Dette kapitlet er veldig enkelt. Faktisk er det det. Det sier bare en ting: Gud er suveren over frelsen. Og som svar på våre motsigelsene «men det er ikke rettferdig!» i v14 og «Gud kan ikke dømme oss!» i v19 får vi: ja men, Gud er Gud.
Enkelt. Problemet er ikke at det er komplisert. Problemet er at vi liker ikke det det sier! Jeg vet. Jeg har jobbet med dette kapitlet en stund, og funnet ut at man kan ikke kommer bort fra det som står skrevet. Gud utvelger mennesker til frelse. Og han forherder folk i sin dom.
Tre punkter i kveld:
1. Jeg ville frelst mitt folk hvis jeg var Gud - men jeg er ikke det.
2. Jeg frelste ikke meg selv - Gud gjorde det.
3. Den vidunderlig læren om predestinasjon
1. Jeg ville frelst mitt folk hvis jeg var Gud - men jeg er ikke det.
9 Jeg taler sannhet i Kristus, jeg lyver ikke! Min egen samvittighet bekrefter det i Den hellige ånd. 2 Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt. 3 Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg.
Paulus ønsker at jødene skal bli frelst. Men han vet at selv om han tilbød å bli forbannet i evighet – noe så dramatisk! - ville det ikke være nok. Bare Gud kan frelse. Og Paulus må selv bøye kneet før Guds suverenitet.
Du merker at han lider for hans folk. Angsten han har. Spesielt når han sier at alt som nå tilhører den kristne, som han har vist oss i de forrige kapitlene, før tilhørte Israel.
4 De er israelitter; de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem.
Det er det vi har i Kristus. Alt som var Israels er vår! Paktene, Hans herlighet og adopsjon – vi er Guds barn! – alt er vårt i Kristus.
5 De har fedrene (Abraham, Isak og Jakob), og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alt, velsignet i all evighet. Amen.
Se på alt de hadde! Men Paulus sitt hjerte er knust fordi de har kastet det bort. De har snublet over snublesteinen Jesus Kristus. De avviste ham og de har falt.
Å være jødisk er ikke nok. Det er Kristus og tro på ham som kreves, ikke din etnisitet.
Men da dukker kanskje opp et ikke så ubetydelig spørsmål: Hvis jødene hadde alle disse løftene før oss, men evangeliet sier nå at de gjelder ikke lenger for dem, men for meg - hvordan vet jeg at det samme ikke kommer til å skje med meg?
Hvis Guds folk, jødene, er nå blitt avvist av Gud ... kan jeg stole på Gud? Har Guds ord slått feil?
6 Det er ikke slik at Guds ord har slått feil. Hvorfor? For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel.
Gjennom Bibelen er det Israel - de som ble født som jøde - og så er det en mindre gruppe: Sann Israel eller en «rest» (v27). Og Den Hellige Ånd viser oss nå gjennom Paulus ord at Resten eller Sann Israel var de som ble utvalgt av Gud. Dette har alltid vært tilfelle, og er fortsatt. Hvis du er valgt av Gud, gjelder hans vidunderlige løfter for deg, og ingenting du gjør kan endre det. Hans godvilje, hans favør, lyser på deg som det lyste på Abraham, Isak og Jakob.
Men hvis du ikke blir valgt, vil alt du gjør lede deg bort fra Gud og bekrefte ditt hjertes hardhet.
Husk det vi allerede har lært: Vi er alle syndere uten håp. Alle sammen i Adam. Ingen gjør det gode, ikke engang en. Fordømt. Vi kan ikke redde oss selv. Moral dømmer oss. Loven fordømmer oss. Vi har problemer. Harde hjerter. Vi er grunnen til vår egen fordømmelse! Vi velger bort Gud. Vi velger, på en måte, helvete. Det er det jødene gjør og Paulus er full av sorg. De avviser Jesus, Guds rettferdighet, og prøver å tjene seg til sin egen rettferdighet. Og så snublet.
Husk 3:21 men nå er Guds rettferdighet blitt åpenbart i Kristus. Gud er frelsens grunn. Og Hans Ånd bringer nytt liv, nytt liv fra innsiden. Ikke ved å gjøre gode gjerninger, ikke ved å følge loven, men ved å stole på Kristi død og oppstandelse på korset. Og så nå er det ingen fordømmelse, vi er Guds barn, vi er arvinger, og ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet.
