Daniel 1. Trofast i eksil.

Les Daniel 1.

Er det verdt å leve i lys av Guds fremtidige løfter nå?
Hvordan leve for Jesus når samfunnet synes han er irrelevant?
Hvordan leve for Jesus når livet er lett og behagelig? Og det å stå for Jesus føles ubehagelig.

Det var spørsmålene som Daniel måtte svare på. Daniel levde i et samfunn som ikke delte hans syn på Gud. For dem var Jahve, Israels gud, en taper. For Daniel levde i Babylon, og Babylon hadde beseiret Israel. Jerusalem var erobret. Deres guder hadde vunnet. Hvorfor følger Jahve når han har en taper? Alt du så viste seg at Babylon og sine guder, Marduk eller Bel, Tiamat, Nergal, Shimash og mange flere – alt viste seg at de var overlegne. Israels gud? Latterlig.

Slik føles det ofte for oss ikke sant? Det kan føles som om Jesus er total irrelevant. At han er maktesløs sammenlignet med staten, med penger, med samfunnets seksuelle normer, med det presset vi merke å bare ta det med ro og hold din tro for deg selv. Tro er et hjelpemiddel for de som er mentalt svake.

Daniel viser oss at alt det er en løgn. Han hjelper å SE. Se sannheten bak løgnen. Se hva som virkelig skjer. For i første øyekast virket det som Bel og de andre var overlegen. Babylon var overlegen. De hadde erobret verden og de skulle stå i evighet. Men i Daniels livstid ble Babylon overrumplet! I verdenshistorie er de et lite blink og så er de borte.

Sammen med oss. Alt som vi se rundt oss ble borte. Alle de «sannheter» vi tror nå blir fort endret. Til en dag ser vi Herren ansikt til ansikt.

Daniels liv var styrt av hans fokus på Guds løfter. På sannheten at det er Herren som styrer verden, som har full kontroll, uansett hvordan det ser ut. Hans ord vende aldri tomt tilbake. Han er overlegen og han holder hans løfter. Han er trofast.

Men det var ikke lett for Daniel. Han var en fange. En slave egentlig.

Se v1-3 I det tredje året Jojakim var konge i Juda, kom Nebukadnesar, kongen i Babel, til Jerusalem og beleiret byen. 2 Herren overga Juda-kongen Jojakim i hans hender, sammen med noe av utstyret fra Guds hus. Nebukadnesar tok det med til Sinear-landet, til sin guds hus. Han satte tempelutstyret i skattkammeret til sin gud.

Kan du tenke det? Noe så grusomt. Landet ditt blir angrepet. Og faller. Hovedstaden faller. Kongen er tatt som gissel. Tenk om Russland kom og tok over Oslo, og tok Kong Harald og Erna Solberg og henrettet dem. Norge er nå russisk. For noen av dere som hører på er dette ikke noe tankeeksperiment. Hvis noen av våre syriske venner lytter – dere vet godt hvordan det føles. Vi har noen venner som bodde i Aleppo. Og så kom IS og ødela byen. De måtte flykte. Og de så deres kjære by i ruiner.

Slik var det var Israelittene. Og verre ble det.

3 Kongen sa til Aspenas, hoffsjefen, at han skulle hente noen israelitter som var av kongeætt eller av fornem familie, 4 unge gutter som var uten feil på kroppen og vakre å se til, kyndige i all slags visdom, kunnskapsrike og lærenemme, skikket til å gjøre tjeneste i kongens slott. Han skulle lære dem opp i kaldeernes skrifter og språk. 5 Kongen bestemte at de hver dag skulle få spise maten og drikke vinen fra kongens bord. I tre år skulle de få opplæring, og deretter skulle de tre inn i kongens tjeneste. 6 Blant dem var jødene Daniel, Hananja, Misjael og Asarja. 7 Hoffsjefen ga dem nye navn. Daniel kalte han Beltsasar, Hananja kalte han Sjadrak, Misjael kalte han Mesjak, og Asarja kalte han Abed-Nego.

