1. Tessalonikerbrevet 2:17-3:13 Glede i evangeliets enhet

1. Tessalonikerbrevet 2:17-3:13

Glede i evangeliets enhet

15. mars 2020. Det var første søndag hvor vi måtte møte online i stedet for å samles. 9 uker på rad. Å så deilig det var når vi kunne samles igjen fysisk. Se hverandre. Hilse hverandre med mer enn et smilefjes eller «like-klikk». Prate sammen. Synge sammen. Høre Guds ord sammen.

Er det ikke godt å være sammen?

Det er en glede å samles som Guds folk. Søsken, brødre og søstre. Det er ingenting som kan sammenlignes med den kristne familie. Overalt i verden hvor du går så møte du søsken. De brenner med samme hjerte. Du kan være i Kina eller Sør-Afrika, Australia eller Brazil, og føler deg hjemme. Språket er annerledes, møte oppsett er noen du er ikke vant med, men folket – de er familie. Ånden er det samme. Han er til stedet. Og der er gleden. Samlet i Jesu navn. Og du vet at de bryr seg om deg, og du bryr deg om dem.

Det er glede i evangeliets enhet.

For vi står sammen i Kristus. I gode tider, i vanskeligheter, så står vi sammen.

1. Du er vår ære og vår glede

2. Vi dele hverandres sorg og lidelse!

3. Vi står sammen.

1. Du er vår ære og vår glede

1 Th 2:19 For hvem er vel vårt håp, vår glede og vår seierskrans om ikke dere, når vår Herre Jesus kommer og vi står for hans ansikt? 20 Ja, dere er vår ære og vår glede!

Forrige uke så vi hvordan apostlene gikk frem som et eksempel. De delte hele seg. De holdt ingenting tilbake. De jobbet natt og dag – maximum effort – for å frelse de i Tessalonika, for å vise dem hvordan de skulle nå leve, og for å etablere dem i troen. Vi ser det i v8 og 9: 2:8 sier han «slik var vi blitt inderlig glad i dere og ville gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. Så høyt elsket vi dere. 9 For dere husker, søsken, hvordan vi strevde og slet. Vi forkynte Guds evangelium for dere samtidig som vi arbeidet natt og dag for ikke å være til byrde for noen av dere.»

De kom og forkynte evangeliet, og det var ikke forgjeves, for det var mange som tok imot og ble kristen. Og selv om det var bare noen få uker at de var der så ble det knyttet sterke bånd. 17 For en kort tid ble vi skilt fra dere, søsken, som barn fra sine foreldre; dere var ute av øye, men ikke av sinn. Men vi lengtet etter dere og håpet inderlig å kunne se dere ansikt til ansikt.

Du ser hans hjerte. Hvor glad han er i dem. Som en foreldre med sine barn.

Du vet, det er ingenting som kan sammenlignes med det øyeblikket hvor du først se din datter eller din sønn. Det er så følelsesladet. «Hei kjære. Jeg er din pappa.»

Og Paulus føler slik om hans baby menighet i Tessalonika.
Og vet du hva, jeg har merket det samme glede, det samme omsorg, det samme ansvarsfølelse med dere. Hver og en av dere er en glede, særlig dere som ble kristen i Rock. For en ære å se hva Gud gjøre blant oss.

Men tenk om du måtte forlate din baby etter bare noen få uker. Hvor er han? Hvordan går det? Er det noen som passe på dem? Vokser de?

Og enda verre hvis du vet de er under press. I fare!

18 Derfor ville vi besøke dere; og jeg, Paulus, forsøkte både én og to ganger, men Satan hindret oss.

Paulus var bekymret. «Hvordan går det? De trenger sin far! Jeg ble ikke ferdig med etableringsarbeidet. Det er så mye mer de trenger å lære.»
Og nå blir han hindret av de som er mot evangeliet.
Han snakket om «jødene» forrige uke, de som i stedet for å ta imot deres messias med glede har snudd ryggen til sin frelser og sin Gud, og blitt derfor evangeliets motstandere og fiender. Slik kommer fra Satan. Det er ikke mennesker vi kjempe mot, men åndskrefter som ligger bak.
For alle mennesker kan bli frelst!
Så lenge de puste, så lenge Jesus er på tronen, så kan de bli frelst. Selv den største motstander kan bli frelst. Som Paulus.

