Min personlig Utøya

 

Hei! Jeg heter Debby, og jeg vokste opp i Cape Town, Sør-Afrika. Cape Town ligger helt i spissen av det afrikanske kontinentet. Det er en by med dobbelt så mange innbyggere som i Norge og med stedets gode klima og dramatiske natur er Cape Town et populært turistmål.

Da jeg ble født i 1979 var Sør-Afrika ikke et demokrati. Samfunnet var organisert under et system kalt Apartheid, som førte en politikk for separat utvikling: rasene (folkegruppene) ble holdt fra hverandre. Hvite sørafrikanere fikk alle rettigheter mens ikke-hvite sør afrikanere, som var størstedelen av befolkningen, ble forferdelig undertrykt og misbrukt av regjeringen. De ble vurdert som ikke-mennesker og hadde ingen rettigheter. Men da jeg nådde tenåringsalderen var det store endringer på gang. Det var et økt press, både nasjonalt og internasjonalt, for regjeringen til å forandre kurs. Det var mange politiske anti-Apartheid grupper som startet opp, noe som medførte en ny stemning i Sør-Afrika. Det voldte stor usikkerhet, fordi de som ble undertrykt vokste stadig i tillit.

Jeg ble født inn i en kjærlig kristen familie. Begge foreldrene mine elsker Jesus og kort tid etter at de ble gift overtok de en liten kirke i en av forstedene i Cape Town, kalt St James. Denne kirken vokste til en menighet på mer enn 2000 medlemmer, fra mange forskjellige raser og bakgrunner.

St James kirke var som et hjem for meg. Jeg tilbrakte mange timer der som barn. Det er et stort “campus” (kirke område) og har alltid hatt mange aktiviteter for barn. Det var der jeg lekte og fikk venner. Jeg følte meg trygg der.

Det var et sted hvor jeg lærte fra Bibelen at Jesus er Konge over hele verden og har kontroll over alle ting. Min opplevelse av den kristne tro var bare positiv og trygg. Og dette inkluderte innenfor de velkjente veggene til St James kirken hvor jeg i timevis lekte og lærte og vokste.

Men i løpet av få minutter, ble min trygge og forutsigbare verden helt knust.

På en kald og regnfull vinternatt i juli 1993, få uker etter at jeg fylte 14 år dro jeg til kirken som vanlig. Det var en søndag kveld, og jeg satt sammen med alle vennene mine ganske langt bak og lyttet til en sang. Plutselig kom fire bevæpnede menn stormende inn og begynte å angripe menigheten. De startet å skyte med AK47 (maskingevær) og kaste håndgranater med spikerbokser festet på dem og banet seg vei oppover midtgangene.

Det var så uventet, så utrolig og utenkelig at når det begynte satt jeg bare der som fjetret og så på disse mennene. Var det et spill av noe slag? Et angrep var det siste jeg tenkte på - til venninna mi, som satt ved siden av meg, dro meg ned på gulvet, der jeg ble værende med resten av menigheten hvor vi prøvde å skjerme oss fra kuler og granatsplinter. Når den øredøvende støyen hadde lagt seg, løftet jeg forsiktig hodet opp og kikket rundt. Alt følte først veldig uvirkelig. Støyen fra håndgranatene hadde gjort at all lyd syntes langt borte og det var røyk i luften som gjorde alt disig. Det var et øyeblikks ro da jeg reiste meg opp. Men så begynte jeg å høre rop og skrik. Det var fullstendig kaos og forvirring, jeg så venner ligge dø i benkene der de satt, blod strømmet ned midtgangene, folk skrek som hadde fått kroppslemmer sprengt i lufta - og min lille verden begynte å gå i stykker.

Lekeplassen min så ut som en krigs sone. Alt jeg kunne tenke på var å komme meg ut, dra hjem - til det andre trygge stedet i mitt liv. Jeg måtte vekk, jeg var desperat etter å forlate og glemme og ikke vite at dette forferdelige hadde skjedd. Når jeg var hjemme trodde jeg at det hele ville være over. Men det var langt fra over.

Det var over 1000 mennesker på gudstjeneste der den kvelden. Mange av dem led og fortsatt lider på mange måter. Noen mistet sine kjære, noen fikk langvarige skader som daglig volder dem smerter, noen mistet kroppslemmer. Og for mange av oss har den psykologiske kampen vært svært reell. Jeg husker i ukene som fulgte ble jeg helt desperat etter å få tiden til å gå: da ville jeg ikke måtte kjempe for å sove, eller føle meg så deprimert, eller få et panikkanfall hver gang en dør ble slengt igjen. Men det som fulgte var nesten 5 års kamp med fobier, søvnløshet, depresjon og sosial tilbaketrekning.

Men det største problemet som møtte meg var min tro på Jesus. Hva skulle jeg skal gjøre med Jesus nå? Hvordan kunne jeg takle det som skjedde med meg i lys av hva jeg hadde lært og trodd om Jesus? Var han virkelig Gud og i kontroll av denne verden? Er han virkelig glad i meg? Er vi kristne bare fjols som bedrar oss selv?