Daniel og hans tre venner Hananja, Misjael og Asarja ble revet bort fra sitt land, sin religion, sine familier, alt de kjente. Og dratt med til et annet land. Et land hvor de var utlendinger og fremmede.

For mange av oss i menigheten vet vi godt hva det betyr å være utledninger og fremmede. Bli lært opp i andres skrifter og språk – og ikke minst kultur og vaner.

Og som kristne vet vi hvordan det er å være litt utenfor. Å være som Peter skriver i 1 Peterbrev 1:1 Peter, Jesu Kristi apostel, hilser de utvalgte som lever som fremmede, spredt omkring og 2:11 mine kjære, som er fremmede og utlendinger.

Slik er det å være kristen. Vi er ikke av denne verden. Vårt hjerte er med Kristus, vår lengsel er for å være hjem. Hjemme med Ham, med Jesus, i den nye skapelsen.

Jeg savner Sør-Afrika. Jeg vokst opp der. Det er mitt hjem. Men når jeg er i Sør-Afrika, så savner jeg Norge. Dette er mitt hjem. Mitt blod. Dype røtter her. Slik er det med mange av oss. Vi er aldri HJEM. Vi er alltid litt utenfor. Fremmede i hjemlandet fordi vi har endret oss og hjemlandet har endret seg. Men fremmede i Norge og. Å for den dagen når vi kan komme endelig HJEM. Til det hjemme som er HJEMME. Det som de beste, tryggeste hjem er bare en liten smakebit av. Skyggen. Det blir realiteten.

Daniel lengtet etter hjemlandet hans. Han ventet ivrig på dagen til kunne gå hjem. I kapittel 9 så ber Daniel for Israel, for hans folk, basert på Jeremias profeti. For han sa at eksilet skulle varer i 70 år – og Daniel skjønte at tiden var inne. Han ba for hans folk, erkjente deres synd, og ropte på Guds nåde. Da 9:18–19 Min Gud, vend øret hit og hør! Åpne dine øyne og se våre ruiner og byen som ditt navn er nevnt over. For det er ikke i tillit til våre rettferdige gjerninger at vi kommer fram for ditt ansikt med våre rop om nåde, det er i tillit til din store barmhjertighet. 19 Hør, Herre! Tilgi, Herre! Lytt og grip inn, drøy ikke – for din egen skyld, min Gud! For ditt navn er nevnt over byen din og folket ditt.»

Du hører lengsel i hans stemme. Du hører smerten. Og det er etter mange tiår med trofaste tjeneste og mye suksess i Babylon. Men han lever ikke for det. Han var flere ganger den mektigste mann i hele kongedømme bortsett fra kongen selv – men han levde ikke for det. Han levde for Herren. Han ville heller dø enn å svikte Herren hans Gud. Og det samme gjelder for hans tre venner.

Daniels bok kan være utfordrende på grunn av de visjoner som prege særlig slutten av boken. Og mange slutte å lese derfor i kapittel 6. Jeg kjenne flere predikanter som tar for seg bare kapittel 1-6 og ikke resten. Og det er egentlig dumt. For da miste vi nøkkelen i Daniel.

For de profetisk visjoner av framtiden er nøkkelen til å forstå det som driver Daniel til å leve slik han lever. Han satse alt på Guds ord.
Med en gang i kapittel 2 få vi en historie som bekrefte Daniels levemåte. Uten disse visjoner, uten fremtidshåpet, er Daniel en idiot.

Men Daniel blir vist til å være den klokeste av de kloke, og til og med de sekulære konger og mennesker rundt ham erkjenner dette. Daniels visdom kommer av å kjenne Guds løfter.

Samme gjelder for oss. Vil vi følge i Daniels fotspor og SE verden som det virkelig er? Vil vi lever i lyset av Guds løfte, i full visshet at han kommer tilbake for å dømme de levende og de døde – like dun sikkert som lille Israel som kom tilbake fra eksil og fikk bygge Jerusalem og Templet på nytt. Gud holde sine løfter. Og bare en dårer satse på at han ikke gjør det.

