1. Mosebok 19 Du duger ikke! Men Gud elsker deg uansett.

1. Mosebok 19

En dag kommer Debby til å skrive en bok. Denne boka vil være en psykologibok, som er hennes ekspertisområde. Og den vil være et svar på all løgn som "selv-hjelp" bøker gir. Det vil bli kalt: "Du duger ikke!". Undertittelen vil være "Men Gud elsker deg uansett".

Dette kan være tittelen på disse kapitlene! Vi har nådd det siste kapitlet i denne lille trilogien som startet i kapittel 17. Denne historien er en flott illustrasjon på synd, dom, omvendelse, frelse - og illustrerer tydelig hvem som blir frelst og hvorfor. Så la oss gjøre et "Tidligere ... i 1.Mosebok" og minnes hva som skjedde i kapittel 17, før vi går videre til den spennende finalen i kapittel 19!

1. Abraham, du duger ikke! Men Gud elsker deg uansett.

På slutten av kapittel 16 ser vi Abraham og Sara svikte totalt. De hadde prøvd å hjelpe Gud, rotet familielivet, og misbrukt Hagar. De sviktet. De følte seg sannsynligvis som, og. "Vi har feila. Vi har sviktet Gud. Vi må ta til takke med det nest beste." Dere kjenner kanskje igjen den type tenkning som vi har at Guds planer er avhengige av oss, og at han hadde denne store planen for våre liv, men vi syndet og ødela den, og nå fikk vi bare plan b (eller c, d, e, å), og vi må bare ta til takke med det.

Men så åpenbarer Gud seg for Abraham. Oi! ”Abraham, du er fortsatt en del av planen. Jeg kommer til å velsigne verden gjennom deg” - se på 17:7 "Jeg skal opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg i alle de slektsledd som kommer. Den skal være en evig pakt, og jeg skal være Gud for deg og din ætt etter deg.

At de går an! Dette er ingen plan B - dette er plan A! Men Abraham kan ikke helt tro det fortsatt. 1.Mos 17:18 Abraham sa til Gud: «Må bare Ismael (Hagar sønn) leve for Ditt ansikt (vær velsignet)!"
Plan A? Nei du mener vel Ismael, Plan B?
Hvor ofte gjør vi ikke det samme? Det virker ydmykt, ikke sant? "Nei, jeg er OK med dette livet, dette nivået av velsignelse. Jeg ta det på min egen kappe - jeg rotet det til. Jeg fortjener det."

Men dette er ikke ydmykhet. Det er vantro. Vi nekter å tro Gud ord. Vi nekter å tro at vi er tilgitt. Vi nekter å tro at vi er kalt til å leve livet som Guds barn.

Derfor vender vi oss ofte bort fra Gud og aksepterer det nest beste. Hvor mange kristne i Norge lever dette "nest beste" livet? Bare går gjennom ritualene, prøver å være hyggelig og greie, men kommer aldri nær Gud, kaster seg aldri helt inn i tilbedelse til Kristus, risikerer aldri noe - fordi de bare kan se sin egen synd og svikt og ikke den lidenskapelige, brennende kjærlighet og tilgivelse av Gud, vår Far.

Med andre ord, akkurat som Lot. Lot er slik mange av oss har vært, slik noen av oss er, og slik mange er i dag som sitter i kirkebenker over hele dette landet.

2. Lot rømte vekk fra Gud

Lots frafall startet i kapittel 13.10: Lot løftet blikket og så hele Jordansletten, og han så at det var godt med vann der. Dette var før Herren ødela Sodoma og Gomorra. Da var det som Herrens hage, som landet Egypt, helt bort til Soar. Lot valgte hele Joransletten for seg selv, og Lot dro østover. Så skiltes de (Abraham og Lot) fra hverandre.

Lot skilte lag med Abraham og tok den ”lette" veien, veien som ikke krevde noe av ham. Men hvor finner vi ham i kapittel 19? Ikke utenfor byen, med sine enorme flokker og tjenere og telt som Abraham. Nei, noe har gått galt, og Lot som flyttet nær Sodoma på grunn av det fruktbare landet - det ”lette” livet - bor nå i byen, byen full av onde mennesker som stadig syndet mot Herren (13:13). Hva har skjedd? Hva skjedde med Lot og all hans rikdom? Han dro bort fra Guds velsignelse for å beskytte sin rikdom, for å søke etter komfort - og endte ikke opp med noen av delene. Forduftet, gått tapt. For en tosk Lot var.
Og nå finner vi han i Sodoma kvelden før byens ødeleggelse...

