søndag 26. november 2017

Romans 5: 1-11 Living with deep joy even in suffering

Romans 5: 1-11

Listen to MP3

As I began to work on today's sermon, reading through the text, I suddenly saw something that I had never seen before. And that's v3.

Oh, I’ve read this verses many times. Quoted them even. But I’ve realised that v3 follows v1and 2. I’d never seen that suffering flows out of the context of salvation.

For v1 and 2 is the colossal news of God's forgiveness. We have been justified (made right) by faith in our Lord Jesus Christ. And therefore we now live in undeserved privilege. We live in the realm of grace. We were moved from judgment to grace. And so we have a secure future of joy with God.

But then comes the surprising continuation of this theme of joy in salvation v3: We can rejoice, too, when we run into problems and trials (literally sufferings).

What? Problems and trials. What does salvation have to do with that?

How can we rejoice in trials?

This is difficult for us to understand, because our culture views all suffering as only evil, and we actually suffer very little compared to, for example, the apostle Paul. But without understanding how God uses our suffering, we will struggle as Christians, and always be dissatisfied, and maybe even believe that God doesn’t like us.

Therefore, we need to understand

First, we live in the realm of grace
Second, the way we respond to suffering shows that we truly belong to God
and third, In our weakness, God is strong.

1. We live in the realm of grace.

Therefore, since we have been made right in Gods sight by faith, we have peace with God because of what Jesus Christ our Lord has done for us. 2 Because of our faith, Christ has brought us into this place of undeserved privilege where we now stand, and we confidently and joyfully look forward to sharing Gods glory.

“Therefore” is a most important word because it connects this chapter to those before. Whenever you see a “therefore” you must ask yourself what is the therefore there for.
And it’s there to remind us of the context. What have we learned so far? That we have been made righteous by faith. We are justified, redeemed, propitiated (or reconciled).

Justified: God as judge says we are acquitted. Jesus has taken our punishment. He swapped places with us. He took the punishment we deserved as guilty sinners, and gave his righteousness. We are declared to be in the right with God. Acquitted. Justified. In Christ.

Redeemed: God as rescuer in the slave market frees us from the power of sin. The price was blood money, literally – Jesus’ precious blood was the price he paid to free us from slavery to sin. Let's not play with sin – we are bought at a price. Redeemed

Propitiated: God as sacrifice. For the wages of sin is death. To sin is to reject God, and he is the source of all life. So to reject God is to reject life and so we die. But instead, Jesus has took our place, as our substitute. He is our substitutionary sacrifice. Like a lamb on the altar, he dies in our place, and justice is satisfied, so that we can be reconciled to God. We are propitiated. Reconciled.

In Christ we are justified, redeemed, reconciled. There is no further judgment over us. God is not angry with us anymore. Therefore, v1 we have peace with God because of what Jesus Christ our Lord has done for us.

Peace. Before, God was our enemy. We rebelled against him. “No, you shall not be my King. I will be my own king, my own master”. We declared our independence. But we still demand all the good things that comes from God: like life, creation, love, joy – even every breath.

It’s as if we here in Notodden suddenly declared that we are no longer a part of Norway. We are independent! But we still demand roads, electricity, police, hospitals, etc.
How do you think the government would react? And the rest of the country? We would awaken anger. By declaring ourselves independent we made them our enemies. And we would need someone, a peace negotiator who can reconcile us.

That's what Jesus does for us. Through his sacrifice he reconciled us and God. And so now we and God are no longer enemies. We have peace with God.

2 Because of our faith (in this reconciling work of Christ), Christ has brought us into this place of undeserved privilege where we now stand

We have now been brought out of the realm of wrath into the realm of grace. We now live in grace, under grace. Not under the law, not in sin, but in grace we now stand. Can you grasp that? That's what happened when you trusted in Jesus Christ. Moved from judgment to grace. And that's where you live now. But only in Christ. If you are not in Christ then you are not under grace, but under wrath.
But if in Christ you have nothing to fear. Through him, by faith, we now stand in undeserved privilege, grace. Amen!

and we confidently and joyfully look forward to sharing Gods glory

That looking forward, or “hope” as some translate it – it’s the same word as in v5 – that is secure. When we say “hope” there is uncertainty “Oh, I hope I'll succeed”. But when the Bible uses the word hope there is no uncertainty. It’s in the future, but it is as certain as if it already happen. It is certain because God is behind it. So we can confidently look forward to sharing God’s glory. What joy! We who are in Christ will experience the glory of God because we live in the realm of grace. Because it does not depend on what you and I do - but what Jesus has done. It is guaranteed by his blood.
And so, we have a sure hope.

What does it mean, then, to you that you live now in the realm of grace, undeserved privilege?

For most of us live like this is not true. We try to justify ourselves by being good enough for God. Here’ s a way to test yourself: Are you ever proud of yourself because you've succeeded at being holy (or so you think!) and God’s impressed with you? Or are you exhausted or angry because you just can’t be good enough for God, and now your depressed and full of worry and believe that God doesn’t want anything to do with you? Both are wrong and reveal that you are depending on your own achievements instead of Jesus. Repent and be free!

If we are in Christ, we never need to do anything good again. We never need to do anything good again. Because it's not our performance that matters - it's Jesus's performance. And he succeeded! He passed the test. Therefore we have passed the test. That's the first thing we must understand. If we are in Christ, we never need to do anything good eve again.

Of course, because we have a new nature, the Holy Spirit in us, we will do what is good, more and more, not out of desperation to satisfy God, but because this is what Jesus is like and we are becoming more and more like him as He renews from the inside out.

OK. Got that. If I trust in Jesus, I am righteous, I have peace with God, I live in the realm of grace, and look forward to taking part in His glory. But how do I know that I’m actually trusting in Jesus, and not in myself. How do I know that I'm not just fooling myself. I say I'm a Christian, but am I really?

2. The way we respond to suffering shows that we truly belong to God.

3 We can rejoice, too, when we run into problems and trials, for we know that they help us develop endurance. 4 And endurance develops strength of character, and character strengthens our confident hope of salvation. 5 And this hope will not lead to disappointment. For we know how dearly God loves us, because he has given us the Holy Spirit to fill our hearts with his love.

Rejoice in trials? What kind of problems and trials? Trials because we are Christians: for example, the fight against my own sin? Or is it persecution we are talking about? Or is it just living in a fallen world with sickness and death and lies and cheating and violence and immorality and so on?

Our battle with sin, persecution, or living in a fallen world? Or all three?

And I think this is about all three. The word translated “problems and trials” or “suffering” in other translations means “that which causes pain”. Everything that causes pain, whether it is internal conflict or external pressure, whether it’s because we are Christians or just because we are not yet in the new creation. Problems and trials. Suffering. And this we should rejoice in?

Why?

To explain that let me tell you about Richard Wurmbrand. Richard Wurmbrand was a Christian leader in Romania during Communism, and was brutally tortured and persecuted, along with many other Christians. He said this “When they pressured us Christians, when they hit us, squeezed us - what came out? Love. Love came out.”

We rejoice in our sufferings, or as in Norwegian we have confidence in our sufferings not because we like to suffer, but because of what they reveal in us. They show that we truly belong to Christ.

Remember last week when we talked about sin: the core of sin is ... “I am God”. I am god. I choose. But if I am God, I would never have chosen suffering for myself. Problems and trials clearly show us that we are not God.

As sinners, this makes us angry, despondent, full of fear and bitterness. But if we are Christians then we discover something else at the same time. Calm. Inner peace. Another power beyond us that comes from within and carries us. It is the Holy Spirit. God in us. God with us. And we turn to Him.

As we go through such sufferings, whether it's persecution or just a cold - we are encouraged in our faith. Wow! God is really with me! He's alive! We see the power of God in us (sometimes only afterward as we look back). And those around us noticed it as well.

Because think about this: if everything just went our way, how would we know that we are Christian? And how would others?

Imagine a good-looking couple. They’re both Christians. They both grew up in a good Christian home with Christian parents who loved them. They were popular at school, had many friends, were academically gifted. They met at university, fell in love and had a dream wedding. They deeply loved each other and had no problems in their marriage. They had two children, both of whom were dream children. They also were popular at school, gifted and talented, and they too met their spouse at university, and they too had a dream wedding and a joyful marriage without problems and had dream children. And at a ripe old age this couple died togheter in their sleep. They never had any health problems, financial challenges, or any other form of suffering. Not even a headache.

How would anyone know that they were actually Christian? Did they love God because they loved him? Or did they love God because he gave them what they wanted? If we just love God because he does what we want, then we’re not loving God but loving ourselves! But when we discover that we still love God even while we suffer – then we know that love is real.