Derfor kan vi forstå Daniel når han sette en strek og utmerke seg som annerledes, som en Guds mann. Se v8 Daniel bestemte seg for at han ikke ville gjøre seg uren med maten og vinen fra kongens bord. Han ba hoffsjefen om å få slippe å gjøre seg uren.

Tenk at du var Daniel. I et nytt land. Slave, egentlig. Men du har det fint. Du er blitt valgt ut til «kongens program for de begavet» - et program for rask forfremmelse og suksess. Hva ville du har gjort hvis du fikk en sånn mulighet. Bli kalt inn på jobb og fortalt at du er blitt utvalgt for et program for fremtidige ledere.

Ville du har da bestemte deg for å stå fram som en kristen?

Daniel gjør det. Og han tar en stor risiko. Han vet ikke v9. Men han bestemmer at han skal tjene Herren.

Når jeg begynte på universitet i Cape Town – oi der var det stor frihet. Ingen kjente meg. Foreldrene mine var 180 mil borte. Jeg kunne være hvem som helst. Total frihet til å velge hvem jeg skulle være.

Egentlig ganske skummelt. Jeg hadde ingen hjelpemidler. Ingen veiledere.

Vet du hva jeg gjorde? Jeg bestemte meg å fortelle folk med en gang at jeg er en kristen. «Hei jeg er Daniel, og du? Hyggelig å møte deg? Hva tror du på? Jeg tror på Jesus. Han er min Herre».

Hvorfor gjorde jeg det? Jo, fordi da måtte jeg være en kristen! Hvis jeg fortalte alle at jeg var en kristen så ville de forvente at jeg gikk i menigheten, gikk i bibelgruppe, og snakket og oppførte meg som en kristen. Det hjalp meg å ære Herren.

Daniel hadde samme valg. Hvem skulle han være. Det måtte vært fristende til å gi blaffen.
Gud har sviktet oss.
Jeg er god og så har jeg opplevd smerte og lidelse – jeg fortjener noe av det gode livet.
Jeg er så sliten. Jeg må hvile litt.

Og så sakte men sikkert så blir vi mer og mer lik alle de andre. Gudstjeneste er et slit. Bibelgruppe er ikke aktuelt. Å tjene skjer ikke. Å vitne? Nei. Å gi? Ikke snakk om. Og det er ikke aktivt gjennomtenkt «nå skal jeg ikke gjør dette» - men vi bare sige ned inn i det. Leve som om Gud er bortreist. Eller død.

Kjenne du deg selv igjen? Kanskje litt. For det er det presset som er rundt oss hele tiden.

Dette er ikke himmelen. Vi er ikke i det lovede landet. Vi sliter med synd. Vi er under press til å gi etter. Hver som alle andre. Ikke skaper problemet. Følg strømmen.

Det er lett. Det er fint. De hadde rik mat. God mat. Ingen grunn til å lage bråk.

Det som er interessant er at det er ikke noen i Moseloven som sier at det var noe galt med maten. Muligens var kjøttet ofret til avguder først, før det ble servert. Men teksten forteller oss ikke det. Det forteller oss bare at Daniel sto fram. Han valgte et sted hvor han skulle skille seg ut. Han gjorde noe for å si “Jeg hører Herren til”.

Jeg har en venn som sluttet å se på Game of Thrones på grunn av sex scenene. For han ble det for mye. Det er ikke et krav for alle. Men for han var det et sted hvor han satte streken. Jeg elsker Jesus mer enn Game of Thrones. Og så ble han spart for mye smerte med sesong 8!

Hvor i ditt liv sette du streken? Hva for deg er det stedet hvor du sier stopp?

Det er vanskelig. Vi vil være som alle andre. Og vi har en kultur som legge veldig press på oss å ikke skille oss ut. Vi har faktisk et ord for det: Janteloven kalles det. JANTELOVEN! Ikke vær annerledes.

Evangelisten Becky Pippert sier at Janteloven er «den største trusselen mot evangeliet». Hun skrev en bok kalt «ut av saltbøsse». Som kristne skal vi være salt og lys. Men hvis saltet mister sitt kraft… så er det bare å kaste, sier Jesus.

Mye av det Norges sliter med skyldes at kristne ikke lenger lever som kristne. Ingen salt. Du snakker med en som sier de er kristen. Men noe stemmer ikke helt. Elsker de Herren? Vil de tjene Jesus? Det er så lite glede i Herren. Enten er det slit – regler – skal ikke, må ikke, store pekefingeren. Eller Jesus er bare fraværende. De tror på ham men han er der ute. Litt fjern. Ramme ikke livet nå.

Men hva så vi når vi leste Kolosserbrevet? Huske dere Kol 3:17? Hele livet tilhører Ham. Kol 3:17 Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham.

Hele livet. Daniel har det perspektivet. Tenker alltid «hvordan jeg kan tjene Herren.»

Fordi han har ØYNE. Øyne til å se verden som den virkelig er. Han se makten bak maktene. Han ser den åndelig verden. Og hans bok gir oss et glimt bak sceneteppet. Hvor det er engler som Gabriel, Mikael, og andre, som kjemper mot demoner – «fyrsten over perserriket» og andre makter. Og han viser oss at Gud har full kontroll. At han reiser opp konger og ydmyker dem. At han kan redde hans folk fra løver og fra ilden. At Han er med hans folk uansett hvor de er. Uansett hvor vanskelig de har det. Gud er med hans folk. Og Daniel viser oss at han har et plan. Daniel se Guds plan hvor Babylon herje, og så Persia, og så Hellas – inntil Romerne kommer og da kommer steinen fra himmelen som knuser alle andre kongeriker og vil stå for alltid. Daniel så Jesus. Han så hans tid. Han så Guds plan for å redde verden og for å sette hans konge på tronen. Og han trodde.

Har du øyne? Øyne for å se den virkelige verden?

For vi har sett Daniels visjon oppfylt. Vi kjenne menneskesønnen, han som fikk ære og allmakt til å regjere fra han «gammel av dager» på tronen. Vi har sett at han viste sin kraft med mirakler, og ved hans død og oppstandelse. Og han skal komme igjen med skyene til å dømme de levende og de døde.

Har du øyne å se?

Framtiden er dunn sikker. Derfor leve slik.

Daniel gjorde det. Han satset alt. 9 Gud lot hoffsjefen få godhet og velvilje for Daniel. 10 Men hoffsjefen sa til Daniel: «Jeg frykter at min herre kongen, som har bestemt hva dere skal spise og drikke, skal synes at dere ikke ser så friske ut som de andre guttene på deres alder, og da har dere satt livet mitt i fare hos kongen.» 11 Daniel sa da til oppsynsmannen som hoffsjefen hadde satt over Daniel, Hananja, Misjael og Asarja: 12 «Prøv tjenerne dine i ti dager! Gi oss grønnsaker å spise og vann å drikke! 13 Så kan du sammenligne vårt utseende med de unge guttene som spiser av maten fra kongens bord, og behandle tjenerne dine ut fra det du da får se.» 14 Han hørte på dem i denne saken og prøvet dem i ti dager. 15 Da de ti dagene var gått, viste det seg at de så bedre og sunnere ut enn de guttene som hadde spist av maten fra kongens bord. 16 Så lot oppsynsmannen dem slippe denne maten og vinen og ga dem grønnsaker.

Han satset livet sitt på Gud. Og v17 Gud ga de fire guttene kunnskap og kyndighet i alle skrifter og all slags visdom. Og Daniel skjønte seg på alle slags syner og drømmer. 18 Da tiden kongen hadde fastsatt, var til ende og de skulle føres fram for ham, førte hoffsjefen dem fram for Nebukadnesar. 19 Kongen snakket med dem, og det fantes ingen som kunne måle seg med Daniel, Hananja, Misjael og Asarja. Og de trådte inn i kongens tjeneste. 20 Hver gang kongen spurte dem til råds i saker som krevde visdom og forstand, fant han dem ti ganger visere enn alle drømmetydere og åndemanere i hele riket. 21 Daniel ble værende der til kong Kyros’ første regjeringsår.

Er det verdt å leve i lys av Guds fremtidige løfter nå? JA! Fordi alt annet visner og er borte – men Herren og Hans ord består. Bygge huset ditt på sand eller på fjell. Ikke bøye deg for denne verden og dens visdom – den er sand. Folk ofre alt – og ende opp bitter, såret, ulykkelig, alene. Vi se det rundt oss. Folk ofre alt for å jobbe, for å samle til seg ting. Mer. Bedre hus. Finere bil. Båt. Hytte. Mer. Kanskje det neste jeg kjøpe endelig gjør meg tilfreds. De bytter ut kjæreste og samboer. Den neste vil fungere. Han gir meg ikke glede, ut med ham. De tjene seg selv, ofre alt for å oppnå lykke. Og oppnå tomhet.

Men Jesus sier ofre alt for meg, og du vil få liv. Ta opp ditt kors – og du vil leve! Bygg på fjell. Koster det? Ja. Alt koster. Alt har sin pris. Men Jesus levere. Han løfter svikter ikke.

Hva ofre du for? Er det verdt det?

Hvordan leve for Jesus når samfunnet synes han er irrelevant? Blås i samfunnet. «Å nei, vi er omringet, vi kommer til å dø» sier Gehazi, Elias tjeneren. Elias sier «åpne hans øyne, Herren» - og Gehazi ser ut på nytt og hva se han? Nei fienden er omringet av rad på rad av engler med sverd. Han så bare fienden – han kunne ikke se Guds redning.

Se! Jesus er ikke irrelevant. Jesus er kongen. Og folk trenger å møte ham. Kanskje du kan lede dem til ham. Ikke ti stille. Ikke skamme deg over evangeliet. Men stå fram som kristen. På jobb. I familiesetting. Be. Og bruk anledninger du får.

Hvordan leve for Jesus når livet er lett og behagelig? Og det å stå for Jesus føles ubehagelig. Ja. det er spørsmålet ikke sant. Vi har det godt her på berget. Noen gang for godt. Vi har glemt hva det betyr å ofre for Kristus. Våre brødre og søstre risikere sine liv i andre land. De er banket opp, truet – og de fortsetter å møte som menighet, fortsette å lese Bibelen, fortsette å dele evangeliet, fortsette å møte sine fiender med tilgivelse og kjærlighet. La oss lære av dem, og la oss lære av Daniel.

For vi frykter at vi vil ødelegge vår komfort. Å nei livet blir vanskelig. Men hva om vi ta feil. Hva om vi gå glipp av å LEVE fordi vi tørr ikke å tro på Jesus. Daniel LEVDE. Han satset alt – og ble en suksess, ikke bare på en åndelig måte, men også i verdens øyne. Daniel var valgt ut av konge etter konge. De stolte på ham, ga ham makt og ære. Kanskje det livet du ønsker, kanskje det makt og ære og anerkjennelse, eller er det kjærlighet og varme relasjoner, hva din drøm er – kanskje det er alltid litt utenfor rekkevidden din fordi du tørr ikke å gi slipp fordi du egentlig stoler ikke på Gud.

Daniel utfordrer oss. Han satset alt. Og Gud løftet ham opp. Andre satset alt og de gikk gjennom ilden og måtte lide og det gjør oss redd. Men Gud var med dem. Og de er nå sammen med ham.

Ja. Man vet aldri. Og det er det som er problemet. Her må man satse. Man må tro. Tror du på Jesus nok til å tørre. Tørre å tro på ham. Tørre å stå fram som en kristen? Tørre å sier her sette jeg streken?

Vil du følge i Daniels fotspor, og være trofast i eksil?