19:1 De to englene kom nå til Sodoma om kvelden, mens Lot satt i Sodomas port. Da Lot så dem, reiste han seg for å gå dem i møte, og han bøyde seg ned med ansiktet mot jorden. 2 Han sa: ”Hør her, mine herrer, jeg ber dere å ta inn i deres tjeners hus for å overnatte der og vaske føttene deres. Så kan dere stå tidlig opp og dra videre på reisen”

Det første vi legger merke til i Lots historie er at han tar imot englene, akkurat som Abraham. Han forbereder raskt et måltid for dem, akkurat som Abraham. Men det er en forskjell: Abraham gjenkjenner Gud. Lot gjør det ikke. "Min Herre", sier Abraham til de tre mennene. Han ser Gud. ”Mine herrer", sier Lot til de to mennene - han anerkjenner deres autoritet, men ikke noe mer.

Men det er egentlig ikke overraskende, siden det ser ut til at Gud møtte Abraham på en spesiell måte. Det kunne fysisk ha vært Guds Sønn, den andre Personen i Treenigheten. Jesus har en menneskekropp, en oppstanden kropp, som er stått opp uforgjengelig. Og siden han er utenfor tid - kunne han fremstå som et menneske i Det gamle testamente. La teologene diskutere!
Det vi vet helt sikkert er at Gud åpenbarer seg selv, og dette peker frem mot inkarnasjonen – det at Gud blir menneske – som den høyeste åpenbaring av Gud til menneskeheten. Å stå ansikt til ansikt med Gud!

Det er et slikt forhold Abraham hadde med Gud.

Lot hadde det forholdet - men han kastet det bort. Han forlot velsignelsens pakt for ... ingenting.

Tenk litt på denne historien. Lot gjenkjenner ikke Gud når han kommer på besøk. Han var ikke lydig mot Guds ord da det kom - englene måtte dra ham ut av byen i v16. Hans moralske tenkning ble helt forvridd: han tilbyr sine egne døtre til mennene i byen i v8! Hvem gjør slikt? Gjestfrihet er en ting, å risikere sitt eget liv må roses - men hans døtre? ”Se her, hvorfor ikke voldta dem i stedet?” Lot hadde blitt alvorlig påvirket av Sodoma. Og det hadde døtrene hans også, som vi ser på slutten av kapitlet. Lots liv er et ordentlig rot.

Det interessante er at forfatteren av 1.Mosebok stopper ikke opp for å moralisere over svakhetene til de menneskene han skriver om. Han stopper ikke opp og sier "Nå kjære barn, hva kan vi lære av dette?“ Han bare forteller historien. Og vi ser hvilke konsekvenser disse valgene får.

Vi ser at å skille seg fra paktens velsignelse og velge det såkalte “lette” liv fører til kaos og forvirring. Vi ser hvordan utroskap bringer hat, overgrep, og familiestrid. Vi ser hvordan løgn og ulydighet mot Gud fører til problemer for deg selv og de ​​rundt deg. Vi ser hvor ødeleggende synd er.

Lot løp vekk fra Gud. I stedet for å bli med Abraham og velsignelsespakten, valgte han Sodoma.

Men hvor ofte gjør ikke vi det samme? Selv om vi kjenner Gud, universets Skaper, dypt og intimt snur vi ham ryggen og løper etter synd. Og hvilket bedre sted å lære om synd enn Sodoma?

3. Syndige Sodoma

13:13 ”Men mennene i Sodoma var meget onde og syndet grovt mot Herren.” Og i 18:20 Herren sa:”Fordi Sodomas og Gomorras klagerop er kraftig, og fordi deres synd er meget stor,”…

Lot, hvorfor? Hvorfor ville du bo i en by som dette? Hvorfor dro du ikke bare tilbake til Abraham og sa "jeg tok feil, jeg beklager". Hovmod?

For Sodoma var et forferdelig sted. 19:4 Før de hadde lagt seg, kom mennene fra byen, Sodomas menn, både gamle og unge, hele folket fra alle kanter av byen, og de omringet huset.5 De ropte til Lot og sa til ham: ”Hvor er mennene som kom til deg i kveld? Ta dem med ut til oss så vi kan få kjenne dem (pent språk for: ha sex med dem).”