For how would this “perfect couple” known that they were actually Christians? Because a Christian is one who sets himself aside and puts God first. A Christian is someone willing to sacrifice everything, to die to himself and to live for Christ. If God only does what you want him to do - are you really a Christian?
You know that you belong to Jesus when you choose to be obedient when it costs. When it hurts. Especially when you think God is wrong. Even when it goes against what society says.
For example, Glenn and Birthe have chosen to get married because they trust what God says and not what society says. It shows that they belong to God.

I know that Christian and Johanna did not want to go through what they went through when Isabella was born. Both Johanna and Isabella nearly died, and they were extremely ill for a long time. No way Christian would have chosen to go through that!
But as Christians, we run to God, because we know that He can carry us through. And that's what they did. They had no choice! But God carried them through. Yes, it was difficult, and we’re not saying that the suffering itself was good. No. But through that suffering they learned to know God better, deeper. Their faith was strenghtened. And that is good.

3 We can rejoice, too, when we run into problems and trials, for we know that they help us develop endurance. 4 And endurance develops strength of character, and character strengthens our confident hope of salvation. 5 And this hope will not lead to disappointment. For we know how dearly God loves us, because he has given us the Holy Spirit to fill our hearts with his love.

This is how it works (yes I have a drawing!).

rom 5 suffering produces hope2

For endurance through suffering develops character. We experience that God is with us. We find that we really believe, it's not just something we do. This is our life! And character develops hope. Because when we suffer, we are reminded that this world is not our home and we look forward to the next, where we will experience the glory of God in its entirety. Here there are problems and trials - but we look forward to the day when will we see our Saviour face to face. When all is renewed. Where evil is destroyed. And we are made new and sin in us is crushed. Amen!

When you squeeze people you see what’s in them. When you squeeze an orange, orange juice come out. When you squeeze a Christian, Christ comes out. People do what serves them. But when we suffer because we are obedient to God, it’s proof that we belong to Jesus. And it is a testimony to all around us that Jesus lives in us. Just think of Mia. How she responded to her cancer has been a great testimony to her work colleagues. They have seen Jesus in her.

The way we respond to suffering shows that we truly belong to God.

Therefore, when we suffer, what should we do? Thank God. And pray for his strength to get through. Because We are weak, but he is strong. Richard Wurmbrand and our Christian brothers in Romania were not supermen. They didn’t have some extraordinary gene that allowed them to shout out “I forgive you in the name of Jesus” while they were being beaten by the police. No. They had the power of Jesus in them. Jesus was with them. And this is often what we forget. We fear things and are anxious and worried because we forget God in the situation. Elisabeth Elliot said “there is no mercy for the imagination”. When we sit and worry about everything that might go wrong, we find no comfort because we look only to ourselves and our own strength and then we freak out “I can’t do this!”. We forget God. We forget that if what we are worried about should actually happen (and it usually doesn’t) but if it does - then we're not alone. God is with us. And all his strength is with us. Christian and Johanna experienced it. Richard Wurmbrand experienced it. And you, if you are a Christian, have experienced it. Remind yourself of it. Especially when you are worried about obeying God. You know you need to obey but Oh, it too hard, what if everything goes wrong, what will people say, etc. All the excuses we use. Pull yourself together, be a man, and do what's right. And God will not let you down.

Be a man and do what is right. And you will learn endurance. And endurance develops character, and character delivers a sure hope. Because, though we are weak, he is strong.

3. In our weakness, God is strong.

6 When we were utterly helpless, Christ came at just the right time and died for us sinners.

My brothers and sisters, Jesus died for us when we did not deserve it. When we were weak, ungodly. Against God. In the moment we deserved it least - he died for us, his enemies.

7 Now, most people would not be willing to die for an upright person, though someone might perhaps be willing to die for a person who is especially good. 8 But God showed his great love for us by sending Christ to die for us while we were still sinners.

It’s completely unthinkable. It is as if a Jew stood up and said “I will die instead of Hitler so that he can go free”. Completely inconceivable. There was nothing in us that was appealing. We were sinners in rebellion against God. And then he chooses to save us by giving his life. Hallelujah! In our weakness he is strong.

9 And since we have been made right in Gods sight by the blood of Christ, he will certainly save us from Gods condemnation. 10 For since our friendship with God was restored by the death of his Son while we were still his enemies, we will certainly be saved through the life of his Son.

I love v10. If he loved us so much when we were enemies - why do we think he will love us less when we have become his friends, his children? For we speak warmly of salvation, about justification - but when we talk about sanctification, living as a Christian – then suddenly it's all serious and hard and duty and we can lose everything. Nonsense! 10 For since our friendship with God was restored by the death of his Son while we were still his enemies, we will certainly be saved through the life of his Son.
God doesn’t save us halfway. Good luck with the rest! We have a sure hope. Because we don’t rejoice over our works v11 So now we can rejoice in our wonderful new relationship with God because our Lord Jesus Christ has made us friends of God.

Our trust is not in ourselves, but in Jesus. We live in grace. Therefore, we can rejoice in our sufferings because it makes us dependent on Jesus. And when we call on him for help we are not disappointed. In our weakness, we experience his strength, and that is a great witness to us and to everyone around us.

So next time we suffer, let's say, “Thank you God for these problems and trials, because they make me depend on you, and you will show you glory and strength to me through this and to those around me.” Amen.

One final word: this is for Christians. Those who trust in Jesus. Those who have him as Master and Lord. If that’s not you, then there is no comfort, no help in suffering. But sufferings are a great warning sign that you are not God and you need to repent and accept Christ. So if life is too difficult to bear - you're absolutely right! It's too difficult to bear. None of us can bear the burden of life because we were created to live with God. Repent and come to Jesus.

Almighty God, I am a sinner because I’ve chosen to put myself first. I have ignored you. I have lived as if you were dead.

In your mercy, Lord, forgive me. Thank you for the Cross, for there Jesus died to take away my sins. Let your Word renew me and give me new life.

I choose to set you first, Lord. From today I want to belong to You. Be my Saviour, my Lord, and my God! Amen.

Romerbrevet 5:1-11 Leve med dyp glede også under lidelse

Romerbrevet 5:1-11

Lytt til MP3

Når jeg satt meg ned for å forberede dagens preken, ble jeg overrasket. Jeg plutselig så noe som jeg hadde aldri sett før, selv om jeg har lest denne teksten mange ganger, selv om det er godt kjent.

Og det er v3. v1 og 2 kjenner jeg godt. Sitere dem ofte. Og v3-5 og. Men jeg hadde aldri tenkt på dem i sammenheng.

For v1 og 2 er de kolossal gode nyheter om Guds tilgivelse. Vi er blitt rettferdiggjort av tro ved vår Herre Jesus Kristus. Og derfor lever vi nå i nåde – vi står i nåde. Vi ble flyttet fra dom til nåde. Vi har da et sikkert håp som svikter ikke.

Men deretter kommer det, som en forlengelse av temaet i v1 og 2, v3: Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene.

Hæ? Lidelsene. Hva har det med frelsen å gjøre?

Hvordan kan vi være «stolt av» lidelser? Eller som andre oversetter det – hvordan kan vi «roser» lidelser eller «glede» oss i lidelser?

La oss prøve å forstå dette her. For vi lever i en tid hvor lidelse er sett på som ondskapen selv, og vi lider lite sammenlignet med for eksempel apostelen Paulus. Men uten å forstå hvordan Gud bruke lidelsene våre vil vi sliter som kristne, og alltid være misfornøyde og tror kanskje at Gud ikke like meg.

Derfor må vi forstå først, at
1. Vi bor i nåde
2. Måten vi takler lidelsene på viser at vi virkelig tilhører Gud
3. I vår svakhet, er Gud sterk.

1. Vi bor i nåde.

Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. 2 Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet.

«altså» er et viktig ord fordi den kobler denne kapittel til de som kom før. Konteksten er da at vi er blitt rettferdige av tro. Vi er rettferdiggjort, forløst, forsonet.

Rettferdiggjort: Gud som dommer sier at vi er frikjente. At Jesus har tatt straffen vår. Han byttet plass med oss: han tok vår straff som vi fortjente som skyldige syndere, og ga oss hans rettferdighet, hans uskyldighet. Derfor, i Kristus er det ikke lenger noe dom over oss. Vi er kjent rettferdig. Frikjent. Rettferdiggjort.