Vi kjenner dette godt, og det gir oss stor glede! Men det betyr jo at vi kan ikke tvinger de vi elsker ti lå ta imot Herren, og vi kan heller ikke tvinge Herren til å ta dem imot heller. Selv om vi skulle bli forbannet for deres skyld, ville det ikke oppnå noe som helst. Den eneste vi kan gjøre er å stole på Gud.
Jeg ville frelst mitt folk hvis jeg var Gud - men jeg er ikke det.
2. Jeg frelste ikke meg selv - Gud gjorde det.
15 For han sier til Moses: Jeg viser godhet mot den jeg vil, og er barmhjertig mot den jeg vil. 16 Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser godhet
Dagens tekst sier bare en ting: frelse tilhører Gud. Frelse er Guds domene. Vi kan velge det eller tjener oss til det like mye som et lik kan velge det eller tjener det. Vi er åndelig døde uten Kristus. Og det er Gud som reiser oss til livet.
Og slik har det alltid vært. På samme måte som i kapittel 4 er vi minnet på at frelse alltid har vært gjennom tro - Abraham trodde Gud og Gud regnet det som rettferdighet - nå er vi minnet på at Guds ord har alltid lovet frelsen bare til de som Gud valgte ut. Og Den Hellige Ånd gjennom Paulus bruker to eksempler fra Israels historie for å bekrefte dette: de som hører Guds folk til avhenger ikke av fødsel eller ens gjerninger, men på Guds kall.
6 Det er ikke slik at Guds ord har slått feil. For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, 7 og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn. Det står jo: Gjennom Isak skal du få en ætt som skal kalles din.
Ordet «kalles» er nøkkelen til denne tekstbiten. Samme ordet ser vi igjen i v12 bare av ham som kaller og i v24 Også oss har han kalt og v26 der skal de kalles den levende Guds barn.
Et kall er ikke en invitasjon. En invitasjon er «Vil du komme?». Et kall er «Kom hit». En invitasjon er en venn sier «Vil du hjem til meg etter skolen». Et kall er når pappa sier «Kom hit, vi må ta oss en prat»!
I frelsen inviterer Gud ikke. Gud kaller. Han tvinger.
7b Det står jo: Gjennom Isak skal du få en ætt som skal kalles din. 8 Det betyr: Det er ikke de som er hans barn av kjøtt og blod, som er Guds barn. Bare dem som er barn ut fra løftet, regner han som Abrahams ætt. 9 For det var et løfte han fikk: Jeg kommer tilbake til deg når tiden er inne, og da skal Sara ha en sønn. (Isak)
Forstå det Paulus sier? Som Gud kalte bare noen fra Abrahams etterkommere til å være hans folk (6b-13), nå kaller Han altså visse hedninger (ikke-jøder) (v25 De folket som ikke var mitt, vil jeg kalle mitt folk) og jødenes rest 27 Om Israels barn var så tallrike som havets sand, skal bare en rest bli frelst.
Gud har alltid valgt ut i hans suverenitet noen til frelse, noen som er «ut fra løftet» og andre ikke. Abraham hadde Ismael og Isak. Men Isak var ut fra løftet, ikke Ismael.
10 Men ikke bare det – også Rebekka fikk to sønner med én mann, Isak, vår stamfar. 11–12 Før de var født, da de verken hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til henne: Den eldste skal tjene den yngste. Guds plan og utvelgelse skulle stå fast og avhenger ikke av menneskers gjerninger, bare av ham som kaller. 13 For det står skrevet: Jakob elsket jeg, men Esau hadde jeg uvilje mot.
Kan vi være sikre på at vi er frelst? Ja. Hvis Gud har valgt oss, er vi frelste, på lik linje med Isak og Jakob. Hvis hans godvilje, hans favør, lyser på deg så er ditt kall og utvelgelse sikkert. Dine gode eller dårlige gjerninger teller for ingenting - det som betyr noe er Guds vilje.
Og slik har Gud alltid vært. Han har ikke vært utro mot Israel fordi han alltid vært tydelig på at bare en rest ville bli frelst, ikke enhver jøde. Det vil si at frelsens kjennetegn var tro på Guds ord og lydighet som følge - og ikke det å ble født en jøde.
På lik linje er det å bli født inn i en kristen familie ikke noe frelsesmerke. Jeg trengte å bli gjenfødt av Guds Ånd. Gud kalte meg ut av mørket og inn i lyset. Jeg var på vei til å forlate troen mine foreldre holdte. Jeg fulgte mitt hjerte inn i mørket. Min fødsel telte for ingenting. Det som teller er Guds nåde.