La dere merke til hvordan disse mennene i byen var slaver av sine egne syndige lyster? Synden deres er sjokkerende. Og det er ikke det at homofili er spesielt sjokkerende - folk synder seksuelt hele tiden, og personlig er jeg mer sjokkert over de seksuelle syndene Lots døtre begår på slutten av kapitlet.
Det som er sjokkerende er hvordan de trosser sosiale normer. I oldtidens Midtøsten var gjestfrihet tingen. Ingen, og jeg mener ingen, behandlet gjester dårlig. Vi kan se det i Lots reaksjon "ta døtrene mine". Det er en ond uttalelse, men det å beskytte sine gjester, opprettholde sin gjestfrihet, var så viktig at han faktisk ville risikere døtrene sine! Men alle mennene i Sodoma? De var så opptatt av synd at de til og med ville angripe besøkende og voldta dem.

Selv etter at de ble slått i blinde, i v11, “de ble trette av all famlingen etter å finne døren.” Så bestemt var de.
Hvem gjør slikt? Hvem er så desperate etter å voldta besøkende at selv når de er BLINDE fortsetter de å prøve å finne veien inn?

Bare personer som er fullstendig oppslukt av synd. Å ja, synd lover så mye, men den er som et vanedannende narkotikastoff som graver seg inn og blir som lenker som ikke vil gi slipp, og vi kan ikke frigjøre oss. Den drar oss ned, dypere og dypere.

Jeg husker en gang jeg så hvordan en av sjefene mine gradvis ble involvert i en affære. Han hadde ingen hensikt med å bli involvert. Han elsket sin kone og sine to gutter. Det begynte så uskyldig, bare litt flørting mens de var på en røykepause. Helt uskyldig. Helt ufarlig. Og så ble røykepausene lengre. Og så begynte de å ha røykepauser bare på egenhånd. Og så en og annen lunsj sammen. Og ikke lenge etter begynte de å ligge sammen, affæren ble oppdaget, og to familier ble revet i stykker. Det er slik synd fungerer. Det ser å-så-fantastisk ut, men den graver seg inn i oss og vi er maktesløse til å stoppe den. Eller som et råttent eple, som ser nydelig ut på utsiden, men når man biter i det, så er det pillråttent.

Jeg husker en venn av meg på universitetet som var utro mot kjæresten sin mens hun var borte. "Jeg kunne ikke stoppe meg selv" sa han. Han var helt knust.

I mitt eget liv, leker jeg alt for ofte med synd, bare litt, det gjør ingen ting… Og det ender alltid opp med ”Å Gud, tilgi meg. Jeg er en synder!”

Hvor leker vi med synd? Å gi etter, bare litt. Ikke gjør det. Fordi det vil ta over, og det vil sluke deg opp deg, som det gjorde med mennene i Sodoma. Vend tilbake til Kristus. Fyll sinnet ditt med hans herlighet, hans skjønnhet, hans kjærlighet, hans tilgivelse. Det er en gammel sang som sier at ”alle ting på jorden blir svakt i lys av hans herlighet og nåde” - og det er det vi ønsker. Fang opp vår syn, Herre, fyll oss med din skjønnhet, slik at synden som virker så attraktiv bare forsvinner bort i grådisen.

Abraham, tross alle sine feil, var oppslukt av Gud. Han elsket Gud med hele seg. Ikke engang mirakelsønnen Isak, kom mellom ham og Gud. Alt.
Abraham er den normale kristen. Det er oss. Det er hvem vi er. Gud er vårt alt. Alt som jeg er, er hans. Pris Gud.

Lot, derimot, er den type kristen som prøver å holde Gud på en armlengdes avstand. Gud, du kan ha så mye, men ikke dette. Gud, søndagen er din, men resten er mitt. Gud, jeg har problemer med deg. Gud, jeg tror du tar feil på dette området. Gud ...

Gud skapte oss for seg selv. Vi er designet for å være i et forhold til ham. Vi er designet for å være perfekte, og han er den eneste som kan gjøre oss perfekte. Det fungerer ikke på noen annen måte. Det er som å prøve å kjøre bilen på brus. Du vil ikke komme veldig langt, du vil rote det skikkelig til, og du vil ødelegge motoren din!

Så, hva gjør vi?