Satan er mektig, men Gud er allmektig. Og han har beskyttet hans kirke i Tessalonika til apostlenes store glede!

19 For hvem er vel vårt håp, vår glede og vår seierskrans om ikke dere, når vår Herre Jesus kommer og vi står for hans ansikt? 20 Ja, dere er vår ære og vår glede!

Dette slo meg når jeg leste det. Interessant perspektiv - de vi deler evangeliet med er vårt skryt, vår ære, vår krone! Vår glede! Og det er sant. Jeg er så glad i hver eneste av dere som er her i dag. En glede som kommer fra Herren. En glede som kommer fra å se hans arbeid i deg. I dere.

Tenke du på de du har delt evangeliet med slik? At kanskje du tok med en venn til en gudstjeneste eller en samling hvor vi delte evangeliet. Kanskje du møtte og leste bibelen sammen med dem. Ba for dem. De er din håp og glede og seierkrans.

Og faktisk går det et steg lengre: ordet oversatt seierskrans er egentlig «å skryte». Bokstavelig talt du er vårt skryt, vår ros, foran Herren. Noe vi kan være stolt av. Samme tanken er i 1 Kor 15:31, 2 Tess 1:4, 2 Kor 1:14.

Det føles ikke helt riktig. Kan jeg være stolt av dere foran Herren når han kommer? Virkelig? All æren går til Ham, for han har frelst dere, ikke meg! Jeg føler meg ikke helt komfortabel med dette. Men jeg tar feil siden Ånden inspirerer apostelen Paulus til å skrive dette!

Så jeg må kunne si «dere er min stolthet og min glede når Jesus kommer tilbake. Min seierskrans». Og vet du hva? Alle som sitter her nå på grunn av deg, alle som er frelst på grunn av våre misjonærer som vi støtte på grunn av det du har gitt, alle som er Jesu disippel i dag fordi du turte å dele evangeliet med dem, prate med dem, be for dem, lese bibelen sammen med dem, inviter dem til et møte – de er en del av seierskransen vi skal få. Er ikke det fantastisk – at Gud allmektig la oss ta del i hans ære og hans glede i frelsesarbeidet.

Og håp? Ja, fordi når jeg se dere, og huske før og etter Kristus, da vet jeg det er håp for mange andre! Da er jeg minnet på evangeliets kraft. Da er jeg oppmuntret til å fortsette å dele de gode nyheter vi har.

Du er vår ære og vår glede.

2. Vi dele hverandres sorg og lidelse!

4 Da vi var hos dere, sa vi dere på forhånd at vi skulle møte motgang. Slik gikk det også, som dere vet. 5 Og fordi jeg ikke holdt ut å vente lenger, sendte jeg ham til dere. Jeg måtte få vite hvordan det sto til med troen deres, om fristeren hadde klart å friste dere slik at vårt arbeid hadde vært forgjeves.

Når du elske noen så bryr du deg om dem. Når de går gjennom vanskeligheter så går du gjennom det med dem. Paulus lider sammen med menigheten i Tessalonika. Og han er bekymret at de bøye under, knekke, under press. Under lidelser.

Blir de fristet av å gi opp. Er dette for vanskelig. Er arbeidet mitt forgjeves, bortkastet.

Vi kjenner til de samme bekymringene. Er det ikke rart hvordan Gud sveiser oss sammen og vi begynne å bry oss om hverandre. Lider sammen. Blir bekymret. Jeg merke det. Når dere har gått gjennom sykdom, var nær døden, i sorg, opplevde tap, er misbrukt av staten, av barnevern, til og med satt i fengsel! Jeg merke det. Vi merke det. Som om vi var i fengsel sammen med dere. Eller på sykehuset. Eller om vi hadde mistet noen.

Og da er min bønn alltid: Herren, vær med de. La dem vite at du er der. At du er Herren. Og at vi står sammen. De er ikke alene.
Guds familie.

Er det egentlig ikke rart at vi bryr oss om hverandre så inderlig. Jeg synes det. Noen ganger tenke jeg meg om. Hvorfor føler jeg dette så dypt. Hun er egentlig en fremmed. Jeg har ikke samme medfølelse for en kollega eller noen på sportsklubben, selv om jeg har kjent dem lengre. Merkelig.
En far. Og så er vi satt sammen til en familie.

Og Gud har vært trofast. Jeg sier sammen med Paulus «Jeg har blitt oppmuntret»

6 Men nå er Timoteus nettopp kommet tilbake fra dere med godt nytt om deres tro og kjærlighet. Han forteller at dere stadig husker på oss med glede og lengter etter å se oss, akkurat som vi lengter etter dere.

Selv om Paulus ble hindret, så kunne han sendte Timoteus, hans medarbeider som hadde vært med å etablere menigheten. Og han ble sendt for å lære dem.

3:1 Da vi ikke lenger holdt dette ut, bestemte vi oss for å bli alene igjen i Aten 2 og sendte Timoteus til dere, vår bror og Guds medarbeider i tjenesten for Kristi evangelium.

Han skulle styrke dere i troen og oppmuntre dere 3 så ingen skulle vakle under denne motgangen.

Hvordan stå vi fast. Hvordan kan vi takle å stå i stormen? Hvordan klarer vi maks innsats – maximum effort – i motgang, i lidelse?

Ved å være godt etablert – dype røtter – i evangeliet. I ordet. Timoteus skulle styrke dem i troen. Det er samme ordet som i v13 Slik skal han styrke hjertene deres. Men «han» i v13 er Jesus, Herren.
Gud og Timoteus jobbe sammen for å styrke dem. Det er derfor han ble kalt Guds medarbeider i v2. Så dere det? Guds medarbeider. Merkelig. Fantastisk.

Og jeg tror ikke at jeg trekke det for langt hvis jeg sier at når vi, du og jeg, dele evangeliet, be, lese Bibelen med noen, for å etablere dem i troen – så jobbe vi side ved side ved Herren. Guds medarbeider!
Når vi OPPMUNTRE hverandre. Og det er ikke «jippi så bra» - men ordet er aktiv. Ikke passiv. Som i tautrekking. Du står sammen og drar, og drar. Det er å oppmuntre. Blir med.

Fordi vi vil lide. Vi vil møte motgang. Prøvelse. Vi vil bli fristet til å gi opp. Gi blaffen i Herren. For de i Tessalonika var det mest forfølgelse. For oss, kanskje ikke så mye – men noe merke vi. Men vi blir ikke truet med døden eller miste ikke jobben. En så lenge.

Men vi trenger å bli rotfestet slik at vi kan stå. Vi trenger å stå sammen slik at vi kan stå.

Og når vi gjør det, står vi fast i stormen til vår og hverandre glede.

Jeg husker et intervju som jeg så. Det var en Amerikansk kvinne som møtte noe indisk kvinner som hadde blitt angrepet og skadet med syre fordi de var kristne. Og hun fra USA spurte dem om hvordan de kunne fortsatt tro når de hadde opplevd slike lidelser. Og svare deres var oppsiktsvekkende. De sa «vi vet at vi tror fordi vi har gått gjennom lidelser og han har vært trofast. Du som har aldri gått gjennom lidelse, hvordan vet du at du tror?»

Dere som har lidd har fått en stor ære, en stor gave, som dere også har delt med oss. At Herren er trofast. Når du går gjennom vanskeligheter og fortsatt tror. For en glede å stå sammen med dere på søndager. Derfor hvis du sliter nå, ikke tenk at du har ikke noe å bidra med, eller at du må holde deg vekk fra menigheten inntil du er strek. Nei. Han er sterk. Vi er sterke, sammen. Kom og del din svakhet for vi ser Kristus i deg og med deg.

Se på Paulus sin glede når han høre at de i Tessalonika fortsatt står fast. Amen.

1. Du er vår ære og vår glede

2. Vi dele hverandres sorg og lidelse!

3. Vi står sammen.

7 Og slik, søsken, har deres tro gitt oss trøst i vår uro for dere midt i all vår motgang og nød. 8 Nå lever vi, siden dere står fast i Herren. 9 Hvordan kan vi da takke Gud nok for dere, for all den glede som fyller oss for Guds ansikt på grunn av dere?

Å stå fast i stormen oppmuntrer andre.
Paulus følte seg som død. Utslitt. Nede. Var alt slit bortkastet? Og så komme Timoteus tilbake. De står! Glede! Ny kraft! Nå lever vi sier han i v8. Det er virkelig gode nyheter når vi se og hører at folk står fast i evangeliet.

Salme 119:74 De som frykter deg, skal se meg og bli glade, for jeg venter på ditt ord.

Når vi ser hverandres tro, hverandres utholdenhet, hverandres håp rotfeste i ordet, så blir vi glade. Oppmuntret.

10 Natt og dag ber vi inntrengende om å få se dere igjen, ansikt til ansikt, og utfylle det som ennå mangler i deres tro. 11 Må Gud selv, vår Far, og vår Herre Jesus føre oss til dere!

Å det er så mye mer jeg vil fortelle dere, vise dere fra Skriftene. Så mye mer å oppleve av Gud. Det er ikke at de ikke er fullverdig kristne, men det er Paulus lengsel til å være deres pastor. Så mye mer det er å vise dere!

Enhet i troen.

12 Og må Herren la kjærligheten dere har til hverandre og til alle mennesker, få vokse seg rik og stor, slik som vår kjærlighet til dere! 13 Slik skal han styrke hjertene deres, så dere står uklanderlige og hellige for vår Gud og Far når vår Herre Jesus kommer med alle sine hellige. Amen.

La oss oppsummere litt. Dette handler om gleden av å være sammen. Gleden av å være Guds familie. Vi står sammen. Vi går gjennom gode tider og dårlige tider sammen. Dele hverandres glede og sorg. Vi har kjærlighet til hverandre, som da øses ut over til alle vi møte.

Men ikke bare det. Vi er en del av et mye større kollektiv. Vi elsker ikke bare hverandre, men vi har søsken overalt i verden.

Vi gir 15% av alt vi få inn i Rock til vår søsken i troen. Til Misheck og menigheten i Kenya. Paul og menigheten i Zambia. McDonald og hans arbeid i Sør-Afrika. Til Åpne dører og til Wycliffe Bibel oversettere. Seierskrans. (Det er den eneste måten vi kan ta pengene våres inn i de nye skapelsen! Investere i evangeliets framgang!)

Vi har søsken overalt. I år har jeg virkelig savnet «the EMA» i London. Å stå sammen med 1500 søsken, pastorer som vil dele evangeliet og undervise fra Bibelen. Samme hjerte. Jeg savner McDonald, min bror fra en annen mor. Det er samme hjerte som banker. Samme kjærlighet for Herren. Det er ingenting som kan sammenlignes med gleden i evangeliets enhet.
Jeg er med å grunnlegge The Gospel Coalition Nordic med folk fra Danmark og Island og Sverige og Finland. For en glede å være sammen (på Teams!) men brødre som elske Herren og vil at hans navn skal æres i Skandinavia. Enhet i evangeliet. Glede.

Jeg tenker på Frode – tidligere kapellan her, og Johan som var pastor i misjonskirken. Gode venner, brødre som elsker Herren. Så oppmuntrende å være med de. Gleden av enhet i evangeliet. Og Tor Erik i Betania.

Og gode venner i Cape Town, i Perth, i London, over hele verden. For en dag skal vi alle stå sammen når Jesus kommer tilbake. Uklanderlig. Hellig. Alle de hellig. Guds universell kirke. Det er vårt håp. Det er vårt glede. Jesu blod som renset oss, forvandle oss. Hans kjærlighet i oss som binde oss sammen. Hans styrke, hans kraft som rotfeste oss slik at vi kan stå i stormen. Hans ord som frelser og etablere oss. Jesus. For en glede å være hans søsken.

Gleden i evangeliets enhet.

1. Du er vår ære og vår glede

2. Vi dele hverandres sorg og lidelse!

3. Vi står sammen.