å dø.

Og så i neste kapittel sier Gud "ulastelig". Hva skjer her?

Har Abram - Abraham – ordna opp i livet sitt de tretten årene siden han misbrukte Hagar? Har han bladd over et nytt ark, prøvd skikkelig hardt - du vet, børstet tennene, pussa sandalene, kjemmet håret, brukt New Spice? Er det det som har skjedd?

Vel, det kunne vært fint å forestille seg det, og kanskje det er det du har lært på søndagsskolen: Abraham var en god mann, så Gud likte ham, og var hans venn. Han ”skannet” hjertene til alle mennesker og så at Abraham hadde et godt hjerte, og så valgte Gud ham. Den slags tull hører vi hele tiden: for eksempel lærer Jehovas Vitner dette, herlighetsteologien forkynner det, de fleste i Den Norske Kirke synes å lære det, og det virker som mesteparten av søndagsskolene lærer det. Vær god og snill, da vil Gud like deg.

Det er en løgn.

Fordi hvis du faktisk LESER hva Bibelen sier, i stedet for det du tror den sier... vel, da er budskapet helt annerledes. Abraham har ikke forandret seg. Jo, han har sikkert vokst i sin tro, ingen tvil om det! Bare en mann med full tillit til at Gud kunne vekke opp fra de døde ville være villig til å ofre sin sønn som han elsket (kapittel 22).
Men han er fortsatt en løgner og sier at kona Sarah er hans søster (i kapittel 20), og denne gangen har han virkelig ingen unnskyldning! Han har ikke nok tro på Guds løfter.
Han ler når Gud sier han vil få en sønn i dette kapitlet (v17).
Han lar kona si misbruke Hagar og Ismael (igjen!!) og sender dem ut i ørkenen for å dø (kapittel 21).

Abraham er ingen sankt. Han er egentlig ikke den type mann du ønsker at din datter skal gifte seg med, er han? Han er den type leder som ville vært i Telen altfor ofte pga store feiltrinn (eller Se og Hør: eksklusivt intervju med Hagar "Han sendte meg bort for å dø!").

Abraham var ikke fullkommen. Det var ikke slik at han strevde skikkelig hardt og så ble han fullkommen. Han er ikke fullkommen, ikke ulastelig. Likevel sier Gud til ham "vær ulastelig, fullkommen". Gud sier til oss "vær fullkommen".

Hva er det som foregår?!! Hvordan kan vi gjøre dette?

Vel, her kommer vi til en av de store sannhetene i hjertet av Bibelen. La meg sitere fra Major Ian Thomas: Hvis vi er skapt i Guds perfekte/ fullkomne bilde, hvorfor kan han ikke kreve perfeksjon/ fullkommenhet fra oss. Det er et helt rimelig krav. Men dette kravet synes helt urimelig for oss fordi vi mangler noe, noe så opplagt, så soleklart, så nødvendig. Synd overskygger våre sinn fordi synd sier "Jeg er Gud!".
Hva som mangler er dette: Gud. Gud selv. Han er den manglende brikken i puslespillet. Jeg siterer: "Når Gud skapte deg og meg, var hans intensjon at det som vil skille oss ut fra dyreriket er en livskvalitet og atferd som ville tillate for absolutt ingen annen mulig forklaring enn Gud i oss."

Vi var skapt å behøve Gud for å være fullstendige mennesker. Det er virkelig et Gud-formet tomrom i hver av oss. Vi er designet for å være fullkomne, men vi var IKKE designet for å oppnå denne fullkommenheten på egen hånd. Vi må ha Guds fullkommenhet, Guds rettferdighet, for å være fullkomne, være rettferdige. Sann menneskelighet, å være virkelig levende, finnes bare når Gud bor i oss. Han er vårt liv.

Og det er derfor Gud sier til Abraham, og sier til oss: vær fullkommen. Bli som meg, for jeg er med deg. 7 jeg vil alltid være din Gud og dine etterkommeres Gud.

Mennesker uten Gud er som en bil uten motor. Han er vår motor, vår drivkraft. Uten ham er vi intet. Vandre for Mitt ansikt og vær ulastelig.

3. Hvordan kan vi være ulastelige?

Bla tilbake til kapittel 15, vers 6: Og [Abram] trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet.

I historien om Noah, leser vi at hver hensikt i [menneskets] hjertes tanker bare var onde hele dagen (6:5), 8 Men Noah fant nåde for Herrens øyne.

I Efeserne 4 v1 står det Jeg, som er fange i Herren, formaner dere da til å vandre verdig det kall som dere ble kalt med

Da. På grunn av hva Gud har gjort. Fordi du har blitt kalt av Gud.

