søndag 13. desember 2020

1. Tessalonikerbrevet 2:17-3:13 Glede i evangeliets enhet

1. Tessalonikerbrevet 2:17-3:13

Glede i evangeliets enhet

15. mars 2020. Det var første søndag hvor vi måtte møte online i stedet for å samles. 9 uker på rad. Å så deilig det var når vi kunne samles igjen fysisk. Se hverandre. Hilse hverandre med mer enn et smilefjes eller «like-klikk». Prate sammen. Synge sammen. Høre Guds ord sammen.

Er det ikke godt å være sammen?

Det er en glede å samles som Guds folk. Søsken, brødre og søstre. Det er ingenting som kan sammenlignes med den kristne familie. Overalt i verden hvor du går så møte du søsken. De brenner med samme hjerte. Du kan være i Kina eller Sør-Afrika, Australia eller Brazil, og føler deg hjemme. Språket er annerledes, møte oppsett er noen du er ikke vant med, men folket – de er familie. Ånden er det samme. Han er til stedet. Og der er gleden. Samlet i Jesu navn. Og du vet at de bryr seg om deg, og du bryr deg om dem.

Det er glede i evangeliets enhet.

For vi står sammen i Kristus. I gode tider, i vanskeligheter, så står vi sammen.

1. Du er vår ære og vår glede

2. Vi dele hverandres sorg og lidelse!

3. Vi står sammen.

1. Du er vår ære og vår glede

1 Th 2:19 For hvem er vel vårt håp, vår glede og vår seierskrans om ikke dere, når vår Herre Jesus kommer og vi står for hans ansikt? 20 Ja, dere er vår ære og vår glede!

Forrige uke så vi hvordan apostlene gikk frem som et eksempel. De delte hele seg. De holdt ingenting tilbake. De jobbet natt og dag – maximum effort – for å frelse de i Tessalonika, for å vise dem hvordan de skulle nå leve, og for å etablere dem i troen. Vi ser det i v8 og 9: 2:8 sier han «slik var vi blitt inderlig glad i dere og ville gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. Så høyt elsket vi dere. 9 For dere husker, søsken, hvordan vi strevde og slet. Vi forkynte Guds evangelium for dere samtidig som vi arbeidet natt og dag for ikke å være til byrde for noen av dere.»

De kom og forkynte evangeliet, og det var ikke forgjeves, for det var mange som tok imot og ble kristen. Og selv om det var bare noen få uker at de var der så ble det knyttet sterke bånd. 17 For en kort tid ble vi skilt fra dere, søsken, som barn fra sine foreldre; dere var ute av øye, men ikke av sinn. Men vi lengtet etter dere og håpet inderlig å kunne se dere ansikt til ansikt.

Du ser hans hjerte. Hvor glad han er i dem. Som en foreldre med sine barn.

Du vet, det er ingenting som kan sammenlignes med det øyeblikket hvor du først se din datter eller din sønn. Det er så følelsesladet. «Hei kjære. Jeg er din pappa.»

Og Paulus føler slik om hans baby menighet i Tessalonika.
Og vet du hva, jeg har merket det samme glede, det samme omsorg, det samme ansvarsfølelse med dere. Hver og en av dere er en glede, særlig dere som ble kristen i Rock. For en ære å se hva Gud gjøre blant oss.

Men tenk om du måtte forlate din baby etter bare noen få uker. Hvor er han? Hvordan går det? Er det noen som passe på dem? Vokser de?

Og enda verre hvis du vet de er under press. I fare!

18 Derfor ville vi besøke dere; og jeg, Paulus, forsøkte både én og to ganger, men Satan hindret oss.

Paulus var bekymret. «Hvordan går det? De trenger sin far! Jeg ble ikke ferdig med etableringsarbeidet. Det er så mye mer de trenger å lære.»
Og nå blir han hindret av de som er mot evangeliet.
Han snakket om «jødene» forrige uke, de som i stedet for å ta imot deres messias med glede har snudd ryggen til sin frelser og sin Gud, og blitt derfor evangeliets motstandere og fiender. Slik kommer fra Satan. Det er ikke mennesker vi kjempe mot, men åndskrefter som ligger bak.
For alle mennesker kan bli frelst!
Så lenge de puste, så lenge Jesus er på tronen, så kan de bli frelst. Selv den største motstander kan bli frelst. Som Paulus.