4. Løsningen

Vel, hva gjorde Lot? Skal vi se…hvis vi stopper ved vers 16 ser vi at englene har grepet tak i Lot og familien, at brann og svovel begynner å regne ned - men de er trygge. Men så - hva burde den neste scenen være? Den triumferende, gledelige gjenforeningen med Abraham, ikke sant? Klemmer og kysser og stor glede. Sannsynligvis et offer eller to til Herren, Allhærs Gud, lovsang, og stor takk.

Men nei. Selv etter at Lot blir reddet er han fortsatt vettskremt, fortsatt skamfull. Lot drar aldri tilbake for å gjøre opp, men i stedet drar han i eksil til en hule - og grusomme ting skjer som et resultat.

Lots selvpålagte eksil er synd. Jeg kan ikke tenke meg noen annen grunn enn at han prøver å betale for sin egen synd. Dekke sin egen skam. Alt han har å gjøre er å gå opp bakken til Abraham. Men det gjør han ikke.

Martin Luther, reformasjonens far, pleide ofte å piske seg selv som en ung munk. Han hatet seg selv, hatet sin synd, hatet Gud og hans uoverkommelige krav til perfeksjon. Og så gav han seg​​ selv ris, pisket seg selv, prøvde liksom å tilfredsstille den allmektige Guds vrede på sin egen kropp.

Er det deg? Holder du deg borte fra Gud? Forsøker du å straffe deg selv, piske deg selv med skjellsord eller avsky?
Det er en stor forskjell mellom det å kjenne vår iboende syndighet og opprør, for så å fryde oss i vår himmelske Fars store tilgivelse; og det å vasse i avsky over oss selv og straffe oss selv for våre feil. Det første er et verk av at den Hellige Ånd skinner sitt lys på vårt mørke, avslører vår synd, og overbeviser oss til å kalle på Jesu navn. Vår synd driver oss til korset.
Det andre kommer rett fra helvete, der Satan fordømmer oss og forteller oss at vi ikke fortjener å komme til Gud, og så holder vi oss borte.

Hallo! Selvfølgelig fortjener vi ikke å komme til Gud! Hvem i all verden sa det?! Det er nåde. Gratis nåde.

Lot fortjente ikke redningen. Likevel ble han reddet. Hvorfor? Fordi Abraham ba for ham.

Abraham fortjente ikke frelse. Likevel ble han frelst. Hvorfor? Fordi Gud elsket ham.

Hvis du leser denne fortellingen i små biter så kan du nok tro at Lot er en rettferdig mann. Men hvis du leser historien i sin helhet, kapittel 12 til 25, og virkelig fordyper deg inn i den – er det ganske klart at Lot var en egensindig tosk, en opprørsk synder som ble reddet gang på gang bare på grunn av Abrahams kjærlighet til ham. Abraham velsignet Lot, og så var Lot velsignet.

Dette er et flott bilde av oss og Kristus. Vi er som Lot, villfarne, knyttet sammen med syndere, forvirret over rett og galt, erkjenner ikke Herren, flykter ikke fra synd - og i Himmelens tronerom, snakker sønnen til Faderen og ber for oss i vårt forsvar. Han er vår mellommann, vår store øversteprest som sier "mitt offer er tilstrekkelig til å dekke over sine synder".

Nå vet vi ikke hva som er Lots skjebne. Dette er det siste vi hører om ham - en ensom alkoholiker voldtatt av sine egne døtre. Er han i himmelen?
Hvem vet? Men sannsynligvis er han det, siden hele drivet i denne historien har vært at den eneste grunnen til at han har blitt vist barmhjertighet er fordi han har en advokat - en som representerer ham foran tronen i himmelen.

Men hva med deg? Prøver du å komme til himmelen ved deg selv? Eller har du en advokat, en representant, ved tronen i himmelen? Kjenner du Jesus Kristus, og kjenner han deg?

Og hvis du kjenner ham, er han ditt alt? Er han din altoppslukende lidenskap? Fyller han deg, er han ditt ”syn” – i ekteskapet, når du ser filmer, leser bøker, er med venner, på jobben, på nettet, på skolen, med barna dine? Er han din herlighet? Eller er du som Lot, gjemmer deg i en hule, og prøver å holde Gud unna?

Du er tilgitt. Du er akseptert. Dine synder er betalt for. Du er en del av pakten. Du duger ikke - men Gud elsker deg uansett. Tro det.