Vers 1 i Romerne 12 sier det samme. Jeg oppmuntrer dere derfor, søsken, ved Guds barmhjertighet, at dere framstiller deres kropper som et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud.

Derfor. Ved Guds barmhjertighet (som vi akkurat har brukt 12 kapitler på å lese om!) Hvor ofte hopper vi over disse ordene! Men det er sannheten. Aldri fjern moralske oppfordringer fra sin forløsende sammenheng. Det betyr: aldri forkynn "Dette er hvordan du må oppføre deg" uten evangeliet om nåde. Vi ER frelst. Vi ER erklært rettferdige. Vær den du nå er!

Det er ikke: virkelig strev, men heller: vær hva du nå er: en ny skapning.
Det er som å si til en bil uten motor: kjør, kontra det å si til en bil med en nymontert motor: kjør. En er umulig, en helt naturlig!

Du som er en kristen, vær den du er. La den Hellige Ånd forvandle deg. Gi deg selv til Gud: din tid, penger, relasjoner, kjærlighetsliv, ditt sexliv, vennskap, arbeid, drømmene dine, din karriere, dine "rettigheter". Alt du er, alt du har - gi det over til Gud. Du tilhører ham.

Kjennetegnet på at Abraham trodde at han ble tilgitt av Gud, at han tilhørte Gud, var omskjæring. Kroppen hans ble merket: et tegn på at han og alle hans etterkommere tilhørte Gud. 10 Dette er Min pakt som dere skal holde, pakten mellom Meg og dere og din ætt etter deg: Alt av hankjønn blant dere skal omskjæres.11 Dere skal omskjæres på kjødet av forhuden deres, og det skal være et tegn på pakten mellom Meg og dere… 13 Min pakt skal være på deres kjød som en evig pakt.

Hans omskjæring var et tegn på pakten. Det var et tegn på hans tro. Fordi vi mennesker er ganske dumme, gjorde Israel ofte dette feil - de stolte på dette ytre kjennetegnet i stedet for å tro! "Å, ja da, jeg har (omskjærelses)merket, jeg trenger ikke å stole på Gud!" Ups!

Eksterne tegn symboliserte en indre endring. Det er derfor det Nye Testamente snakker om en omskjæring av hjertet, og hvorfor vårt tegn ikke er omskjæring men dåp. Vi bærer ikke merket i vår egen kropp, fordi dette tegnet peker mot kroppen til DEN ENE – som ville bli merket for våre synder.
Jesus er vårt tegn på omskjæring. Hans kropp bar (kjenne)tegnet på Guds evigvarende pakt. Evig, er kroppen hans merket.

Og derfor, i dåpen feirer vi at vårt gamle liv blir korsfestet med Jesus til døden, og at vi blir gjenoppreist til nytt liv med ham i hans oppstandelse. Vi er en ny skapning, med nye, omskårede hjerter. Hjerter som tilhører Gud.

Så er vi en del av de mange nasjonene som kommer fra Abraham. Han er vår far, ikke av blod, men ved tro. Og vi er en del av det fabelaktige løftet i v7 "Jeg skal opprette Min pakt mellom Meg og deg og din ætt etter deg i alle de slektsledd som kommer. Den skal være en evig pakt, og Jeg skal være Gud for deg og din ætt etter deg.
Han er vår Gud fordi vår konge, Abrahams etterkommer, Jesus, Kristus, bar våre synder på korset, tok paktens merke på sin egen kropp, og vant for oss Guds rettferdighet, ulastelighet, slik at vi kan tro og Gud regner oss som rettferdige.

I Kristus er du et fullstendig menneske. Venner, gled dere! Og begynn å leve ut hva Gud har lagt i deg. Ja, du vil snuble og falle, men husk at Jesus har allerede båret dine synder: du er regnet som rettferdig. Og reis deg og fortsett på veien. Abraham snublet mange ganger- men hver gang ble han tilgitt, velsignet, løftet opp. Ha tro. Stol på Guds ord. Du er tilgitt i Kristus.

Dette er den evige pakten: Jeg skal være Gud for deg og din ætt etter deg. Han er vår Gud.

Vår respons? Jeg er El Shaddai, "Allmektig Gud." Du skal vandre for Mitt ansikt og være ulastelig [tjen meg, og være feilfri].

Pris Gud at han selv bar merkene i kroppen sin for å dekke over våre synder, for å gi oss et nytt hjerte, og gjøre oss nye skapninger: sant menneske. Takk Far.