Forløst: Gud som redningsmann i slavehandel. Han kjøper oss fri fra syndens makt. Prisen var blodpris, bokstavelig talt – Jesu dyrebare blod var prisen han betalte for å kjøpe oss fri fra synd. Derfor la oss aldri leke med synd! Forløst.

Forsonet: Gud som offer. For syndens lønn er døden. For synd er å velge bort Gud, og han er livet – da velge vi bort liv og derfor dø! Men i stedet for at vi dør, har Jesus tred inn i vårt sted, og sagt at han skal være offerlammet. Han er vår stedfortrende offer. Og i det han dør, som et lam på alteret, er rettferd tilfredsstilt. Vi er forsonet. Hans rett vrede sto som en barriere mellom oss – og Jesu offer gjorde opp med vreden slik at vi kan nå være sammen med Gud. Forsonet. Jesus er vår soningssted.

I Kristus er vi rettferdiggjort, forløst, forsonet. Det er ikke lenger noe dom over oss. Gud er ikke sint med oss lenger, derfor v1 [har vi] fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.

Fred. Før var Gud vår fiende. Vi gikk i opprør mot ham. Nei, du skal ikke vær min Konge, min Mester. Jeg skal være egen konge, egen mester. Vi erklærte vår uavhengighet. Men vi fortsatt krever alle godheter som kommer fra Gud: som liv, skapelsen, kjærlighet, glede, hver pust, osv.

Som om vi her på Notodden skulle plutselig finne på å erklære at vi er nå ikke lenger en del av Norge. Vi er uavhengig av Norge.
Men vi krever fortsatt retten til vei, strøm, politi, nav, sykehus, osv. Hvordan tror du regjeringen ville har reagert. Og resten av landet? Vi ville vekke vrede og sinne hos dem. Fordi ved å erklære oss uavhengig har vi gjort dem om til fiender. Da trenger vi en fredsmekler, en som kan forsone oss.

Det er det Jesus gjør for oss. Gjennom hans offer forsonet han oss og Gud. Og så nå er vi og Gud ikke lenger fiende. Vi har fred med Gud.

Og derfor v2 Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet.

Vi har blitt nå flyttet ut av vredens riket, og inn i nådens riket. Vi bor nå i nåden, under nåden. Ikke under loven, ikke under synd, ikke under dom, men i nåde står vi. Kan du fatte det? Det er det som skjedde når du stolte på Jesus Kristus. Du ble flyttet fra dom til nåde. Og det er der du bor nå. Men bare i Kristus. Hvis du ikke er i Kristus er du fortsatt under Guds vrede. Men ta imot Kristus så har du ingenting å frykte. Gjennom ham har vi ved troen fått adgang til den nåde vi står i. Amen!

og vi er stolte over håpet om Guds herlighet.

Når vi bruke ordet «håp» så mener vi at det er noe usikker med noe i fremtiden. «Å, jeg håper jeg får det til». Men når Bibelen bruker ordet håp, så er den jo i fremtiden – men ikke med noe usikkerhet. Håp er sikker fordi det er Gud som står bak det. Vi har et sikkert håp, et garantert håp. Det skal skje. Vi som er i Kristus skal oppleve Guds herlighet fordi vi bor i nådens riket. Fordi det er ikke avhengig av det du og jeg gjør – men det Jesus har gjort. Det er garantert, skrevet under, av hans blod. Derfor har vi et sikkert håp.

Hva betyr det da for deg at du lever nå i nådens riket?

Mange av oss lever som dette ikke er sant. Vi prøve å rettferdiggjøre oss selv ved å være god nok for Gud.
Ta denne testen: er du enten stolt av deg selv fordi du har «klart det» (tror du!) og Gud er imponert med deg? Eller veldig lei deg eller sint fordi du klarer det ikke og sliter med synd og tror at Gud er langt borte og vil ikke ha noe med deg å gjøre?
Begge er feil og avslører at du satse på din egen prestasjon i stedet for Jesus. Vend om. Vær fri!

Hvis vi er i Kristus trenger vi aldri å gjøre noe godt igjen. Vi trenger aldri å gjøre noe godt igjen. Fordi det er ikke lenge vår prestasjon som teller – det er Jesus prestasjon. Og han har bestått! Derfor har vi bestått. Det er det første vi må skjønne. Hvis vi er i Kristus trenger vi aldri å gjøre noe godt igjen.

Men fordi vi da har en ny natur, vi har den Hellige Ånd i oss, vi vil gjøre det som er godt, mer og mer, ikke av prestasjonsangst, men fordi slik er Jesus, og vi blir mer og mer han lik fordi han fornye oss fra innsiden og ut.

Ok greit. Hvis jeg stoler på Jesus, da er jeg rettferdig, jeg har fred med Gud, bor i nådens rike, og ser frem til å ta del i hans herlighet. Men hvordan vet jeg at jeg faktisk stoler på Jesus, og ikke på meg selv. Hvordan vet jeg at jeg ikke bare lurer meg selv. Jeg sier jeg er en kristen, men er jeg det?

2. Måten vi takler lidelsene på viser at vi virkelig tilhører Gud.

3 Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, 4 utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. 5 Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss.

Stolte over lidelsene? Hva slags lidelser? Er det lidelser fordi vi er kristen: for eksempel at jeg må kjempe mot min egen synd? Er det forfølgelse vi snakker om? Eller er det å leve i en fallen verden og alle ulempene som kommer som følge av det for eksempel sykdom, døden, folk som synder mot oss – løgn bedrageri, lureri, utro, osv.

Kjempe mot synd, forfølgelse, eller fallen verden? Eller alle tre?

Og jeg tror at dette handler om alle tre. Ordet oversatt «lidelsene» betyr «det som forårsaker smerte». Alt som forårsaker smerte, om det er indre strid eller ytre påkjenning, om det er fordi vi er kristen eller om det er bare fordi vi ikke er i himmelen enda. Alt som er smertefullt. Lidelsene.
Og disse skal vi være stolt over? Eller som i en annen oversettelse «gled deg i lidelsene». Hæ?

Hvorfor?

For å forklare la meg forteller deg om Richard Wurmbrand. Richard Wurmbrand var en kristen leder i Romania under Kommunisme, og ble brutalt torturert og forfulgt, sammen med mange andre kristne. Han sa dette «Når de skviset oss kristne, når de slo oss, når de presset oss – hva kom ut? Kjærlighet. Kjærlighet kom ut.»

Vi er glad i lidelsene, vi er stolt av lidelsene ikke fordi vi liker å lide, men på grunn av det de avslører i oss. De viser at vi virkelig tilhører Kristus.

Husk forrige uke når vi snakket om synd: kjernen i synd er… «Jeg er Gud». Jeg er Gud. Jeg skal bestemme selv. Men hvis jeg er Gud ville jeg aldri har valgt lidelser for meg selv. Lidelsene viser oss klart og tydelig at vi ikke er Gud. Når vi lider oppdager vi at «jeg er ikke Gud».

Som syndere så gjør dette oss sint, oppgitt, full av angst og bitterhet. Men hvis vi er kristen så oppdager vi samtidig noe annet. Ro. Indre fred. En annen makt utenom oss som kommer innenfra og bærer oss gjennom. Det er den Hellige Ånd. Gud i oss. Gud med oss. Og vi snu oss mot Ham.

Og når vi har gått gjennom sånne stunder, sånne prøvelser, uansett om det er forfølgelse eller bare forkjølelse – så er vi oppmuntret i vår tro. Oi! Gud er virkelig med meg! Han lever! Vi merker Guds kraft i oss. Og de rundt oss merke det og.

For hvis alt gikk bare vår vei, hvordan ville vi har visst at vi var kristen? Og hvordan ville andre?

Se for det et par. De er begge kristen. De begge vokste opp i et godt kristen hjem med kristen foreldre som elsket dem høyt. De var populær på skolen, hadde mange venner, var flinke og dyktige. De møtte hverandre på universitet, forelsket seg, og hadde et eventyrlig bryllup. De elsket hverandre høyt og hadde ikke noe problemer i ekteskapet. De hadde to barn, begge som var drømmebarn. De også var populær på skolen, var flinke og dyktige, og de også møtte hver sin ektefelle på universitet, og de hadde drømmebryllup og et godt ekteskap uten problemer og begge hadde drømmebarn. Til slutt sovnet de inn i en god alder. De hadde aldri noe helseproblemer, økonomisk utfordringer, eller noe annen form for lidelse. Ikke en gang en hodepine.