19:29 Gud husket på Abraham. Han førte Lot ut fra ødeleggelsen.

1.Mos 18 Hele jordens Dommer, skulle ikke Han dømme rettferdig?

1.Mos 18

Hva vil Gud gjøre med onde mennesker? Hva vil Gud gjøre med de rettferdige - de som følger ham? Hva er vår skjebne?
Og hvorfor? Hvorfor blir de onde dømt? Hvorfor er de rettferdige frelst? Hvorfor kjenner Abraham Herren? Hvorfor er Sara en del av Guds plan for å velsigne verden? Hvorfor er de rettferdige - og velsignet?

Det er disse spørsmålene disse kapitlene handler om. Hva skjer med de rettferdige, hva skjer med de onde, de ugudelige.

Saras historie i vv1-15 understreker Guds pakt (løfte) som han gav i kapittel 17, hvor Han lover å være med Abraham og hans etterkommere. Abraham vil bli far til mange folkeslag, og de vil være Guds folk, og han vil være deres Gud. De vil være en del av pakten, beskyttet av Gud, velsignet av Gud. Alternativet er å være utenfor pakten, avskåret fra Gud - og som vi ser i kapittel 19, det å være utenfor den paktbeskyttelsen er å møte Guds vrede mot synden helt uten beskyttelse. Sodoma og Gomorra var to forferdelige byer som møtte Guds vrede med rette, og de ​​var forsvarsløse overfor ham, uten unnskyldning. Du er enten beskyttet av pakten, eller blottet og naken og forsvarsløs.

Så vi starter med Saras historie:
1. Er noe for vanskelig for Herren;
deretter går vi videre for å se på nådens pakt:
2. Dekket av pakten
og avslutt med å se på
3. Kristus, vår forbeder

1. Er noe for vanskelig for Herren? ( Saras historie)

13 Herren sa til Abraham: «Hvorfor lo Sara og sa: Skal jeg virkelig føde barn nå når jeg er gammel? 14 Er noe for vanskelig for Herren? Etter den fastsatte tiden skal Jeg komme tilbake til dere, etter så lang tid det tar for at et nytt menneskeliv skal bli til, og Sara skal da ha en sønn.”

Stakkars Sara. Hele livet var preget av dette: hun kunne ikke få barn. Hele livet ville hun ha hørt kvinner som hvisker, snakker om henne bak ryggen hennes, ser ned på henne. Hele livet ville hun ha følt seg som en uverdig kone for Abraham fordi hun ikke kunne gi ham et barn. Du kan tenke deg hvordan hun følte seg. Hvordan kvinnene rundt henne ville på så mange forskjellige måter fått henne til å føle seg uverdig, en skam for sin mann. Sideblikkene, de små knusende kommentarene ”mitt første barn – å, beklager Sara, jeg håper du ikke har noe imot at vi snakker om barn”. Slik kvinner kan bryte ned psyken til en annen kvinne.

Denne byrden, at hun ikke å kunne få barn, ikke kunne være mor, gjorde at Sara følte seg sønderknust, helt ubrukelig som kvinne.

Og Guds løfte til Abraham bare økte trykket! Ikke rart hun begynte å bli bitter! 16:2 «Se, Herren har hindret meg i å få barn. Jeg ber deg, gå nå inn til min trellkvinne! Kanskje jeg kan få barn ved henne».

Vi kan forstå hennes smerte og bitterhet, hennes desperate forsøk på å bli kvitt sin skam gjennom Hagar. Kanskje Hagar kunne fjerne hennes skam. Men det bare gjorde ting verre!

Det er som når Lady Macbeth prøver å vaske blodet fra hendene sine, blod fra mordet på kongen, ”Out, out damned spot" gråter hun. (Kom deg vekk, din flekk!) Hennes skyld hadde merket hendene hennes, og hun prøvde å vaske dem rene.

Eller når Pilatus prøver å vaske bort sin egen skyld da han fordømte Jesus til en skyldig manns død, en mann han visste var uskyldig.

Å prøve å håndtere vår skyld, vår smerte, vår synd på vår egen måte vil bare gjøre ting verre. Lady Macbeth begikk selvmord. Pilatus angret aldri, mistet kontrollen over Judea, og ble kalt tilbake til Roma for å bli straffet av keiseren. Sara ender opp med å mishandle sin tjener, Hagar, så hardt at hun rømmer inn i ørkenen for å dø.

Å prøve å være vår egen frelser fungerer ikke. ”Følg hjertet ditt” er et tåpelig og ødeleggende råd. Vi trenger nemlig en frelser. Vi trenger Kristus. Bare han kan fjerne skammen vi bærer. Bare han kan løfte byrdene vi bærer fra fortiden, bare han kan løfte dem, vaske oss rene, erklære oss nye, rettferdige, og sette oss på veien til liv og frihet. Bare Kristus. Er noe for vanskelig for Herren?

Gud besøker Abraham for Saras skyld. 9 Så sa de til ham: «Hvor er Sara, din kone?” Han svarte: «Her inne i teltet.”10 Da sa Han: «Jeg skal sannelig komme tilbake til deg etter så lang tid det tar for at et nytt menneskeliv skal bli til, og se, Sara din kone, skal da ha en sønn.” Men Sara lyttet fra teltåpningen bak ham.

Også hun er en del av denne pakten med Gud. Hun er dekket av hans nåde. Så møter han henne hvor hun er.”Hvor er Sara, din kone?” ”Adam og Eva, hvor er du". Ønsker du å bli funnet? Han er den Gud som oppsøker dem han elsker.

Sara, DU er en del av pakten. Din skyld og skam er dekket. Du, Sara, vil ha en sønn!

Fantastisk! Utrolig! Så utrolig at Sara ikke kan tro det. 12 Derfor lo Sara for seg selv og sa: «Skal jeg få en slik lyst etter at jeg er blitt gammel, og når min herre også er blitt gammel?”

Abraham lo i vantro i 17:17.

Sara ler i vantro i v12.

Men deres latter av vantro vil bli forvandlet til latter av glede når Isak kommer. Og hvis vi kunne lese på opprinnelig hebraisk slik dette ble skrevet, ville vi se at navnet Isak betyr ”han ler”. Og at når Sara sier ”Jeg lo ikke” i v15 er det et anagram av hennes sønns navn, Isak. (Anagram er når du omorganiserer bokstavene i et ord for å lage et nytt ord). Gud omorganiserer deres latter, fra vantro til glede.

Er noe for vanskelig for Herren?

Når vi nå har gått gjennom disse kapitlene har vi sett at Guds pakt (løfte) til Abraham trues mange ganger. Abraham ga nesten bort landet. Abraham adlyder ikke. Abraham tviler. Abraham og Sara prøver å hjelpe Gud ved bruk av Hagar. Og det store problemet: Sara kan ikke få barn, og er nå for gammel uansett. På hvert trinn tror vi ”vel, det var det, nå er det ’over og ut’ for pakten”. Men er noe for vanskelig for Herren. Lot svinger til side og overlater landet til Abraham. Abraham blir ikke drept for å lyve for Farao, men ble beskyttet av Gud. Han er seirende i krig. Gud møter ham i hans tvil og bekrefter sitt løfte. Og Sara får baby Isak i kapittel 21, et år etter hendelsene i dette kapitlet, akkurat som Herren hadde sagt.

Ingenting er for vanskelig for Herren! Er noe for vanskelig for Herren? Nei!

Men det reiser spørsmålet: hvordan? Hvordan kan Gud holde på å gjøre dette? Hvordan kan Gud holde sitt løfte selv når Abraham svikter så ofte med å holde sin del av pakten: å adlyde Gud og være ulastelig?

Vel, dette fører meg videre til mitt andre punkt:

2. Dekket av pakten

Fordi når du tenker på denne historien, er det litt rart. Hvorfor kom Gud og besøkte Abraham igjen. Hvorfor snakket han ikke bare med Sara tilbake i kapittel 17? Hva er så spesielt med dette andre besøket, som klart skjedde ganske snart etter det første?

Det første hintet er funnet i v1. Så viste Herren seg for ham ved terebintelunden i Mamre

Terebinter (Eiketrærne) i Mamre har vi sett to ganger før. I kapittel 13, da Lot valgte å forlate Abraham, og dermed skiller seg fra velsignelsene, og flytter til Sodoma, en ond by. Ikke overraskende, trenger Lot snart å bli reddet da han blir involvert i en krig og båret ut som et gissel (fange). Abraham bor ved eiketrærne i Mamre og drar avsted, sammen med Mamre og hans allierte for å redde Lot. Og nå sier forfatteren igjen ”eiketrærne i Mamre” og vi tenker ”Oi, Lot er i trøbbel igjen!”.