Jeg oppdaget at Bibelen lærer oss at lidelser bør trekke oss nærmere Gud, ikke drive oss lenger unna. Å forlate troen på en allmektig Gud gjør lidelsens eksistens mer forvirrende, ikke mindre forvirrende. Den eneste grunnen til at jeg kan si at dette angrepet var galt er fordi det er en Gud som har gjort seg selv kjent. Hvis det ikke er noen endelig (ultimal) standard, ingenting utenfor vårt ”system” som forteller oss hva som er rett og galt - hvem er jeg da som kan si at dette var galt? Mennene som gjorde dette mente virkelig at de hadde rett. Vold er en vesentlig del av naturen. På hvilket grunnlag kunne jeg betegne dette som galt eller feil? Jeg kan ikke det uten en tro på Gud Skaperen som har satt standarden for godt og ondt. Ellers ville det bare vært deres syn på hva som er rett mot min oppfatning av hva som er rett. Nei, jeg måtte finne svaret med Gud, for jeg kunne ikke fornekte hans eksistens, og jeg kunne ikke bevise at han ikke var allmektig ut i fra denne hendelsen.

Men jeg var fortsatt plaget med "Er han en kjærlig Gud? Elsker han meg?“ Spesielt i tider med dyp depresjon der tanken på å få slutt på livet mitt var mer attraktivt for meg enn å leve.

Ved å lese Bibelen min –som er Guds tanker – har jeg oppdaget at Gud har gitt oss mange løfter. Men aldri har han lovet at vi ikke skulle lide her på jorden. Gud bedro meg ikke den kvelden fordi han har aldri noensinne lovet at denne type ting ikke ville skje. Faktisk, Bibelen sier det motsatte, at onde ting, vil skje. Men han lover å hjelpe oss når ting som dette skjer. Gud sier i Jesajas bok: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg. Når (ikke hvis) du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg.

Og det er akkurat hva jeg erfarte.

Hva jeg erfarte var at under hele denne mørke tiden var Jesus både trofast og veldig reell. Jeg oppdaget gjennom min erfaring at kristendommen dreier seg ikke om en idé eller en filosofi. Den handler om en person; Jesus. Og ikke bare hvilken som helst person, en som har gjennomgått mer enn noen av oss noen gang vil.

Korset er nå et romantisk symbol, men å bli korsfestet er en av de mest smertefulle fysiske opplevelser et menneske kan ha. Derfor brukte romerne den bare for de verste forbrytere - og ingen romersk borger kunne bli korsfestet for det var ansett for å være altfor barbarisk. Og på toppen av det hele måtte Jesus utholde, bokstavelig talt, helvete. Han ble pint på alle måter, fysisk, følelsesmessig og åndelig, for meg, for OSS, slik at vi kan være venner med Gud. Det var den eneste måten. DET er kjærlighet det!

Det var denne Jesus som jeg ba til gjennom hele denne tiden. Denne Jesus hjalp meg, noen ganger minutt for minutt. Denne Jesus var det jeg hørte fra i Bibelen. Jeg var trygg i denne personen Jesus, og jeg finner ingen større kjærlighet enn dette.

De fire mennene som angrep oss den kvelden var alle 17 år gamle. De jobbet for APLA, en bevæpnet ving av en politisk anti-Apartheid gruppe. APLA gjorde flere andre attakk det året og deres mål var å angripe sivile for å skape frykt i folk. St James kirken var et mykt mål. Vi lærte senere at deres oppgave var å drepe alle som var der den kvelden. Heldigvis var det en bevæpnet politi reservist i menigheten som skjøt tilbake og traff en av dem. Dette fikk dem til å forlate oppdraget sitt og rømme ut.

Disse mennene ble tatt kort tid etterpå og broren min fikk anledning til å snakke med dem mens de var i fengsel. Jeg tenkte ofte på hva jeg ville si om jeg konfronterte disse mennene.

Vel, broren min, som også er en pastor, satte seg ned foran dem og sa følgende: "Ifølge Gud er det ingen forskjell mellom dere og meg. Vi begge fortjener Guds dom." Han fortsatte med å forklare at vi alle er opprørere mot Gud, uansett hva vi gjør eller hvor vi bor, ingen av oss er gode nok for Gud. Det er fordi Gud ikke har et hierarki av synd. Han betrakter ikke mordere som verre enn de som lever gode liv,men er ikke perfekte. Han ser oss alle på samme måte, ingen av oss har nådd opp til Hans gode, fullkomne standard. Og hvis vi dør i denne ufullkomne tilstanden står vi alle overfor en evig dom.

”Men! " sa han: "Det finnes gode nyheter! Og det er at Gud har gitt en måte for oss å bli fullkomne i hans syn. Det er det Jesus gjorde på korset, det var en ’swap ’– en utveksling; hans fullkomne liv for våre ufullkomne liv. Jesus hadde ingen synd, allikevel ble Han dømt av Gud i stedet for oss slik at vi kan bli akseptert av Gud og slik at vi kan unnslippe hans dom. Det er derfor vi elsker Jesus så mye! ” Vår bønn er at disse mennene vil akseptere tilgivelse og denne Gud som tilbyr det.