Jeg frelste ikke meg, Gud gjorde det. Du frelste ikke deg selv, Gud gjorde det. Og hvis du tror du frelste deg selv, så er det en veldig reell fare for at du ikke er frelst. Det har romerbrevet 1-8 vist oss! Ingen er rettferdige. Ingen søker Gud, ikke engang en. Ikke engang deg. Ikke før Ånden blåse liv i deg.
Forresten, hvis du tenker «men jeg søker Gud», da pris Gud, for det betyr at Ånden jobber i deg!
Jeg frelste ikke meg selv, akkurat slik Isak valgte ikke seg selv til å være løftets sønn, eller Jakob valgte seg selv til å være større enn hans tvillingbror Esau. Jeg frelste ikke meg selv - Gud gjorde.
Og det er det vi kaller predestinasjon, forutbestemmelse eller utvelgelse. At Gud er suveren over frelsen.
3. Den vidunderlig læren om predestinasjon
Hva er predestinasjon? Artikkel 17 av «the Church of Englands» 39 definerer det slik: Predestinasjon eller forutbestemmelse til livet tilhører Guds evige formål. Før verden ble grunnlaget er det hans uforanderlige bestemmelse, i samsvar med hans hemmelige vilje, å redde fra forbannelse og fordømmelse de som han har utvalgt i Kristus, til i evig frelse i ham, bare av nåde.
Med andre ord: Gud har bestemt hvem som skal bli frelst. Han gjorde dette i evigheten før han skapte oss.
14 Hva skal vi si til dette? Er Gud urettferdig?
Er det ikke vår største innvending mot predestinasjon? «Det er urettferdig». I vårt norske samfunn er det stort. Det må være rettferdig. Alle må få samme mulighet. Alle må få det samme. Hvis en få godteri, må alle få godteri. Så viktig er dette at godteri, kaker, og andre godbiter ble forbudt i min datters klasse fordi ikke alle kunne få, og da kunne noen føle seg utestengt. Da ble det forbudt. Må være «rettferdig».
Men evangeliet er ikke rettferdig! Hvis evangeliet var rettferdig, ville det ikke være noe gode nyheter fordi vi ville da få det vi fortjener: evig dom! Er Gud urettferdig? Nei, for han er Gud, og derfor har han lov til å vise nåde til hvem han vil velger! 15 For han sier til Moses: Jeg viser godhet mot den jeg vil, og er barmhjertig mot den jeg vil. 16 Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser godhet.
For eksempel, det er helt greit for meg å ta mine barna på en «daddy date», og ikke ta andres barn med meg. Fordi jeg far til mine barn. Jeg elsker dem. Ingen ville ha sagt «det er urettferdig».
Slik er det med Gud. Han er barmhjertig overfor de han elsker. Og hvilken barmhjertighet! Gud utfører en redningsaksjon hvor han bli født som et menneske, han lider og så dør han på korset for å redde oss!
Hvis du sliter med dette, la meg gi deg litt trøst. Du sliter på grunn av din kultur, ikke fordi dette er umoral. Dette utfordre vår, ikke det som er rett og galt. Fordi hvis du hadde blitt født et annet sted eller i en annen tid, ville du ikke hatt noe problem med dette. For noen av dere er veldig glade akkurat nå! Dette er ikke et problem for din kultur. (Din kultur har jo andre problemer med Bibelen!).
La oss ikke legge for mye vekt på vår reaksjon. Vår kultur er god, men har mange feil!
Uansett er dette vanskelig for oss, så vi må jobbe for å prøve å forstå dette. Fordi vi ofte feiltolke dette som «du sier at jeg er en robot!». Nei, Bibelen er veldig tydelig på at vi ikke er roboter, at våre valg er ekte og at de betyr noe. Faktisk er det vårt valg å avvise Gud som sender oss til helvete. Men faktum at vi har reelle valg betyr ikke at Gud er da ikke suveren over alle ting.
Men hvordan fungerer det? Jeg vet ikke. Hvordan er lys en strøm av fotoner og en bølge samtidig. Ingen vet. Men slik er det. Begynn å lese deg opp på kvantumfysikk. Rare ting. Umulige ting. Men det skjer hver dag rundt oss. Vi lever i en kompleks verden der ting som synes å være det motsatte og bør ikke kunne skjer samtidig gjør det! Ting som vi tror skal være eksklusive, er ikke det. Guds suverenitet ødelegge ikke våre frie valg, og våre frie valg utelukker ikke hans suverenitet eller utvelgelse.