Og vi har rett. 16 Så brøt mennene opp derfra og så i retning av Sodoma

Sodoma er deres destinasjon. Det er der Herren og hans engler skulle. Så hvorfor stoppet de og hadde stort måltid med Abraham?

17 Herren sa da: «Skal Jeg skjule for Abraham det Jeg vil gjøre

Herren kom for å vise Abraham sin plan. Dette var årsaken til hans besøk.

Hvorfor? 18 siden Abraham sannelig skal bli et stort og mektig folk, og alle folkeslag på jorden skal bli velsignet i ham.
Dette er ordene i pakten i 12:2-3 er det ikke? Gud vil vise Abraham hans planer, avsløre hvem han er, hva slags Gud han er, fordi Abraham er i pakten.

19 For Jeg har utvalgt ham, for at han skal befale sine barn og sitt hus etter seg at de skal holde seg på Herrens vei og gjøre rettferdighet og rett, og for at Herren skal gi Abraham det Han har talt til ham om.

Abraham har blitt utvalgt for å gjøre det som er rett og rettferdig. For å være Den Ulastelige, paktens oppfyller. Og så vender Herren seg til Abraham, Den Ulastelige, og sier 20 Herren sa: «Fordi Sodomas og Gomorras klagerop er kraftig, og fordi deres synd er meget stor, vil Jeg nå fare ned dit

Hæ! Vent litt. Abraham er ikke ulastelig, er han? Vel, hva lærte vi forrige uke fra kapittel 17? Vi lærte at bare de ulastelige, de som er perfekte/fullkomne kan være i et forhold til Gud.
Vi ble minnet om at Abraham ikke var ulastelig, uten skyld. Han ler til og med i vantro til Guds ord - ikke akkurat den reaksjonen du ville forvente av en ulastelig - du kan ikke forestille deg at Jesus noensinne ler i vantro til sin Fars ord!
Abraham var ikke ulastelig, men Gud erklærte ham ulastelig, rettferdig. Ikke på grunn av hva Abraham har gjort, men på grunn av det Jesus Kristus vil gjøre på korset. Abraham merket kroppen sin med et ytre tegn av omskjæring, og dette peker mot Jesus. Hans kropp er merket til evig tid for et indre tegn av omskjæring av våre hjerter. Jesu kropp bærer merket av Guds evige pakt for å redde folk fra alle nasjoner, at alle nasjoner vil bli velsignet gjennom Abrahams sønn, Jesus fra Nasaret, Guds Sønn.

V 19: Jeg har utvalgt ham I grunnspråket står det «Jeg kjenner ham». Gud kalte Abram i Kaldea og åpenbarte seg for ham. Det er et intimitet - et forhold - der. Gud kjente Abraham. Ikke på grunn av Abrahams iboende godhet, men på tross av hans onde og syndige hjerte. Gud valgte ham ut for å vise sin barmhjertighet gjennom ham.

Abraham er dekket av nådens pakt, hans synder er betalt av Kristus på korset - og han er kalt til å svare i tro. Abraham trodde Gud, og Gud regnet ham som rettferdig.

Stole på og adlyde. Det er vår del. Leve som om Gud er Gud, som om hans ord er sanne og livgivende, og glede seg!

Abraham er dekket av pakten. På grunn av Kristus kan Abraham bli erklært rettferdig, og så i resten av dette kapitlet spille rollen som Kristus, den sanne Ulastelige, Feilfrie. Gud ber nå Abraham om å være forbeder (megler, forener) for Sodoma.

3. Kristus, vår forbeder

20 Herren sa: «Fordi Sodomas og Gomorras klagerop er kraftig, og fordi deres synd er meget stor, 21 vil Jeg nå fare ned dit og se om de virkelig har gjort som det lyder i klageropet som har nådd Meg. Og hvis ikke, vil Jeg vite det.”22 Så vendte mennene seg bort derfra og gikk mot Sodoma, men Abraham sto fortsatt framfor Herrens ansikt.23 Abraham kom nærmere og sa: «Vil Du også utslette den rettferdige sammen med den ugudelige?24 Om det nå finnes femti rettferdige i byen, vil Du utslette stedet og ikke skåne det, selv om det er femti rettferdige der?25 Må det være langt fra Deg å gjøre noe slikt som dette, å drepe de rettferdige sammen med de ugudelige, slik at det skulle gå de rettferdige på samme måte som de ugudelige. Må det være langt fra Deg! Hele jordens Dommer, skulle ikke Han dømme rettferdig?

Hvordan skal vi kunne forstå hva Jesus gjør for oss? Fordi vi har sett det før med Guds menn som står foran Gud og ber for syndere til å bli vist barmhjertighet. Det er det som skjer her.

"Abraham, kom hit. Jeg skal ned å se på Sodoma.”

Når Gud sier ”Jeg skal fare ned dit og se” ( v21 ) det er noe skremmende. Vi har sett det med Noah, vi så det med Babels tårn. Det betyr i utgangspunktet at Gud ikke lenger overser vår synd, men ser nøye på den, og vil derfor dømme deretter. Men det er et siste håp for folk i Sodoma: Abraham.

"Hva med de rettferdige?” spør Abraham.” Vil du ødelegge dem også? Redd byen for de rettferdiges skyld!”

Er det ikke det vi ber Gud om når vi ber for byen vår? Redd Notodden, Å Herre, av hensyn til alle de som ennå må høre ditt budskap og vende seg til deg. Spar oss Far, miskunne deg over oss.

Abraham ber, går i forbønn for den ugudelige byen Sodoma. Det er en direkte oppfyllelse av løftet om at ”alle folkeslag på jorden skal bli velsignet i ham” Selv om Sodomas kongen behandlet Abraham med utakknemlighet etter at Abraham hadde reddet dem (kap 14) - likevel ber Abraham fortsatt for dem, og blir forsikret på at hvis det bare er femti, førti, tretti, tjue... selv bare ti rettferdige i Sodoma, vil hele byen bli spart: Guds nåde over de få vil oppveie for hans vrede over de mange.

Hele jordens Dommer, skulle ikke Han dømme rettferdig?

Kan Gud bevare de rettferdige midt i dommen av de ugudelige?
"Kan Gud redde sitt folk?” er egentlig spørsmålet Abraham spør. Er det verdt det? Kan vi stole på Gud? Vil vi bli frelst på den endelige dommen eller vil vi bli feid til side av Guds vrede sammen med alle andre? Det er spørsmålet Abraham stilte. Det er et spørsmål israelittene stilte. Det er et spørsmål vi stiller. Er det verdt det? Kan Gud virkelig redde oss?

Og stakkars gamle Abraham får ikke et svar på slutten av denne samtalen. Han sa: «Jeg skal ikke ødelegge den for de tis skyld.”33 Så gikk Herren bort, straks Han var ferdig med å tale med Abraham. Samtalen er over, Abraham! Og scenen, og kapitlet, ender med Abraham vendte tilbake dit han bodde. Sannsynligvis for å tygge neglene, bekymre seg over Lot. Vil Gud redde ham? Neste dag leser vi at han løper ut til skråningen med utsikt over Sodoma for å se hva som skjer. Kan Gud redde sitt folk?

Svaret er ja. Ja, Gud kan redde sitt folk. Mens Lot drøyer med å forlate Sodoma tar englene hendene hans og drar ham ut av byen, for Herren er barmhjertig (det står i 19:16 ). Og 19:29 binder Lots redning tilbake til dette kapitlet: det var ikke på grunn av noe Lot gjorde, men fordi Gud husket på Abraham. Han førte Lot ut fra ødeleggelsen. Lot er reddet fordi Gud hørte Abrahams bønn for ham.

Og når vi leser dette kapitlet, både ser og forstår du og jeg at vi er frelst, og vil bli frelst, ikke på grunn av det vi har eller ikke har gjort, men fordi Gud Faderen hører Jesu bønn for oss, og har barmhjertighet med oss.

Er noe for vanskelig for Herren? Nei, selv syndere kan bli frelst.

Hvorfor? Fordi vi er dekket av nådens pakt.

Hvorfor? Fordi Kristus er i forbønn for oss.

La oss feire det nå som vi tar nattverd. Vi er syndere, frelst ved hans nåde. Han er akkurat nå i tronsalen i himmelen i forbønn for oss. ”Mitt blod dekker (over) deres synder. Kroppen min ble gitt for å gi dere liv.” Halleluja!