Satan er mektig, men Gud er allmektig. Og han har beskyttet hans kirke i Tessalonika til apostlenes store glede!

19 For hvem er vel vårt håp, vår glede og vår seierskrans om ikke dere, når vår Herre Jesus kommer og vi står for hans ansikt? 20 Ja, dere er vår ære og vår glede!

Dette slo meg når jeg leste det. Interessant perspektiv - de vi deler evangeliet med er vårt skryt, vår ære, vår krone! Vår glede! Og det er sant. Jeg er så glad i hver eneste av dere som er her i dag. En glede som kommer fra Herren. En glede som kommer fra å se hans arbeid i deg. I dere.

Tenke du på de du har delt evangeliet med slik? At kanskje du tok med en venn til en gudstjeneste eller en samling hvor vi delte evangeliet. Kanskje du møtte og leste bibelen sammen med dem. Ba for dem. De er din håp og glede og seierkrans.

Og faktisk går det et steg lengre: ordet oversatt seierskrans er egentlig «å skryte». Bokstavelig talt du er vårt skryt, vår ros, foran Herren. Noe vi kan være stolt av. Samme tanken er i 1 Kor 15:31, 2 Tess 1:4, 2 Kor 1:14.

Det føles ikke helt riktig. Kan jeg være stolt av dere foran Herren når han kommer? Virkelig? All æren går til Ham, for han har frelst dere, ikke meg! Jeg føler meg ikke helt komfortabel med dette. Men jeg tar feil siden Ånden inspirerer apostelen Paulus til å skrive dette!

Så jeg må kunne si «dere er min stolthet og min glede når Jesus kommer tilbake. Min seierskrans». Og vet du hva? Alle som sitter her nå på grunn av deg, alle som er frelst på grunn av våre misjonærer som vi støtte på grunn av det du har gitt, alle som er Jesu disippel i dag fordi du turte å dele evangeliet med dem, prate med dem, be for dem, lese bibelen sammen med dem, inviter dem til et møte – de er en del av seierskransen vi skal få. Er ikke det fantastisk – at Gud allmektig la oss ta del i hans ære og hans glede i frelsesarbeidet.

Og håp? Ja, fordi når jeg se dere, og huske før og etter Kristus, da vet jeg det er håp for mange andre! Da er jeg minnet på evangeliets kraft. Da er jeg oppmuntret til å fortsette å dele de gode nyheter vi har.

Du er vår ære og vår glede.

2. Vi dele hverandres sorg og lidelse!

4 Da vi var hos dere, sa vi dere på forhånd at vi skulle møte motgang. Slik gikk det også, som dere vet. 5 Og fordi jeg ikke holdt ut å vente lenger, sendte jeg ham til dere. Jeg måtte få vite hvordan det sto til med troen deres, om fristeren hadde klart å friste dere slik at vårt arbeid hadde vært forgjeves.

Når du elske noen så bryr du deg om dem. Når de går gjennom vanskeligheter så går du gjennom det med dem. Paulus lider sammen med menigheten i Tessalonika. Og han er bekymret at de bøye under, knekke, under press. Under lidelser.

Blir de fristet av å gi opp. Er dette for vanskelig. Er arbeidet mitt forgjeves, bortkastet.

Vi kjenner til de samme bekymringene. Er det ikke rart hvordan Gud sveiser oss sammen og vi begynne å bry oss om hverandre. Lider sammen. Blir bekymret. Jeg merke det. Når dere har gått gjennom sykdom, var nær døden, i sorg, opplevde tap, er misbrukt av staten, av barnevern, til og med satt i fengsel! Jeg merke det. Vi merke det. Som om vi var i fengsel sammen med dere. Eller på sykehuset. Eller om vi hadde mistet noen.