Frelse er som en dør: vi se «Kom og velg å bli frelst», men når vi går gjennom døren ser vi bak oss «forutbestemt fra evighet». Disse er to sider av samme mynt.
Predestinasjon, forutbestemmelse er grunnleggende for et evangelium av nåde. Uten det fungere ikke evangeliet! Vårt Gudsbilde i Bibelen fungere ikke uten. Hvis vi kaster ut predestinasjon, kaster vi ut nåde. Fordi nåde er naturen «urettferdig». Vi fortjener helvete (Romerne kapittel 1,2 og 3) - det er det vi valgte ved vår frie vilje. Men Gud i hans barmhjertighet overstyrer dette, og i stedet for at vi får det vi fortjener, tar Jesus det. Han går gjennom død og helvete, i stedet for oss. Han blir behandlet som oss. Og vi blir behandlet som han. Guds barn. Evig arv. Ingen fordømmelse. Ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet.
Uten forutbestemmelse er dette ikke mulig. Hvis du vil ha nåde vil du ha predestinasjon. Hvis du vil ha nåde vil du ha Guds suverenitet. Det er ikke mulig ellers.
Ok. Kanskje vi kan akseptere det. Da går Paulus videre og ødelegger den med v17!
17 For Skriften sier til farao: Jeg lot deg stå fram for å vise min makt på deg, og for at navnet mitt skal bli forkynt over hele jorden. 18 Altså viser han godhet mot den han vil, og forherder den han vil.
Gud forherder folk? Nei, du, det går for langt! Gud er en kjærlig Gud!
Jada. Kanskje er det på tide at vi blir kvitt ideen om at vår Gud er en kjærlig Gud. Gud er en kjærlig Gud mot de han holde kjær. Men for dem som han ikke holde kjær… er Han til slutt en skremmende dommer som bringer ødeleggelse og evig fordømmelse. Hvis du ikke kjenner Jesus som Herre og Frelser, vær redd! Fall på knærne og be om nåde. Kanskje han vil høre bønnen din.
19 Nå vil du vel innvende: «Hva har han da å bebreide oss? Hvem kan stå imot hans vilje?» 20 Men hvem er du, menneske, som tar til motmæle mot Gud? Kan verket si til håndverkeren: «Hvorfor gjorde du meg slik?» 21 Bestemmer ikke pottemakeren over leiren, så han av samme leirklump kan lage én krukke til fint bruk og en annen til simplere bruk? 22 Og enda Gud ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent, har han tålmodig båret over med de krukkene som var under vreden, de som var laget for å gå til grunne. 23 Han gjorde det for å gjøre kjent hvor rik hans herlighet er for dem som han ville vise godhet, og som var gjort ferdige for herligheten. 24 Også oss har han kalt til å være slike krukker, ikke bare blant jødene, men også blant hedningene.
Dette er både skremmende og … trøstende. Verden er delt opp i to grupper: de som er utvalgt i Kristus til å ære Gud i evighet. De som ikke er utvalgt er som… søppel (det er det grunnteksten sier, ikke «simplere bruk» men søppelbøtte). Uff.
Når vi sliter med dette, må vi se til korset. For der se vi Guds kjærlighet åpenbart. Vår Gud som er villig til å dø for sine fiender for å gjøre dem om til hans barn - det er vår Gud. Og vi må stole på Ham. Det er det Paulus sier. Det finnes ikke noe svar på disse spørsmålene - Gud har ikke fortalt oss hvorfor eller hvordan han velger noen og ikke andre, og hvordan dette stemmer med hans ønske om at alle skal bli frelste. Vi må stole på ham, og stol på hans karakter åpenbart i vår Herre Jesus. Når vi se ham en dag, vil vi forstå, og vi vil prise ham.