Hvordan ville noen vite at de var faktisk kristen? Elsket de Gud fordi de elsket ham? Eller elsket de Gud fordi han ga dem det de ville ha? Hvis vi bare elsker Gud fordi han gjør det vi vil, elsker vi ikke Gud, men oss selv. Men når vi oppdager at vi elsker Gud selv mens vi lider, da vet vi at kjærligheten er reelt.

For hvordan ville dette «perfekte paret» ha visst at de var kristen? For en kristen er en som sette seg selv til side og sette Gud først. En kristen er en som er villig til å ofre alt, til å dø til selv og leve for Kristus. Hvis Gud bare gjør det du vil at han skal gjøre – er du virkelig en kristen?
Du vet at du tilhører Jesus når du velge å være lydig selv om det koste. Selv om du er kanskje uenig. Selv om det går imot det samfunnet sier.
For eksempel Glenn og Birthe har valgt å gifte seg fordi de stole på det Gud sier og ikke det samfunnet sier. Det er bevis at de hører Gud til.

Jeg vet at Christian og Johanna ikke ønsket å gå gjennom det de gikk gjennom når Isabella ble født. Fordi både Johanna og Isabella holdt på å dø, og de var begge to veldig syke lenge. Ikke snakk om at Christian ville har valgt å gå gjennom det! Men når vi er kristen, da løper vi til Gud, for vi vet at bare han kan bære oss gjennom. Og det var det de gjorde. De hadde jo ikke noe valg! Men Gud bar dem gjennom. Ja det var vanskelig, og lidelsen i seg selv var ikke bra. Men gjennom det har de lært Gud å kjenne enda bedre. Og det er bra.

3 Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, 4 utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. 5 Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss.

Sånn fungere det (ja jeg har en tegning!).

rom 5 suffering produces hope

For utholdenhet gjennom lidelse gir et prøvet sinn. Vi vet, vi opplever at Gud er med oss. Vi opplever at vi virkelig tror på dette her, det er ikke bare noe som vi er med på. Dette er liv og død. Og et prøvet sinn gir håp. Fordi når vi lider, så er vi minnet på at denne verden er ikke vårt hjem, og vi ser fram til den neste. Der opplever vi Guds herlighet i sitt helhet. Her er det lidelse og strev – men vi ser frem til en dag hvor vi ser vår frelser ansikt i ansikt. Hvor alt er fornyet. Hvor alt ondskap er gjort opp, fjernet. Hvor vi er fornyet og synd i oss er knust.

Når du presse folk da ser du hva ligger inn i dem. Som når du presse et appelsin kommer appelsinjus ut, når du presse en kristen kommer Kristus ut. Folk gjør det som tjener dem. Men når vi lider fordi vi er lydige mot Gud, så er det bevis til oss at vi hører Jesus til. Og det er et vitnesbyrd til alle rundt oss at Jesus lever i oss. Bare tenk på Mia. Hvordan hun har taklet kreft har vært et stort vitnesbyrd til hennes jobbkollegaer. De har sett Jesus i henne.

Måten vi takler lidelsene på viser at vi virkelig hører Gud til.

Derfor, når vi lider, hva bør vi gjøre? Takker Gud. Og ber for hans styrke å komme gjennom. Vi er svake, men han er sterk. Richard Wurmbrand og våre kristne brødre i Romania var ikke supermennesker. De hadde ikke noe ekstraordinær gene som førte til at de kunne rope ut «jeg tilgi deg i Jesu navn» mens de ble slått og sparket av politiet. Nei. De hadde Jesu kraft i dem. Jesus var med dem. Og det er ofte dette vi glemme. Vi frykte ting og blir redde fordi vi glemmer Gud i situasjonen. Elisabeth Elliot sa «det er ingen nåde for våre fantasifulle bekymringer». Når vi sitter og gruer oss om alt som kunne kanskje går galt – der finner vi ikke noe trøst fordi vi ser på bare oss selv og vår styrke og da freaker vi helt ut «jeg klarer ikke dette her». Vi glemmer Gud. Vi glemmer at hvis det vi er bekymret over skulle faktisk skjer (som det oftest ikke gjør) men hvis det skulle – da er vi ikke alene. Da er Gud med oss. Og hele hans styrke er med oss. Christian og Johanna opplevde det. Richard Wurmbrand opplevde det. Og du, hvis du er kristen, har opplevd det. Minn deg selv på det. Særlig når du gruer deg over å adlyde Gud. Noe du vet du må gjøre men Å nei dette blir så vanskelig, hva om alt går galt, hva vil folk si osv. Alle de unnskyldninger vi bruker. Ta deg sammen, vær en mann, og gjør det som er riktig. Og Gud vil ikke svikte deg.

Vær en mann, og gjør det som er riktig. Og du vil lære utholdenhet. Og utholdenhet gir et prøvet sinn, og det gir oss et sikkert håp.

Fordi, om vi er svake, er han sterk,

3. I vår svakhet, er Gud sterk.

6 Mens vi ennå var svake, døde Kristus for ugudelige da tiden var inne.

Min brødre og søstre, Jesus døde for oss når vi fortjente det ikke. Når vi var svake, ugudelige. Mot Gud. I det øyeblikket hvor vi fortjente det minst – så døde han for oss, hans fiender.

7 Selv for et rettskaffent menneske vil vel neppe noen gå i døden. Eller kanskje ville noen gjøre det for en som er god. 8 Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.

Det er helt ufattelige. Det er som om en jøde sto fram og sa «jeg skal dør i stedet for Hitler, slik at han kan gå fri». Helt ufattelig. Det var ingenting i oss som var tiltrekkende. Vi var syndere, i opprør mot Gud. Og så velger han å frelse oss ved å gi sitt liv. Halleluja! I vår svakhet er han sterk.

9 Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden! 10 For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv!

Jeg elsker v10. Hvis han elsket oss så høyt når vi var fiender – hvorfor tror vi at han skal elske oss mindre når vi nå er blitt hans venner, faktisk hans barn? For vi snakker varmt om frelsen, om rettferdiggjørelse – men når vi snakker om helliggjørelse – å plutselig er det alvor, og vanskelig, og slit, og vi kan miste alt. Tull. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv! Gud frelser oss ikke halvveis. Lykke til med resten. Vi har et sikkert håp. Fordi vi er ikke stolt av vår prestasjon, men v11 Ja, ikke bare det, vi har også vår stolthet i Gud, ved vår Herre Jesus Kristus, han som har gitt oss forsoningen.

Vår tillit er ikke i oss selv, men i Jesus. Vi bor i nåde. Derfor kan vi være stolte av vår lidelser, fordi det gjør oss avhengig av Jesus. Og når vi roper om hjelp er vi ikke skuffet. I vår svakhet opplever vi hans styrke, og det er et stort vitnesbyrd til oss og alle rundt oss.

Neste gang vi lider, la oss da si «takk Gud for disse vanskeligheter, for de gjør meg avhengig av deg, og du vil viser deg gjennom dette til meg og de rundt meg.»

Og helt til slutt vil jeg bare si: dette er for kristne. De som stole på Jesus. De som har han som Mester og Gud. Og hvis det er ikke deg, da er det ikke noe trøst, ikke noe hjelp i lidelser. Men de er et stort varselstegn – du er ikke Gud, og du trenger å vende om. Så hvis du synes livet er for tung – du har helt rett! Den er for tung. Ingen av oss kan bæret livets byrde, fordi vi var skapt til å leve med Gud. Vend om og kom til Jesus. Her er en bønn du kan be hvis du vil ta imot Jesus i dag.

søndag 19. november 2017

Romans 4. Jesus was always Plan A

Romans 4:1-25

Listen to MP3

A few weeks ago when Christian started us off in Romans he told us a story from when he was a young Christian. He said that he didn’t understand how God’s salvation plan worked – that it seemed like a lot of trial and error. He thought that God first tried Adam and Eve with just ONE RULE but then they messed that up, so then he tried a WHOLE NATION with MANY RULES, but that didn’t work – so finally he tried Jesus and oh my goodness that worked! Hooray.
And Christian’s not the only one who thought this. There are many today who believe in dispensationalism – that God had a number of salvation plan attempts. And many believe therefore, wrongly, that there are a number of ways to come to God!
But as Christian grew in his faith and read the Bible – like today’s passage - he realised, hang on a minute, that’s totally NOT how things worked. There wasn’t plan A, B and C – JESUS was plan A all along. Jesus has always been the plan. Jesus was always God’s plan to save the world.

Even way back in Genesis 3:15 we read “And I will cause hostility between you [Satan, the snake] and the woman, and between your offspring and her offspring. He will strike your head, and you will strike his heel.” Right at the start God promises a rescuer will come – a human being, born of a woman, who will strike the head of the devil. (This verse by the way is called the “protoevangelion”: the seed of the gospel) The rest of the Bible is really a search for this serpent-crusher, the one who can defeat evil – but at great cost to himself, for he will also be struck.
The whole way through the Bible it points to Jesus who fulfils all things. Jesus is the serpent-crusher of Genesis 3:15 who defeated Satan. Jesus is the Noah’s Ark of rescue, saving everyone who trusts in him from the coming judgement. He is the seed of Abraham who blesses the whole world. He is the prophet like Moses who leads the whole world from slavery to sin and to the promised land of the new creation. He is the fulfilment of the Law, the perfect Sacrifice, our great High Priest. And Jesus is the King in David’s line, who was promised that an everlasting King would come from him who will rule in peace and prosperity forever.

The whole Bible points to Jesus, rests on Jesus. He is the foundation, the theme, the one great subject of all of the Bible. Amen!

(By the way, that means that if you don’t understand how a certain part of the Bible relates to Jesus, you haven’t understood that part! The Bible is like a diamond, and Jesus is at its centre. There are a thousand beautiful ways to see him from multiple different angles as we read the Word.)

And this is the theme in today’s passage. The Jews had fallen into the trap of thinking that they were loved by God because of who they were: because they were “good” people – better than those “out there”. (How often do we fall into the same trap?)
No, says the Holy Spirit through Paul. It is not by works but by faith, and has always been by faith. And here’s Abraham, your forefather, to teach you!

Ro 3:20 For no one can ever be made right with God by doing what the law commands. The law simply shows us how sinful we are.

Three points tonight and in honour of 500 years since the Reformation two weeks ago, I’ve pulled in a few of the Reformation rally cries to help us. Excuse the Latin!

1. Sola fide (by faith alone) – we are saved through faith in Christ, not through works (which is faith in ourselves)

2. Sola fide, Solus Christus (by faith alone in Christ alone) - there is no other way to be saved except through faith in Christ

3. Sola Gratia (by grace alone) - our faith is based solely on the grace of God, not on ourselves. We are counted righteous.

1. Sola fide (by faith alone) – we are saved through faith in Christ, not through works (which is faith in ourselves)

2 If [Abraham’s] good deeds had made him acceptable to God, he would have had something to boast about. But that was not God’s way. 3 For the Scriptures tell us, “Abraham believed God, and God counted him as righteous because of his faith.”

Abraham had nothing to boast about, nothing he could go to God with and say “you owe me”. This was the absolute opposite to how Judaism viewed Abraham at that time (and still today). They view him as a great pioneer of ‘torah piety’, a man who pleased God above all by his obedience to the law. And many church groups and cults do the same thing. Because what we WANT in our heart of hearts is for it to be possible to earn our salvation and not be by grace. Why?

Because if it’s by grace alone then we have no control, no influence, no way to pretend to be God! The heart of sin is that I want to be God in my life. I want to answer to no-one but myself. I want to have faith in myself, my own efforts, rather than trust in (have faith in) God.

Because if I can jump through enough “good person” hoops, then God will owe me. God will be in my debt! I have something over God!
But if it’s by grace alone… then I am in His debt, He is God and I am not, and I must just submit to His will. Ooh. It’s hard.

4 When people work, their wages are not a gift, but something they have earned. 5 But people are counted as righteous, not because of their work, but because of their faith in God who forgives sinners.

If we could work for our salvation then we could earn it. But we can’t. The Scriptures don’t say “Abraham earned his salvation and so was righteous” but they say “Abraham believed God, and God counted him as righteous”.

Righteousness is given, not earned. It cannot be earned. It was never earned. Abraham, the “great man of faith”, the forefather of the Jews – he did not earn his righteousness, but it was given to him. And King David, Israel’s greatest king – he also did not earn his righteousness, but it was given.

6 David also spoke of this when he described the happiness of those who are declared righteous without working for it: 7 “Oh, what joy for those whose disobedience is forgiven, whose sins are put out of sight. 8 Yes, what joy for those whose record the LORD has cleared of sin.”

We are saved, declared righteous, worthy of standing before God - only through faith in Christ, not through works, which is faith in ourselves.

How can we apply this?

Well, if we understand that the heart of sin is “I want to be God” and I want to earn my salvation and declare MYSELF righteous, we can understand the world a lot better.

For example, this gets to the heart of the transgender debates. Because they’re really about who will be God. I am God and I will determine my reality. My sex will change to conform with my perception of reality.
That’s why seemingly intelligent people are jumping on this bandwagon. Because it’s a great way to declare that we are independent of God. He cannot determine our sexual reality. I will. So I will support your campaign to determine your own gender because I support above all your right to determine your own reality, your right to be God.

Because if I say you can’t – well, then I’m admitting that there are boundaries to what we can do, that it may not be possible for us to determine our reality and that it may be that we are not God.
It is sin, the desire to be God, which lies at the heart of all this transgender foolishness.

So let us have grace, and present the gospel, because Jesus is the only solution to sin. Angry posts on Facebook and ugly protests are not going to save anyone or win anything, but push people away from Jesus. When we understand that sin is the underlying issue, the real problem, then we can have compassion, and come with grace and open arms – because that’s how Jesus accepts us.

You can certainly think of many other applications in the world today! And closer to home. Why is there conflict amongst us, in our homes. Is it not because I’m pretending to be God, and you’re pretending to be God, so when we meet – who’s going to be God? Fight!

Jesus is the solution. When I understand that I am a sinner who has been GIVEN righteousness and therefore I have nothing to boast about - not even ABRAHAM could boast… then I can meet others more and more with Christ’s love and Christ’s forgiveness.

Sola fide (by faith alone) – we are saved through faith in Christ, not through works (which is faith in ourselves).

2. Sola fide, Solus Christus (by faith alone in Christ alone) - there is no other way to be saved except through faith in Christ

11 Circumcision was a sign that Abraham already had faith and that God had already accepted him and declared him to be righteous—even before he was circumcised. So Abraham is the spiritual father of those who have faith but have not been circumcised. They are counted as righteous because of their faith. 12 And Abraham is also the spiritual father of those who have been circumcised, but only if they have the same kind of faith Abraham had before he was circumcised. 13 Clearly, God’s promise to give the whole earth to Abraham and his descendants was based not on his obedience to God’s law, but on a right relationship with God that comes by faith.

Circumcision was the mark of being a Jew. If you were a Jew you were circumcised to show that you belonged to God. A bit like being baptised into the church. But just like baptism, people began to mistake the outward sign of God’s grace as the thing that really mattered. They thought that having the mark was what was important, not the actual reality of God’s grace behind it. I’m circumcised, I can do what I want. I’m baptised, I’m safe now, I don’t have to bother with this Jesus fellow any more.

That’s like me saying “have you met my wife” and then pulling out a picture of Debby. And then talking to the picture and kissing the picture and sleeping with the picture – and never saying a word to Debby! That’s replacing the reality with the symbol.

Because circumcision was just a sign, nothing more. Circumcision without faith in Jesus is useless, just as baptism without faith in Jesus is useless.

And the Holy Spirit shows us this by pointing out that Abraham received God’s promises BEFORE he was circumcised. Circumcision was a sign of the grace he had been given.

In Genesis 12 God calls Abraham and promises to be with him and bless the world through him. In Genesis 15 he reconfirms his promise to Abraham (after Abraham had sinned) and that’s where he says in 15:6 And Abram believed the LORD, and the LORD counted him as righteous because of his faith. In Genesis 18, 29 years later, Abraham is circumcised. He is declared righteous, and then receives the sign.

Therefore we who are Christians, if we have faith like Abraham in the promises of God – he is our spiritual father, whether we are Jewish or not. Whether Jew or Gentile, we who trust in Jesus are the sons and daughters of Abraham, the people of God.
But if you’re Jew but don’t believe in Jesus – well then your sign of circumcision is worthless and condemns you.

In the same way, baptism, taking communion, even serving in the church – is all worthless without faith in Jesus. If you are doing things to impress God, to get God in your debt, you are lost. Repent quickly and receive God’s grace!

We are baptised because we believe in God’s word that we who believe in Jesus are 1. justified (declared righteous); 2. redeemed (set free from sin); 3. and propitiated (the wrath of God is satisfied). That’s what we learned last week: the court, slave market, and sacrifice. The judge has declared us righteous in Christ. In Christ we are no longer slaves of sin but now set free to serve God. And the wrath of God like a blazing fire was taken by Jesus, and satisfied in his death on the cross. Hallelujah!

Therefore we as Christians serve with joy! We are declared righteous and so we want to live like it!

To give a personal example of this. A few people have remarked on how Debby and I can just keep on serving. And serving. And serving. Year in year out. And this is the secret – what we’re learning in this passage. Because it’s not about our efforts, what I can do, but what Jesus has done. We are saved through Christ alone. Our eyes are on him, not ourselves, and so we are filled with His strength.
Our friends who are Jehovah’s Witnesses are confused. They can’t understand how we can work and work and work and still be happy and full of energy. Because they cannot keep up with us! As Jesus say “Our righteousness exceeds that of the Pharisees”. And I’ve seen the same amongst many of you as well. You give and give and never are exhausted. Because the love of Christ burns in you. What a witness that is to those around us. The way we love each other burns blindingly bright!

Because others serve out of self-reliance, faith in themselves. Whereas we serve out of the joy of faith in Jesus. So I’m free! I’m free to give up my career and to move to Norway. I’m free to work only part-time in order to plant a church. I’m free to serve and serve in as much energy as the Lord gives me because my worth is not attached to my output. I’m already declared righteous. I’m God’s son! So whether I’m sick for two weeks like recently, or whether I’m meeting with forty guys and preaching ten times – my standing before the Lord is unchanged.

And faith is trusting in that truth.
Sola fide, Solus Christus (by faith alone in Christ alone) - there is no other way to be saved except through faith in Christ. And that sets us truly free!

3. Sola Gratia: Our faith is based solely on the grace of God, not on ourselves. We are counted righteous.

You may have noticed now that I'm just saying the same thing three times! That’s because this whole chapter just says one thing. We are saved by faith alone, in Christ alone, by grace alone. But look now at what that means in practice. How God sees us.

20 Abraham never wavered in believing God’s promise. In fact, his faith grew stronger, and in this he brought glory to God. 21 He was fully convinced that God is able to do whatever he promises. 22 And because of Abraham’s faith, God counted him as righteous. 23 And when God counted him as righteous, it wasn’t just for Abraham’s benefit. It was recorded 24 for our benefit, too, assuring us that God will also count us as righteous if we believe in him, the one who raised Jesus our Lord from the dead. 25 He was handed over to die because of our sins, and he was raised to life to make us right with God.

Now here it’s useful if you’ve read the story of Abraham. Because if you have – isn’t v20 weird? How can Abraham be described as “not wavering in his faith” and “his faith grew stronger”. Hasn’t Paul read the Old Testament? Did the Holy Spirit make a mistake?

Because when we read the story of Abraham we see someone who “wavered” many times and outright disbelieved God’s word! Abraham lied because he was afraid of Pharaoh. He didn’t trust that God would protect him even though God had promised him exactly that. Instead, he lied and put his wife at risk - in fact, she became part of Pharaoh's harem. That is, he allowed another man to abuse his wife sexually because he did not believe in the word of God. Is this the man of faith?

But it get worse. Abraham was sexually immoral, raped his servant Hagar, and then abandoned her to die in the desert!

My wife also pointed out that another sin was that he “listened to his wife”. When Sarah came up with the suggestion, “Why not be unfaithful to me and sexually abuse my servant Hagar?” he said “ok”. He was the “nice man” and said “yes dear”. Just like Adam, he did not take responsibility for saying “no” to his wife. He didn’t want to be unpopular. Anything for a quiet life…

I want to spend a bit of time on this because it’s a big issue today. Men who aren’t leading, aren’t taking responsibility, but instead are “nice”. The nice man. We are called to be much more than nice - we are called to be godly! Love demands that you take responsibility and say “no” when necessary.
Because it is tempting to be “nice”. It looks like you're a modern man who values his wife - but it's really just laziness. You just say “yes dear, whatever you want”. And then when things go wrong, you just say “It's not my fault, she said ...”.

You know, God wasn’t fooled when Adam tried that, nor when Abraham tried it, and he won’t be fooled when you do either. And neither will your wife. A friend of mine is a nice man. He bent over backwards to satisfy his wife. He’s now divorced. Because what he thought was being “nice” and even perhaps “other-person centred” she experienced it like this “He's lazy! He doesn’t care about me. He just sits on the couch and says ‘yes dear what you want’. He doesn’t love me”.

Don’t be nice. Be godly. Have faith that God's way is the best way, no matter what our culture and norms say. Who knows better? God or us?

Back to Abraham. He wasn’t godly with his wife, he was a liar, abuser, and so on... but he is described here in Romans as one who “did not waver in his faith” Why?

Because this is how God works. The point of “Abraham believed God, and God counted him as righteous because of his faith.” is not Abraham's faith but God’s faithfulness. Our faith is not what matters. So often we have such weak faith. We doubt. We waver. We act in disbelief and disobedience. Just like Abraham.
But because God is faithful, Abraham and you and I are counted as righteous. And so God says about us “Daniel Abraham never wavered in believing God’s promise. In fact, his faith grew stronger, and in this he brought glory to God.” Put your own name there into v20 and lets read it together.

Do you believe that? Because if God is for you, who can be against you (8:31)?

If you feel like you've messed up, like you've sinned, that you're not worthy of forgiveness – that’s right! Admit that now as we confess our sin together. I am a sinner. But keep listening, don’t get distracted: because after confession comes communion. When we are reminded of Jesus' masterwork on the Cross, and we are reminded that though we may be unworthy and unrighteous, he is worthy, he is righteous, and he has given us his righteousness! Abraham understood this. He believed in what God said: “You are righteous.” Let's do the same.

We are saved through faith alone in Christ alone by grace alone. Glory to God in the highest! Soli Deo Gloria! Amen.

Romerbrevet 4. Jesus var alltid Plan A

Romerbrevet 4

Lytt til MP3

For noen uker siden da Christian startet romerbrevet, fortalte han oss en historie fra da han var en ung kristen. Han sa at han ikke forsto hvordan Guds frelsesplan fungerte.
Han trodde det var mye prøving og feiling. Han trodde at Gud først prøvde Adam og Eva med bare én regel, men det gikk ikke, så prøvde han da med en hel nasjon med mange regler, men vi alle vet hvordan det gikk! Fokus på regel og glemte Gud! Så til slutt prøvde han Jesus og Å Herlig! Den fungerte! Hurra.
Og han er ikke den eneste! Det er fortsatt mange disse dager som har en sånn tro (dispensationalism også kalt tusenårsriket teologi, hvor Bibelsk historie er delt opp i forskjellige deler, hvor Gud prøve nye ting inntil han vinner fram).
Men da Christian vokste i sin tro og leste Bibelen - for eksempel, dagens tekst! - skjønte han fort at slik var det ikke. Gud hadde ikke plan A, B og C - JESUS ​​var plan A hele tiden. Gud er suveren, han tukler ikke med prøving og feiling! Han hadde en plan, og alt var målrettet etter planen: og Jesus har alltid vært planen hans. Jesus var alltid løsning til å frelse verden.

Allerede i 1. Mosebok 3:15 leser vi «Jeg vil sette fiendskap mellom deg [slangen, dvs Satan] og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.» Helt i begynnelsen er det et løfte om et menneske (kvinnens ætt) som vil slå djevelen i hjel. (Dette verset forresten kalles «protoevangelion»: evangeliets frø). Resten av Bibelen er egentlig et søk etter slangeknuseren, han som skal beseire ondskap – men det vil koste han noe og, for han vil også bli rammet.
Hele veien gjennom Bibelen peker alt mot Jesus som oppfyller alt. Jesus er slangeknuseren i 1. Mosebok 3:15 som beseiret Satan. Jesus er Noahs redningsark, som redder alle som tror på ham i hele verden fra dommedagen. Jesus er Abrahams ætt som velsigner hele verden. Han er profeten som Moses som leder hele verden ut fra slaveri til synd og inn til det lovede landet: den nye skapelsen. Han er lovens oppfyllelse, han er det perfekte offeret, han er vår store øversteprest. Og Jesus er Kongen etter David, som lovet en evig konge fra Davids ætt som vil regjere i fred og velstand for alltid.

Hele Bibelen peker på Jesus, hviler på Jesus. Jesus er Bibelens grunnvoll, oppfyllelse, nøkkelen. Han er det store temaet i Bibelen. Amen!

(Det betyr forresten at hvis du ikke forstår hvordan en del av Bibelen handler om Jesus, har du ikke forstått den. Bibelen er som en diamant, og Jesus er i sentrum. Det er tusen vakre måter å se på ham fra flere forskjellige vinkler når vi leser Ordet.)

Og dette er tema i dagens tekst. Jødene hadde falt i fellen av å tenke at de var elsket av Gud på grunn av hvem de var og fordi de var «gode» mennesker - bedre enn de forferdelige ”der ute”. (Hvor ofte faller vi inn i samme felle?)
Nei, sier den Hellige Ånd gjennom Paulus. Det er ikke av gjerninger, men av tro, og har alltid vært av tro. Og her er Abraham, din stamfar, for å lære deg!

Rom 3:20 For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.

Tre punkter i dag.

1. Sola fide (av tro alene) - vi er frelst ved tro på Kristus, ikke gjennom gjerninger (som er tro på meg selv)

2. Sola fide, Solus Christus (av tro alene i Kristus alene) - det er ingen annen måte å bli frelst på, unntatt gjennom tro på Kristus

3. Sola Gratia (av nåde alene) - vår tro hviler bare på Guds nåde, ikke på oss. Vi regnes som rettferdige.

1. Sola fide (av tro alene) - vi er frelst ved tro på Kristus, ikke gjennom gjerninger (som er tro på meg selv)

2 Dersom han ble rettferdig ved sine gjerninger, da hadde han jo noe å være stolt av. Men overfor Gud har han ikke det. 3 For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig.

Abraham hadde ingenting å være stolt av, å skryte av. Han kunne ikke gå til Gud og si «du skylder meg». Men dette var det helt motsatte til hvordan jødene på den tiden så på Abraham (og fremdeles i dag). De ser på ham som en pioner for «torah lydighet»: en mann som klarte å vinne over Gud med hans lydighet mot loven. Og mange kirkegrupper og kulter har samme syn på Abraham. Fordi det vi ønsker dypt inni oss, er at det er mulig for oss å tjene oss fram til frelse. Vi vil ikke at det skal være av nåde alene.

Hvorfor? Fordi hvis det er av nåde alene, har vi ingen kontroll, ingen innflytelse, ingen måte hvor jeg kan late som jeg er Gud. Fordi syndens hjerte er dette: jeg vil være Gud i mitt liv. Jeg er Gud. Det var Adam og Eva – de skulle bestemme selv. Og hver og en av oss har arvet den lysten til å være Gud. Jeg høre på ingen bortsett fra meg selv. Jeg vil tro på meg selv, min egen innsats, i stedet for å stole på (tro på) Gud.

Fordi hvis jeg kunne klare samle nok «god menneske» poeng, så vil Gud da skylde meg. Jeg har noe over Gud!

Men hvis det er av nåde alene ... da skylder jeg ham alt. Han er Gud og jeg er ikke… og jeg må bare kaste meg under hans vilje. Åååå. Det er vanskelig!

4 Den som har gjerninger å vise til, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. 5 Men den som ikke har det, men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror.

Hvis vi kunne tjene vår frelse gjennom gjerninger da ville vi ha fortjent frelsen. Men Abraham fortjente ikke hans frelse. Skriften sier ikke «Abraham har tjent fram sin frelse og er derfor blitt rettferdig»" – nei, det står «Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig»

Rettferdigheten, frelsen, er gitt, ikke opptjent. Vi kan ikke tjene oss til rettferdighet. Det er ufortjent. Det var aldri opptjent. Abraham, store troens mann, jødenes stamfar - han tjente ikke fram sin rettferdighet, men den ble gitt til ham. Og kong David, Israels største konge, han tjente heller ikke fram sin rettferdighet, men den ble gitt ham.

6 Slik priser også David et menneske salig når Gud regner det som rettferdig uten at det har gjerninger: 7 Salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult. 8 Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner synd.

Vi er frelst – erklært rettferdig, verdig til å stå foran Gud – vi er rettferdig ved tro på Kristus, ikke gjennom gjerninger, som er tro på oss selv.

Hva betyr det da for oss? Hvordan vende vi det an til oss i dag.

Hvis vi da forstår at kjernen i synden er «Jeg vil være Gud», og at vi vil tjene oss fram til rettferdighet, kan vi forstå verden mye bedre.

For eksempel transkjønn debatten. Fordi dette handler egentlig om hvem som skal være Gud. Fordi jeg er Gud, vil jeg bestemme min egen virkelighet. Og derfor kan jeg endre mitt kjønn slik at det stemme med min oppfatning av virkeligheten.
Dette er hvorfor «alle» bare støtte dette blind. For dette er en fin måte å erklære at vi er uavhengige av Gud. Han kan ikke bestemme over vår seksuelle virkelighet. Jeg skal. Derfor vil jeg støtte kampanjen din for å bestemme ditt eget kjønn fordi jeg støtter fremfor alt din rett til å bestemme din egen virkelighet, din rett til å være Gud.

Fordi hvis jeg ikke støtte deg – da innrømmer jeg at det er grenser for hva vi kan gjøre, at det kanskje ikke er mulig for oss å bestemme vår virkelighet og det åpne for at kanskje det finnes en Gud og det kan vi ikke tillate!
Det er synd, lyst til å være Gud, som ligger som kjerne i dette transkjønn dårskap.

Derfor må vi kle oss i Guds nåde og presentere evangeliet, fordi Jesus er den eneste løsningen på synd. Ondsinnet innlegg på Facebook, og hatefulle protester kommer ikke til å vinne over noen, men dytter dem heller vekk fra Jesus. Hvis vi forstår at synd er problemet, da kan vi kommer med nåde og åpne armer, for slik har Jesus tatt imot oss.

Du kan sikkert tenke på andre anvendelse ut i verden og litt nærmere oss. Hvorfor er det strid blant oss? På grunn av synd. Jeg vil være Gud og du vil være Gud og når vi møte – hvem vil være Gud? Konflikt!

Jesus er løsningen. Hvis vi skjønner hvor syndig vi er og at vi har da FÅTT rettferdighet og derfor har ingen ting å være stolt over – heller ikke ABRAHAM hadde det… da vil vi kunne møte andre mer og mer med Jesu kjærlighet og Jesu tilgivelse.

Sola fide (av tro alene) - vi er frelst ved tro på Kristus, ikke gjennom gjerninger (som er tro på meg selv).

2. Sola fide, Solus Christus (av tro alene i Kristus alene) - det er ingen annen måte å bli frelst på, unntatt gjennom tro på Kristus

11 Og omskjærelsen fikk han som et tegn som skulle bekrefte den rettferdighet av tro som han hadde før han ble omskåret. Slik ble han far til alle uomskårne som tror, så de kan regnes som rettferdige. 12 Men han ble også far til de omskårne når de ikke bare er omskåret, men også går i vår far Abrahams fotspor og har den tro han hadde før han ble omskåret. 13 For det var ikke ved loven Abraham og hans ætt fikk løftet om å arve verden, men ved den rettferdighet en får ved tro.

Omskjæring var et tegn at du var en jøde. Hvis du var jøde, ble du omskåret for å vise at du tilhørte Gud. Litt som å bli døpt inn i kirken. Men akkurat som dåpen begynte folk å se på det ytre tegn av Guds nåde som mer viktig en det det sto for: Guds nåde! Igjen vår synd. For jeg kan påvirke handlingen «omskjærelsen» men jeg kan ikke påvirke Guds nåde. Derfor begynner vi a falle bort mot handling i stedet for nåde.
De jødene trodde at det å ha symbolet var det som var viktig, og glemte Gud. «Jeg er omskåret, jeg kan gjøre det jeg vil.» Slik i dag med mange som tror at de er trygge og «inn med Gud» fordi de er døpt. «Jeg trenger ikke å bry meg med denne Jesus-mannen lenger, jeg er jo døpt!». Farlig.

Det er som om jeg sa «har du møtt min kone» og så tok fram et bilde av Debby. Og jeg snakket til bildet og kysset bildet og sov med bildet og aldri sa et ord til Debby. Det er å bytte ut tegn, symbol, bildet, med realiteten.

Fordi omskjæring var bare et tegn, et bilde, av Guds nåde, ikke noe mer. Omskjærelse uten tro er ingenting verdt, akkurat som dåp uten tro er ingenting verdt.

Og den Hellige Ånd beviser dette ved å påpeke at Abraham tok imot Guds løfter før han ble omskåret. Omskjæring var et tegn på nåden han hadde fått.
I 1. Mosebok 12 kaller Gud Abraham og Gud lover å være med ham og velsigne verden gjennom ham. I kapittel 15 bekrefter Gud sitt løfte til Abraham (etter at Abraham hadde syndet) og det er der han sier i 15:6 Abram trodde HERREN, og det ble regnet ham til rettferdighet.
Så er det bare i kapittel 18, 29 år senere, hvor Abraham blir omskåret.
Han er først erklært rettferdig, og mottar deretter tegnet, symbolet.

Samme med loven. 13 For det var ikke ved loven Abraham og hans ætt fikk løftet om å arve verden, men ved den rettferdighet en får ved tro. Loven kom 400 år etterpå, ved Moses. Men Abraham ble erklært rettferdig av tro, uavhengig av loven.

Derfor hvis vi som kristne i dag har tro som Abraham, det vil si hvis vi tro på Guds Ord, Guds løfter – da er Abraham vår åndelige far. Om vi er jøde eller ikke-jøde, vi som stoler på Jesus er Abrahams sønner og døtre, Guds folk. Han er faren til alle som tror, jøder og ikke-jøder. Men hvis du er en jøde men ikke tror på Jesus – da er din omskjæringen verdiløs og fordømmer deg.

På samme måte, dåp, å ta nattverd, tjene i menigheten - alt dette er verdiløs uten tro på Jesus. Hvis du gjør ting for å imponere Gud, for å prøve å få Gud til å skylde deg, går du fortapt. Vend om fort og ta imot Guds nåde.

Vi er døpt fordi vi tror på Guds ord at vi som tror på Jesus er
1. erklært rettferdig; 2. satt fri fra synd; 3. og Guds vrede er tilfredsstilte. Det var det vi lærte forrige uke: domstolen, slave, og soningssted. Dommeren har erklært oss rettferdig i Kristus. I Kristus er vi ikke lenge syndens slaver men nå satt fri for å tjene Gud. Og Guds vrede som flammende ild ble tatt imot av Jesus, og tilfredsstilte i hans død på korset. Halleluja!

Derfor tjener vi Gud av glede, ikke plikt. Vi er erklært rettferdige og så vil vi leve som det!

For å gi et personlig eksempel: mange lurer på hvordan Debby og jeg kan fortsette å tjene. Og tjene. Og tjene. Og dette er hemmeligheten, det vi lærte i dag. Fordi det er ikke avhengig av det vi gjør men det Jesus har gjort. Vi er frelst av Kristus alene. Vår øyne er rettet mot ham, ikke oss selv, og da få vi Hans styrke.
Våre venner som er Jehovas Vitner er helt forvirret. De kan ikke forstå hvordan vi kan jobbe og jobbe og jobbe og fortsatt være lykkelige og full av energi. Fordi de klare ikke å matche det vi gjør. Som Jesus sa «vår rettferdighet overgår fariseernes». Og det har jeg sett blant dere og. Folk som gir og gir og gir og aldri ble utmattet. Fordi Jesu kjærlighet brenner i dere. Dette er et stort vitnesbyrd til alle som se. Hvordan vi elske hverandre er et blindende lys.

Fordi andre tjener ut av selv-fokus, ut av tro på seg selv. Mens vi tjener ut av gleden i å stole på Jesus. Vi er frie!
Jeg er blitt satt fri slik at jeg kunne gi opp karrieren min og flytte til Norge. Jeg er fri til å jobbe bare deltid for å plante en kirke. Jeg er fri til å tjene og tjene til de grade Herren gir meg energi fordi verdien min er ikke er knyttet til hvor mye jeg få til: jeg er allerede erklært rettferdig. Jeg er Guds barn. Om jeg er syk i et par uke som nå, eller om jeg møter fire menn og forkynner ørten ganger – så er min status foran Gud uendret.

Sola fide, Solus Christus (av tro alene i Kristus alene) - det er ingen annen måte å bli frelst på, unntatt gjennom tro på Kristus. Og det er frigjørende!

3. Sola Gratia (av nåde alene) - vår tro hviler bare på Guds nåde, ikke på oss. Vi regnes som rettferdige. Vi er ikke rettferdige i oss selv.

Du kanskje nå legge merke til at jeg sier bare det samme tre ganger! Hele kapittel sier bare en ting. Vi er frelst av tro alene, i Kristus alene, av nåde alene. Men se nå på hva det betyr. Hvordan Gud ser på oss.

20 Han [Abraham] var ikke vantro og tvilte ikke på Guds løfte, men ble sterk i troen og ga Gud ære. 21 For han var overbevist om at det Gud hadde lovet, hadde han også makt til å gjøre. 22 Derfor ble han regnet som rettferdig. 23 Men Skriften sier ikke dette bare for hans skyld, 24 det gjelder også oss: Vi skal bli regnet som rettferdige når vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, 25 han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige.

Her må man har lest Abrahams historie. For hvis du har lest den er ikke v20 merkelig? Hvordan kan Abraham beskrives som «ikke vantro» og at han «tvilte ikke på Guds løfte». Har ikke Paulus lest 1. Mosebok? Gjorde Den Hellige Ånd en feil her?

Fordi når vi leser historien om Abraham ser vi en som tvilte flere ganger og var vantro! For Abraham var en løgner, fordi han var redd Farao. Han stolte ikke på at Gud ville beskytte ham slev om Gud hadde lovet ham akkurat det. I stedet for løy han og satte sin kone i fare – det er faktisk mulig at hun ble en del av Faraos harem. Det vil si at han tillot en annen mann å misbruke hans kone seksuelt fordi han trodde ikke på Guds ord. Er dette troens mann?
Men det er mer. Mye mer. Abraham var seksuelt umoral, han voldtok sin tjener Hagar, og så forlot han henne – faktisk til å dø.

Min kone påpekte også at en annen synd var at han lyttet til sin kone. Når Sara kom med forslaget: «hvorfor ikke misbruke min tjene Hagar og være utro mot meg» han sa «ok». Han var en «hyggelig mann» og akkurat som Adam, tok han ikke ansvar for å si «nei» til hans kone. Han ville ikke være upopulær. Å alt for et fredelig liv.

Jeg vil stoppe her et lite stund for dette er faktisk et stort problem i dag. Menn som leder ikke, ikke ta ansvar, men i stedet for er «hyggelig». The nice man. Vi skal være mye mer enn hyggelige, vi skal være gudfryktige! Kjærlighet krever at man tar ansvar og sier «nei» når man må. Fordi det er veldig fristende å være «hyggelig»: for det ser da ut som du er en moderne mann og verdsette din kone – men egentlig er det bare latskap. Du sier bare "ja kjære". Og så når ting går galt, sier du bare "Det er ikke min feil, hun sa det...".
Du vet at Gud ble ikke lurt da Adam prøvde seg ned den unnskyldningen, ikke da Abraham prøvde, og heller ikke når du gjør det. Din kone vil heller ikke bli lurt. En venn av meg som er en «hyggelig mann» og gjorde alt for å tilfredsstille sin kone er nå skilt. Fordi hun sa «Han er lat, han bryr seg ikke! Han sitter bare på sofaen og sier "ja kjære, hva du vil". Han bryr seg ikke om meg.»

Ikke være hyggelig. Være gudfryktig. Ha tro på at Guds vei er den beste vei, samme om det trosse vår kultur og normer. For hvem vet bedre? Gud eller oss.

Tilbake til Abraham. Han var ikke gudfryktig overfor sin kone, han var en løgner, misbruker, osv… men han er beskrevet her i Romerbrevet som en som «tvilte ikke på Guds løfte». Hvorfor?

Fordi slik fungere Gud. Poenget med «Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig» er ikke Abrahams tro men Guds troverdighet. Vår tro er ikke det som er viktig. Så ofte har vi så lite tro. Vi tviler. Vi har vantro. Akkurat som Abraham. Men fordi Gud er trofast er Abraham og du og jeg regnet som rettferdig. Og så vil Gud sier om oss «Daniel var ikke vantro og tvilte ikke på Guds løfte, men ble sterk i troen og ga Gud ære.» Sett din egen navn inn det i v20.

Tror du på det? Er Gud for deg, hvem er da mot deg (8:31)?

Hvis du føler deg at du har rotet det til, at du har syndet, at du er ikke verdig tilgivelsen – helt riktig. Erklærer det nå under syndsbekjennelse. Jeg er en synder. Men ikke la oppmerksomhet vandre – følg med det som skjer etterpå under nattverd. For da blir vi minnet på Jesu mesterverk på korset, og vi blir minnet på at han er verdig, han er rettferdig, og at han har gitt oss hans rettferdighet. Abraham skjønte det. Han trodde på det Gud sa: «du er rettferdig». La oss gjøre det samme.

Vi er frelst av tro alene i Kristus alene av nåde alene. Ære være Gud i det høyeste! Amen.