Og da er min bønn alltid: Herren, vær med de. La dem vite at du er der. At du er Herren. Og at vi står sammen. De er ikke alene.
Guds familie.

Er det egentlig ikke rart at vi bryr oss om hverandre så inderlig. Jeg synes det. Noen ganger tenke jeg meg om. Hvorfor føler jeg dette så dypt. Hun er egentlig en fremmed. Jeg har ikke samme medfølelse for en kollega eller noen på sportsklubben, selv om jeg har kjent dem lengre. Merkelig.
En far. Og så er vi satt sammen til en familie.

Og Gud har vært trofast. Jeg sier sammen med Paulus «Jeg har blitt oppmuntret»

6 Men nå er Timoteus nettopp kommet tilbake fra dere med godt nytt om deres tro og kjærlighet. Han forteller at dere stadig husker på oss med glede og lengter etter å se oss, akkurat som vi lengter etter dere.

Selv om Paulus ble hindret, så kunne han sendte Timoteus, hans medarbeider som hadde vært med å etablere menigheten. Og han ble sendt for å lære dem.

3:1 Da vi ikke lenger holdt dette ut, bestemte vi oss for å bli alene igjen i Aten 2 og sendte Timoteus til dere, vår bror og Guds medarbeider i tjenesten for Kristi evangelium.

Han skulle styrke dere i troen og oppmuntre dere 3 så ingen skulle vakle under denne motgangen.

Hvordan stå vi fast. Hvordan kan vi takle å stå i stormen? Hvordan klarer vi maks innsats – maximum effort – i motgang, i lidelse?

Ved å være godt etablert – dype røtter – i evangeliet. I ordet. Timoteus skulle styrke dem i troen. Det er samme ordet som i v13 Slik skal han styrke hjertene deres. Men «han» i v13 er Jesus, Herren.
Gud og Timoteus jobbe sammen for å styrke dem. Det er derfor han ble kalt Guds medarbeider i v2. Så dere det? Guds medarbeider. Merkelig. Fantastisk.

Og jeg tror ikke at jeg trekke det for langt hvis jeg sier at når vi, du og jeg, dele evangeliet, be, lese Bibelen med noen, for å etablere dem i troen – så jobbe vi side ved side ved Herren. Guds medarbeider!
Når vi OPPMUNTRE hverandre. Og det er ikke «jippi så bra» - men ordet er aktiv. Ikke passiv. Som i tautrekking. Du står sammen og drar, og drar. Det er å oppmuntre. Blir med.

Fordi vi vil lide. Vi vil møte motgang. Prøvelse. Vi vil bli fristet til å gi opp. Gi blaffen i Herren. For de i Tessalonika var det mest forfølgelse. For oss, kanskje ikke så mye – men noe merke vi. Men vi blir ikke truet med døden eller miste ikke jobben. En så lenge.

Men vi trenger å bli rotfestet slik at vi kan stå. Vi trenger å stå sammen slik at vi kan stå.

Og når vi gjør det, står vi fast i stormen til vår og hverandre glede.

Jeg husker et intervju som jeg så. Det var en Amerikansk kvinne som møtte noe indisk kvinner som hadde blitt angrepet og skadet med syre fordi de var kristne. Og hun fra USA spurte dem om hvordan de kunne fortsatt tro når de hadde opplevd slike lidelser. Og svare deres var oppsiktsvekkende. De sa «vi vet at vi tror fordi vi har gått gjennom lidelser og han har vært trofast. Du som har aldri gått gjennom lidelse, hvordan vet du at du tror?»

Dere som har lidd har fått en stor ære, en stor gave, som dere også har delt med oss. At Herren er trofast. Når du går gjennom vanskeligheter og fortsatt tror. For en glede å stå sammen med dere på søndager. Derfor hvis du sliter nå, ikke tenk at du har ikke noe å bidra med, eller at du må holde deg vekk fra menigheten inntil du er strek. Nei. Han er sterk. Vi er sterke, sammen. Kom og del din svakhet for vi ser Kristus i deg og med deg.

Se på Paulus sin glede når han høre at de i Tessalonika fortsatt står fast. Amen.

1. Du er vår ære og vår glede

2. Vi dele hverandres sorg og lidelse!

3. Vi står sammen.

7 Og slik, søsken, har deres tro gitt oss trøst i vår uro for dere midt i all vår motgang og nød. 8 Nå lever vi, siden dere står fast i Herren. 9 Hvordan kan vi da takke Gud nok for dere, for all den glede som fyller oss for Guds ansikt på grunn av dere?

Å stå fast i stormen oppmuntrer andre.
Paulus følte seg som død. Utslitt. Nede. Var alt slit bortkastet? Og så komme Timoteus tilbake. De står! Glede! Ny kraft! Nå lever vi sier han i v8. Det er virkelig gode nyheter når vi se og hører at folk står fast i evangeliet.

Salme 119:74 De som frykter deg, skal se meg og bli glade, for jeg venter på ditt ord.

Når vi ser hverandres tro, hverandres utholdenhet, hverandres håp rotfeste i ordet, så blir vi glade. Oppmuntret.

10 Natt og dag ber vi inntrengende om å få se dere igjen, ansikt til ansikt, og utfylle det som ennå mangler i deres tro. 11 Må Gud selv, vår Far, og vår Herre Jesus føre oss til dere!

Å det er så mye mer jeg vil fortelle dere, vise dere fra Skriftene. Så mye mer å oppleve av Gud. Det er ikke at de ikke er fullverdig kristne, men det er Paulus lengsel til å være deres pastor. Så mye mer det er å vise dere!

Enhet i troen.

12 Og må Herren la kjærligheten dere har til hverandre og til alle mennesker, få vokse seg rik og stor, slik som vår kjærlighet til dere! 13 Slik skal han styrke hjertene deres, så dere står uklanderlige og hellige for vår Gud og Far når vår Herre Jesus kommer med alle sine hellige. Amen.

La oss oppsummere litt. Dette handler om gleden av å være sammen. Gleden av å være Guds familie. Vi står sammen. Vi går gjennom gode tider og dårlige tider sammen. Dele hverandres glede og sorg. Vi har kjærlighet til hverandre, som da øses ut over til alle vi møte.

Men ikke bare det. Vi er en del av et mye større kollektiv. Vi elsker ikke bare hverandre, men vi har søsken overalt i verden.

Vi gir 15% av alt vi få inn i Rock til vår søsken i troen. Til Misheck og menigheten i Kenya. Paul og menigheten i Zambia. McDonald og hans arbeid i Sør-Afrika. Til Åpne dører og til Wycliffe Bibel oversettere. Seierskrans. (Det er den eneste måten vi kan ta pengene våres inn i de nye skapelsen! Investere i evangeliets framgang!)

Vi har søsken overalt. I år har jeg virkelig savnet «the EMA» i London. Å stå sammen med 1500 søsken, pastorer som vil dele evangeliet og undervise fra Bibelen. Samme hjerte. Jeg savner McDonald, min bror fra en annen mor. Det er samme hjerte som banker. Samme kjærlighet for Herren. Det er ingenting som kan sammenlignes med gleden i evangeliets enhet.
Jeg er med å grunnlegge The Gospel Coalition Nordic med folk fra Danmark og Island og Sverige og Finland. For en glede å være sammen (på Teams!) men brødre som elske Herren og vil at hans navn skal æres i Skandinavia. Enhet i evangeliet. Glede.

Jeg tenker på Frode – tidligere kapellan her, og Johan som var pastor i misjonskirken. Gode venner, brødre som elsker Herren. Så oppmuntrende å være med de. Gleden av enhet i evangeliet. Og Tor Erik i Betania.

Og gode venner i Cape Town, i Perth, i London, over hele verden. For en dag skal vi alle stå sammen når Jesus kommer tilbake. Uklanderlig. Hellig. Alle de hellig. Guds universell kirke. Det er vårt håp. Det er vårt glede. Jesu blod som renset oss, forvandle oss. Hans kjærlighet i oss som binde oss sammen. Hans styrke, hans kraft som rotfeste oss slik at vi kan stå i stormen. Hans ord som frelser og etablere oss. Jesus. For en glede å være hans søsken.

Gleden i evangeliets enhet.

1. Du er vår ære og vår glede

2. Vi dele hverandres sorg og lidelse!

3. Vi står sammen.

søndag 6. desember 2020

1 Tess 2.1til16. Etterligner apostlene. (Følger deres eksempel)

1 Tess 2. Etterligner apostlene. (Følger deres eksempel)

Les 1 Tess 2:1-16 og Ap.gj. 16:11-17:1

Forrige uke leste vi dette:
1 Th 1:6 Og dere fulgte vårt og Herrens eget eksempel da dere under hard motgang tok imot Ordet med den glede som Den hellige ånd gir.

De fulgte apostlene. De etterlignet dem. De ga alt. Maximum Effort. Apostlene ga alt. De i Tessalonika ga alt. Vi gir alt.
Vi følger dem slik de fulgte apostlene, som fulgte Jesus. Vi står i en lang, lang rekke av alle være brødre og søstre som følger Jesus. Millioner rundt om i verden og gjennom historie. En stor skare, et utrop av glede, av kjærlighet – alle de frelste, Guds familie, som står sammen. Og Jesus, vårt fremste eksempel, vårt forbilde.

De i Tessalonika etterlignet apostlene. Hva med oss. Kan vi da si til folk: etterligne meg. Kan jeg si det? Kan du si det?
For min del: kanskje i noen ting. Det er noen områder hvor Herren har fornyet meg til den grad at jeg kan si «følg meg». Men det er andre områder hvor jeg heller sier gjør det motsatte av det jeg gjør. Å Herren! Tilgi meg. Tilgi oss. Hjelp oss! Mer av deg Gud. Gjør meg mer lik din sønn. Dypere. Mer.

1. Etterligne i å proklamere evangeliet

1 Th 2:1 Dere vet selv, søsken, at dere ikke tok imot oss forgjeves. 2 Enda vi tidligere, som dere vet, var blitt plaget og mishandlet i Filippi, ga vår Gud oss frimodighet til å tale sitt evangelium til dere, tross sterk motstand.

Det vi sier, sier vi før å tilfredsstille GUD, ikke mennesker. Selv under press. De måtte ha vært fristet til å bare ti stille når de kom til Tessalonika. For i Filippi ble de strekt mishandlet. De forkynte evangeliet. Lydia ble kristen. Og da mange flere. Men det var en slavekvinne med en ond ånd som ble en plage og til slutt befalte Paulus ånden ut av henne. De som eide henne ble sint fordi de kunne ikke tjene penger på henne lenger og så ble Paulus og Silas pisket og fengslet. Mens de sang og priste Gud så kom det jordskjelv og alle dørene åpnet seg. Fangevokteren skulle drepe seg selv fordi de hadde rømt, men Paulus og Silas sa «stopp! Vi er fortsatt her» - og han ble døpt. Dagen etter ble de bedt om å dra av byens befolkning.

Etter slike opplevelse, hvor du fortsatt merke at ryggen gjør vondt hver gang du beveger deg på grunn av pisken, hvor du huske fortsatt hvordan det var å bli fengslet, hvor du høre folk som slenge ord i ditt ansikt, og hele folkemengden som var sint og opprørt på grunn av deg. Etter en sånn opplevelse hvorfor vil du da gjenta det? Og hvorfor dele troen hvis det kan føre til at folk blir arrestert, torturert, og til og med drept?

Skal vi ikke være fornuftig? Ti stille. Eller endre innholdet litt slik at det passe litt bedre med samfunnet vårt? Ok «endre» er litt for skarpt, men bare unnlate å nevne noe provoserende. Såkalte lav terskel. Paulus har vel mye å lære av kirkeledere i dag som vet alt om tilpassing. Ingen her som skaper sånt bråk.

Skal vi være stolt av det?

For noen uker siden så vi på hvordan vi leser Bibelen. Og hvor viktig det er å ha Bibelen som øverste autoritet, ikke bare en blant de autoriteter. (Husk de 4). Her er det som skjer når Bibelen blir en av det og menneskelig «fornuft» og følelser blir regjerende. Lytt til denne. Hvem prøve de å gjøre tilfreds? Gud eller mennesker.

NRK https://www.nrk.no/video/har-du-lov-til-aa-ha-sex-uten-aa-vaere-gift_f037ae8d-5159-4e86-9136-d31488d1843e

Her er det følelse som styrer. Her er de redd for mennesker og egentlig oppførere seg nokså respektløs for Herren og det Han har sagt. Og egentlig respektløs overfor mennesker fordi det de sier er direkte skadelig. Guds ord beskytter. Sånne ord skader. Så galt går det når vi la noe annet enn Bibelen være vår autoritet.

Og her er det ikke noe forfølgelse. Apostlene ble truet med døden. Arrestert. Pisket. Fengslet. Men de endret ikke kurs. De hørte ikke på de som sa «ro deg ned litt», «du må ikke være så provoserende, «vi må bruke fornuft».
Slike ord har jeg hørt flere ganger fra de som skal være ledere av Guds folk. Rolig. Dempe ned. Nå er ikke riktig tid å dele evangeliet.

Hva sier Gud i hans ord: 2 Enda vi tidligere, som dere vet, var blitt plaget og mishandlet i Filippi, ga vår Gud oss frimodighet til å tale sitt evangelium til dere, tross sterk motstand. Og 4 Nei, Gud selv har prøvet oss og betrodd oss evangeliet. Derfor taler vi som vi gjør, ikke for å gjøre mennesker tilfreds, men Gud, han som prøver våre hjerter.

De tenkte ikke på folket- men på Gud. De etterlignet Kristus, ikke de folket rundt seg. De var ikke styrt av andre, ikke styrt av sin egen lyst for popularitet, eller lyst for komfort – men av Herren. Forfatteren Os Guinness sier at «vi må leve foran et publikum på en». Vi lever for å tilfredsstille Gud.

Apostlene gjorde det – og de endret verden.

Hva driver oss?

2. Etterligne i å dele hele sannheten uten endring

3 For det ligger ikke villfarelse eller urene motiver bak vår forkynnelse. Vi farer heller ikke med svik.

Evangeliet er sannhet. Sann sannhet. Fordi det har sitt opphav i Gud selv. Evangeliet er Guds åpenbaring av seg selv. Hvordan våger vi å tukle med det? Vet vi bedre enn Gud.

Vi legge fram evangeliet UTEN å prøve å lure folk.

4 Nei, Gud selv har prøvet oss og betrodd oss evangeliet. Derfor taler vi som vi gjør, ikke for å gjøre mennesker tilfreds, men Gud, han som prøver våre hjerter.
Og v5 Vi opptrådte aldri med smigrende ord,

Derfor er vi rett fram når vi dele evangeliet. For det er lett å forstå. Synd – det ser alle. Det er noe galt med verden. Med oss. Folk behandler hverandre på dårlig måter. Vi gjør det og. Såre de vi er glade i? Hvorfor? På grunn av synd. Vi må låse døren, vi må lese kontrakten nøye, på grunn av synd. Vi ser ledere som søker bare etter sin egen vinning og som gir blaffen i folket. Synd.

Men det var vi ikke skapt til. Vi var skapt til å etterligne Herren. Med kjærlighet, godhet, uselvisk, gjør det beste for andre, tjene hverandre. Og vi ser glimt av det og. Vi mennesker er delt i to.

Og Jesus kom for å gjør oss hel slik at vi kan være den vi var skapt til å være. For vi er ikke bare frelst FRA synd – men også frelst FOR hellighet. Vi er frelst FRA egoisme, og frelst FOR å følge Herren. Ikke lenge styrt av våre egne lyster, og heller ikke andre, men satt fri til å tjene Herren. V4 ikke for å gjøre mennesker tilfreds, men Gud, han som prøver våre hjerter.

Vi leve foran et publikum på en.

Derfor endre vi ikke evangeliet slik at mennesker er fornøyde og Gud blir glemt! Vi falle ikke i den fellen som vi akkurat så på. Æsj. Stakkars de. De var så forvirret. Så svak. De hadde ingenting å komme med. Ikke rart at kirken tømmes på søndager. Hvem vil høre på sånne smigrende ord. Lik meg, like meg, vær så snill. Jeg sier ting som tilfredsstille deg. Apostelen sier:

5 Vi opptrådte aldri med smigrende ord, det vet dere,
heller ikke med baktanker om egen vinning; Gud er v
årt vitne. 6 Vi søkte heller ikke ære hos mennesker, verken hos dere eller andre,

Baktanker om egen vinning. I dag er det mange som ikke ha baktanker, men fram-tanker om egen vinning. Det er det som styre dem. Alt for mange på TV, disse televangelister, som er bare opptatt av penger. Ikke kristne ser det, og lurer på hvordan vi kristne kan tolerere slike svindlere. Som han tulling som skulle blåse Korona vekk. Og han på «Visjon Norge» som ville ha folk sende ham kr2020 og så lovet han at Gud ville beskytte deg fra Korona. Ren svindel. Og Visjon Norge synes det var greit. Hva sier apostelen? 5 Vi opptrådte aldri med smigrende ord, det vet dere, heller ikke med baktanker om egen vinning

For hva gjorde de? 9 For dere husker, søsken, hvordan vi strevde og slet. Vi forkynte Guds evangelium for dere samtidig som vi arbeidet natt og dag for ikke å være til byrde for noen av dere.

I stedet for å suge all pengene ut av de troende – de jobbet hardt. De jobbet for å støtte seg selv slik at de kunne dele evangeliet uten vederlag- Selv om de hadde rett til det- De valgte å ikke bruke sine rettigheter slik at Guds ord kunne gå fram uten hinder.

Så pass på hvem du høre på. Det er mange som bruker kristendom til egen vinning, om det er penger eller ære – pass dere.

Men også – hva med oss? Hvorfor er jeg en kristen? Er det fordi Gud gir meg det jeg vil ha? Eller fordi jeg elsker ham? Derfor er det bra for oss når vi går gjennom vanskeligheter fordi det avsløre det som er i oss. Som vi leste i 1 Pe 1:7 [I prøvelser] blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg.

Det er lett å peke fingrene på de prester på TV. Eller på Copeland. Eller Visjon Norge. Og det er riktig og. Det de gjør er riv ruskende galt! Men, det samme svakhet, samme fristelse, samme synd bor i meg. Hvor er det jeg er fristet til å smigre? Til å endre på evangeliet for å gjøre det lettere for meg? Kanskje i hans ord til meg som ektemann eller som far? Vil jeg ikke tjene min kone slik Kristus tjener menigheten? Eller kanskje jeg er lat og vil ikke jobbe, ikke villig til å tjene andre? Eller kanskje jeg ikke vil tilbringe tid med barna mine: å kjenne dem, veilede dem, og også noe disiplin iblant. Vanskelig å si nei noen ganger. Være det store stygge. Men vi gjør det fordi vi elske dem. For å beskytte dem. Fordi vi bryr oss. Fordi vi tjener Herren og er ansvarlig overfor Ham på hvordan vi behandler vår barn!
Derfor taler vi som vi gjør, ikke for å gjøre mennesker tilfreds, men Gud, han som prøver våre hjerter.

3. Etterligne i maks innsats (hardt arbeid)

Og det å være en kristen KREVER alt. MAXIMUM EFFORT. 9 For dere husker, søsken, hvordan vi strevde og slet. Vi forkynte Guds evangelium for dere samtidig som vi arbeidet natt og dag for ikke å være til byrde for noen av dere.

Våre apostlene går fram som vårt eksempel. Se hvordan de levde! 10 Dere, og Gud selv, er vitner om hvordan vi levde hellig, rettskaffent og uklanderlig blant dere troende. 11 Dere vet også at vi var mot hver enkelt av dere som en far mot sine barn: 12 Vi formante, oppmuntret og ba dere inntrengende om å føre et liv verdig for Gud, han som kaller dere til sitt rike og sin herlighet.

Hellig: satt av til et annet formål. Som de gjenstander i Templet. Alteret var hellig fordi det var satt av til å tilby Gud. Prestens drakt var hellig – satt av til bruk i tilbedelse. Du og jeg er hellig: satt av til å ære og prise Gud. Hellig.
Frelst FRA – Frelst TIL.

Rettskaffent – riktig, rettferdig. Deres oppførsel var rett. Ikke grådighet, kjøp kjøp kjøp, må ha, må ha NÅ. De ga. De løy ikke men fortalte sannhet. Og så videre.

Uklanderlig – levde på en slik måte at folk ikke kunne klage. Selv de som var uenig kunne ikke anklage dem for noe. Slik skal vi også leve blant de hedninger og med hverandre. Elsk din neste slik at til og med de som er mot deg sier «jeg kan ikke si noe stygt om dem». Kjærlighet vinner til slutt!

Hvorfor levde apostlene slik? For å gå fram som et eksempel for de da og for oss nå å etterligne.

Jeg har hatt mange travle dager i det siste og blitt ganske utslitt og det har vært godt å lese disse ord å bli minnet på «ja, slik er det å være kristen». Vi er hans tjener. Det er ikke noe galt med deg hvis du synes det er vanskelig eller slitsomt å leve som en kristen.

Maximum effort – maks innsats – i alt vi gjør. Vi proklamere evangeliet, uendret. Vi jobber hardt i alt, dele vårt liv. Fordi det er ikke vi som jobber, men han i oss.

4. Etterligne i Guds kraft.

13 Derfor takker vi stadig Gud, for da dere fikk overlevert det Guds ord som vi forkynte for dere, tok dere imot det ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. Og dette ordet er virksomt i dere som tror.

Evangeliet – ordet – er virksomt i dere som tror. Og her er hele nøkkelen. Det er hans kraft som jobber i oss.

Når vi har opplevd hans kraft, hans kjærlighet, hans tilgivelse – så vil vi gir alt for ham. Og når vi vet at snart – kanskje i dag, vi vil se ham igjen, han som har reddet oss – så vil vi gi alt.

Arbeideren som jobber for seg selv, ser etter minst mulig innsats. Når er jeg ferdig? Når kan jeg skrive ferdig timeliste?
Arbeideren som jobber for Mesterens kjærlighet leter etter MAKSIMAL INNSATS.

14 For dere, søsken, har fulgt eksempelet fra Guds menigheter i Judea, de som er i Kristus Jesus.

Følge eksemplet. Når vi gir alt for Herren så følge vi i deres fotspor, i urkirkens fotspor i Judea, i Tessalonika. Vi følge i apostlenes fotspor. Vi følger i Jesu fotspor.

Og de siste vers varsler oss at enten det - eller ende opp som en motstander av Gud. 15 De er ikke til glede for Gud og står alle mennesker imot.
De «jøde» han snakke om er de fra Tessalonika som jaget dem vekk. Og så plaget dem i Berøa. I Berøa gransket de skriftene. De i Tessalonika gjorde ikke det. Og så gikk de glipp av Jesus. Og ble motstandere av evangeliet.

VI må la Guds ord være vår øverste autoritet – fordi det er Hans ord. Men det er også hans kraft. Og dette ordet er virksomt i dere som tror.