Et veldig populær feil svar kalles arminianisme, og de fleste av oss tror faktisk på det fordi det passer godt med vår kultur. Arminianisme sier at Gud så inn i fremtiden og så våre valg, og utfra det – ut fra våre valg så valgte han oss. Det er feil, og her er tre grunner hvorfor:
1. Gud er ikke bundet av tid. Han ser ikke fremover for å se våre valg. Han er allerede der, i øyeblikket. Og han er på slutten av tiden med de som han har herliggjort (Rom 8:30)
2. Han skapte oss. Han utformet alle deler av oss og verden vi lever i. Det er ikke som han ikke vet hva som vil påvirke våre beslutninger. Så du ender opp med samme problemet: Gud utformet noen mennesker på en måte som betydde at de ville velge ham, men andre var designet for å avvise ham.
3. Den avviser den bibelske læren om synd. Rom 3:10 Ingen søker Gud. Ef 2:1 Vi er døde i våre synder. Rom 5:12 Død spredte seg til alle mennesker fordi alle syndet. Gen 6:5 alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt, dagen lang.
Det er ingen måte vi kan frelse oss selv på fordi vi er døde i synd.
Å si at Jesu død gjør det mulig – at alle kan nå søke Gud - er fullstendig galt fordi det undergrave den klare læren om synd: Bibelen sier at ingen søker Gud.
Men poenget er: hvis du er i Kristus, vær fri. Din frelse hviler på Guds valg, hans evig valg. Du står på stødig grunn! Lær fra Israel.
30 Hva skal vi så si? Jo, hedningene som ikke jaget etter å få rettferdighet, de har vunnet rettferdighet, det vil si rettferdigheten av tro. 31 Men Israel, som jaget etter loven for å vinne rettferdighet, nådde ikke fram. 32 Hvorfor ikke? Fordi de holdt seg til gjerninger, ikke til tro. De støtte mot snublesteinen, 33 slik det står skrevet: Se, på Sion legger jeg en snublestein og en klippe til fall. Men den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.
Ikke snuble over Jesus. Stol på ham, ikke deg selv.
Læren om predestinasjon er vidunderlig! Som den 17. artikkelen sier: Å tenke dypt over vår utvelgelse i Kristus fører til søt, elskverdig og uutslettelig styrke til gudfryktige personer, som merker i seg selv Kristi Ånd, som dreper kjødets gjerninger og deres jordiske lidenskaper og leder sine tanker oppover til høye og himmelske realiteter. Denne læren er ønsket både fordi den etablerer og bekrefter vår visshet om evig frelse i Kristus, og også fordi det tenner en ivrig kjærlighet til Gud i oss.
Predestinasjon er grunnleggende for evangeliet og for vår forståelse av Gud. Den er befriende. Den frigjør. Og hvis vi ikke forstår denne læren, vil vi sliter.
Da vil jeg avslutte med noen hjelpemidler slik at vi kan akseptere predestinasjon
1. Du tror allerede på det. Fordi du tror at i begynnelsen skapte Gud alt fra ingenting. Han er ufattelig i makten, suveren over alle ting. Gud som sier et ord og så er ting fra ingenting – det er overveldende makt! Selvfølgelig er han suveren også over vår frelse.
2. Kirkens største teologer gjennom historien tror på predestinasjon som Skriftens tydelige lære: Apostelen Paulus helt klart. Det gjorde også Augustin, Calvin og Luter, som tok Bibelen på alvor og forandret verden.
3. Ingen kult tror på predestinasjon. Ingen av dem. Hver eneste kult, om det er Jehovas vitner eller Iglasio ni Christo, alle avviser Guds suverenitet og forutbestemmelse. Det gjør også ubibelsk tull som herlighetsteologi. Hvorfor? Fordi da kan jeg ikke få makt over deg. Hvis frelsen kommer fra Gud, trenger du ikke meg! Men hvis jeg kan overbevise deg om at frelsen kommer fra din egen innsats, så kan jeg si «og du trenger meg og mitt hemmelig kunnskap til å lede deg. Nå gi meg pengene dine». Predestinasjon beskytter oss mot å være avhengig av syndere for frelse.
Brødre og søstre, vi tjener en Gud som har allmakt. Og av en eller annen grunn har han valgt å øser ut hans kjærlighet på oss. Hvorfor vet jeg ikke. Men jeg er så takknemlig. Han kalte meg ut av mørket og inn i lyset, og han har kalt deg. Vi priser Gud!
Og fordi han er suveren, så kan hvem som helst blir frelst. Det er alltid håp, fordi kanskje din familiemedlem, din arbeidskollega, din venn, eller den fremmede på bussen, er utvalgt. Hvis vi får velge avviser vi alle Gud. Men Gud er barmhjertig mot den han vil. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar