Når jeg satt meg ned for å forberede dagens preken, ble jeg overrasket. Jeg plutselig så noe som jeg hadde aldri sett før, selv om jeg har lest denne teksten mange ganger, selv om det er godt kjent.
Og det er v3. v1 og 2 kjenner jeg godt. Sitere dem ofte. Og v3-5 og. Men jeg hadde aldri tenkt på dem i sammenheng.
For v1 og 2 er de kolossal gode nyheter om Guds tilgivelse. Vi er blitt rettferdiggjort av tro ved vår Herre Jesus Kristus. Og derfor lever vi nå i nåde – vi står i nåde. Vi ble flyttet fra dom til nåde. Vi har da et sikkert håp som svikter ikke.
Men deretter kommer det, som en forlengelse av temaet i v1 og 2, v3: Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene.
Hæ? Lidelsene. Hva har det med frelsen å gjøre?
Hvordan kan vi være «stolt av» lidelser? Eller som andre oversetter det – hvordan kan vi «roser» lidelser eller «glede» oss i lidelser?
La oss prøve å forstå dette her. For vi lever i en tid hvor lidelse er sett på som ondskapen selv, og vi lider lite sammenlignet med for eksempel apostelen Paulus. Men uten å forstå hvordan Gud bruke lidelsene våre vil vi sliter som kristne, og alltid være misfornøyde og tror kanskje at Gud ikke like meg.
Derfor må vi forstå først, at
1. Vi bor i nåde
2. Måten vi takler lidelsene på viser at vi virkelig tilhører Gud
3. I vår svakhet, er Gud sterk.
1. Vi bor i nåde.
Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. 2 Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet.
«altså» er et viktig ord fordi den kobler denne kapittel til de som kom før. Konteksten er da at vi er blitt rettferdige av tro. Vi er rettferdiggjort, forløst, forsonet.
Rettferdiggjort: Gud som dommer sier at vi er frikjente. At Jesus har tatt straffen vår. Han byttet plass med oss: han tok vår straff som vi fortjente som skyldige syndere, og ga oss hans rettferdighet, hans uskyldighet. Derfor, i Kristus er det ikke lenger noe dom over oss. Vi er kjent rettferdig. Frikjent. Rettferdiggjort.
Forløst: Gud som redningsmann i slavehandel. Han kjøper oss fri fra syndens makt. Prisen var blodpris, bokstavelig talt – Jesu dyrebare blod var prisen han betalte for å kjøpe oss fri fra synd. Derfor la oss aldri leke med synd! Forløst.
Forsonet: Gud som offer. For syndens lønn er døden. For synd er å velge bort Gud, og han er livet – da velge vi bort liv og derfor dø! Men i stedet for at vi dør, har Jesus tred inn i vårt sted, og sagt at han skal være offerlammet. Han er vår stedfortrende offer. Og i det han dør, som et lam på alteret, er rettferd tilfredsstilt. Vi er forsonet. Hans rett vrede sto som en barriere mellom oss – og Jesu offer gjorde opp med vreden slik at vi kan nå være sammen med Gud. Forsonet. Jesus er vår soningssted.
I Kristus er vi rettferdiggjort, forløst, forsonet. Det er ikke lenger noe dom over oss. Gud er ikke sint med oss lenger, derfor v1 [har vi] fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.
Fred. Før var Gud vår fiende. Vi gikk i opprør mot ham. Nei, du skal ikke vær min Konge, min Mester. Jeg skal være egen konge, egen mester. Vi erklærte vår uavhengighet. Men vi fortsatt krever alle godheter som kommer fra Gud: som liv, skapelsen, kjærlighet, glede, hver pust, osv.
Som om vi her på Notodden skulle plutselig finne på å erklære at vi er nå ikke lenger en del av Norge. Vi er uavhengig av Norge.
Men vi krever fortsatt retten til vei, strøm, politi, nav, sykehus, osv. Hvordan tror du regjeringen ville har reagert. Og resten av landet? Vi ville vekke vrede og sinne hos dem. Fordi ved å erklære oss uavhengig har vi gjort dem om til fiender. Da trenger vi en fredsmekler, en som kan forsone oss.
Det er det Jesus gjør for oss. Gjennom hans offer forsonet han oss og Gud. Og så nå er vi og Gud ikke lenger fiende. Vi har fred med Gud.
Og derfor v2 Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet.
Vi har blitt nå flyttet ut av vredens riket, og inn i nådens riket. Vi bor nå i nåden, under nåden. Ikke under loven, ikke under synd, ikke under dom, men i nåde står vi. Kan du fatte det? Det er det som skjedde når du stolte på Jesus Kristus. Du ble flyttet fra dom til nåde. Og det er der du bor nå. Men bare i Kristus. Hvis du ikke er i Kristus er du fortsatt under Guds vrede. Men ta imot Kristus så har du ingenting å frykte. Gjennom ham har vi ved troen fått adgang til den nåde vi står i. Amen!
og vi er stolte over håpet om Guds herlighet.
Når vi bruke ordet «håp» så mener vi at det er noe usikker med noe i fremtiden. «Å, jeg håper jeg får det til». Men når Bibelen bruker ordet håp, så er den jo i fremtiden – men ikke med noe usikkerhet. Håp er sikker fordi det er Gud som står bak det. Vi har et sikkert håp, et garantert håp. Det skal skje. Vi som er i Kristus skal oppleve Guds herlighet fordi vi bor i nådens riket. Fordi det er ikke avhengig av det du og jeg gjør – men det Jesus har gjort. Det er garantert, skrevet under, av hans blod. Derfor har vi et sikkert håp.
Hva betyr det da for deg at du lever nå i nådens riket?
Mange av oss lever som dette ikke er sant. Vi prøve å rettferdiggjøre oss selv ved å være god nok for Gud.
Ta denne testen: er du enten stolt av deg selv fordi du har «klart det» (tror du!) og Gud er imponert med deg? Eller veldig lei deg eller sint fordi du klarer det ikke og sliter med synd og tror at Gud er langt borte og vil ikke ha noe med deg å gjøre?
Begge er feil og avslører at du satse på din egen prestasjon i stedet for Jesus. Vend om. Vær fri!
Hvis vi er i Kristus trenger vi aldri å gjøre noe godt igjen. Vi trenger aldri å gjøre noe godt igjen. Fordi det er ikke lenge vår prestasjon som teller – det er Jesus prestasjon. Og han har bestått! Derfor har vi bestått. Det er det første vi må skjønne. Hvis vi er i Kristus trenger vi aldri å gjøre noe godt igjen.
Men fordi vi da har en ny natur, vi har den Hellige Ånd i oss, vi vil gjøre det som er godt, mer og mer, ikke av prestasjonsangst, men fordi slik er Jesus, og vi blir mer og mer han lik fordi han fornye oss fra innsiden og ut.
Ok greit. Hvis jeg stoler på Jesus, da er jeg rettferdig, jeg har fred med Gud, bor i nådens rike, og ser frem til å ta del i hans herlighet. Men hvordan vet jeg at jeg faktisk stoler på Jesus, og ikke på meg selv. Hvordan vet jeg at jeg ikke bare lurer meg selv. Jeg sier jeg er en kristen, men er jeg det?
2. Måten vi takler lidelsene på viser at vi virkelig tilhører Gud.
3 Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, 4 utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. 5 Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss.
Stolte over lidelsene? Hva slags lidelser? Er det lidelser fordi vi er kristen: for eksempel at jeg må kjempe mot min egen synd? Er det forfølgelse vi snakker om? Eller er det å leve i en fallen verden og alle ulempene som kommer som følge av det for eksempel sykdom, døden, folk som synder mot oss – løgn bedrageri, lureri, utro, osv.
Kjempe mot synd, forfølgelse, eller fallen verden? Eller alle tre?
Og jeg tror at dette handler om alle tre. Ordet oversatt «lidelsene» betyr «det som forårsaker smerte». Alt som forårsaker smerte, om det er indre strid eller ytre påkjenning, om det er fordi vi er kristen eller om det er bare fordi vi ikke er i himmelen enda. Alt som er smertefullt. Lidelsene.
Og disse skal vi være stolt over? Eller som i en annen oversettelse «gled deg i lidelsene». Hæ?
Hvorfor?
For å forklare la meg forteller deg om Richard Wurmbrand. Richard Wurmbrand var en kristen leder i Romania under Kommunisme, og ble brutalt torturert og forfulgt, sammen med mange andre kristne. Han sa dette «Når de skviset oss kristne, når de slo oss, når de presset oss – hva kom ut? Kjærlighet. Kjærlighet kom ut.»
Vi er glad i lidelsene, vi er stolt av lidelsene ikke fordi vi liker å lide, men på grunn av det de avslører i oss. De viser at vi virkelig tilhører Kristus.
Husk forrige uke når vi snakket om synd: kjernen i synd er… «Jeg er Gud». Jeg er Gud. Jeg skal bestemme selv. Men hvis jeg er Gud ville jeg aldri har valgt lidelser for meg selv. Lidelsene viser oss klart og tydelig at vi ikke er Gud. Når vi lider oppdager vi at «jeg er ikke Gud».
Som syndere så gjør dette oss sint, oppgitt, full av angst og bitterhet. Men hvis vi er kristen så oppdager vi samtidig noe annet. Ro. Indre fred. En annen makt utenom oss som kommer innenfra og bærer oss gjennom. Det er den Hellige Ånd. Gud i oss. Gud med oss. Og vi snu oss mot Ham.
Og når vi har gått gjennom sånne stunder, sånne prøvelser, uansett om det er forfølgelse eller bare forkjølelse – så er vi oppmuntret i vår tro. Oi! Gud er virkelig med meg! Han lever! Vi merker Guds kraft i oss. Og de rundt oss merke det og.
For hvis alt gikk bare vår vei, hvordan ville vi har visst at vi var kristen? Og hvordan ville andre?
Se for det et par. De er begge kristen. De begge vokste opp i et godt kristen hjem med kristen foreldre som elsket dem høyt. De var populær på skolen, hadde mange venner, var flinke og dyktige. De møtte hverandre på universitet, forelsket seg, og hadde et eventyrlig bryllup. De elsket hverandre høyt og hadde ikke noe problemer i ekteskapet. De hadde to barn, begge som var drømmebarn. De også var populær på skolen, var flinke og dyktige, og de også møtte hver sin ektefelle på universitet, og de hadde drømmebryllup og et godt ekteskap uten problemer og begge hadde drømmebarn. Til slutt sovnet de inn i en god alder. De hadde aldri noe helseproblemer, økonomisk utfordringer, eller noe annen form for lidelse. Ikke en gang en hodepine.
Hvordan ville noen vite at de var faktisk kristen? Elsket de Gud fordi de elsket ham? Eller elsket de Gud fordi han ga dem det de ville ha? Hvis vi bare elsker Gud fordi han gjør det vi vil, elsker vi ikke Gud, men oss selv. Men når vi oppdager at vi elsker Gud selv mens vi lider, da vet vi at kjærligheten er reelt.
For hvordan ville dette «perfekte paret» ha visst at de var kristen? For en kristen er en som sette seg selv til side og sette Gud først. En kristen er en som er villig til å ofre alt, til å dø til selv og leve for Kristus. Hvis Gud bare gjør det du vil at han skal gjøre – er du virkelig en kristen?
Du vet at du tilhører Jesus når du velge å være lydig selv om det koste. Selv om du er kanskje uenig. Selv om det går imot det samfunnet sier.
For eksempel Glenn og Birthe har valgt å gifte seg fordi de stole på det Gud sier og ikke det samfunnet sier. Det er bevis at de hører Gud til.
Jeg vet at Christian og Johanna ikke ønsket å gå gjennom det de gikk gjennom når Isabella ble født. Fordi både Johanna og Isabella holdt på å dø, og de var begge to veldig syke lenge. Ikke snakk om at Christian ville har valgt å gå gjennom det! Men når vi er kristen, da løper vi til Gud, for vi vet at bare han kan bære oss gjennom. Og det var det de gjorde. De hadde jo ikke noe valg! Men Gud bar dem gjennom. Ja det var vanskelig, og lidelsen i seg selv var ikke bra. Men gjennom det har de lært Gud å kjenne enda bedre. Og det er bra.
3 Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, 4 utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. 5 Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss.
Sånn fungere det (ja jeg har en tegning!).
For utholdenhet gjennom lidelse gir et prøvet sinn. Vi vet, vi opplever at Gud er med oss. Vi opplever at vi virkelig tror på dette her, det er ikke bare noe som vi er med på. Dette er liv og død. Og et prøvet sinn gir håp. Fordi når vi lider, så er vi minnet på at denne verden er ikke vårt hjem, og vi ser fram til den neste. Der opplever vi Guds herlighet i sitt helhet. Her er det lidelse og strev – men vi ser frem til en dag hvor vi ser vår frelser ansikt i ansikt. Hvor alt er fornyet. Hvor alt ondskap er gjort opp, fjernet. Hvor vi er fornyet og synd i oss er knust.
Når du presse folk da ser du hva ligger inn i dem. Som når du presse et appelsin kommer appelsinjus ut, når du presse en kristen kommer Kristus ut. Folk gjør det som tjener dem. Men når vi lider fordi vi er lydige mot Gud, så er det bevis til oss at vi hører Jesus til. Og det er et vitnesbyrd til alle rundt oss at Jesus lever i oss. Bare tenk på Mia. Hvordan hun har taklet kreft har vært et stort vitnesbyrd til hennes jobbkollegaer. De har sett Jesus i henne.
Måten vi takler lidelsene på viser at vi virkelig hører Gud til.
Derfor, når vi lider, hva bør vi gjøre? Takker Gud. Og ber for hans styrke å komme gjennom. Vi er svake, men han er sterk. Richard Wurmbrand og våre kristne brødre i Romania var ikke supermennesker. De hadde ikke noe ekstraordinær gene som førte til at de kunne rope ut «jeg tilgi deg i Jesu navn» mens de ble slått og sparket av politiet. Nei. De hadde Jesu kraft i dem. Jesus var med dem. Og det er ofte dette vi glemme. Vi frykte ting og blir redde fordi vi glemmer Gud i situasjonen. Elisabeth Elliot sa «det er ingen nåde for våre fantasifulle bekymringer». Når vi sitter og gruer oss om alt som kunne kanskje går galt – der finner vi ikke noe trøst fordi vi ser på bare oss selv og vår styrke og da freaker vi helt ut «jeg klarer ikke dette her». Vi glemmer Gud. Vi glemmer at hvis det vi er bekymret over skulle faktisk skjer (som det oftest ikke gjør) men hvis det skulle – da er vi ikke alene. Da er Gud med oss. Og hele hans styrke er med oss. Christian og Johanna opplevde det. Richard Wurmbrand opplevde det. Og du, hvis du er kristen, har opplevd det. Minn deg selv på det. Særlig når du gruer deg over å adlyde Gud. Noe du vet du må gjøre men Å nei dette blir så vanskelig, hva om alt går galt, hva vil folk si osv. Alle de unnskyldninger vi bruker. Ta deg sammen, vær en mann, og gjør det som er riktig. Og Gud vil ikke svikte deg.
Vær en mann, og gjør det som er riktig. Og du vil lære utholdenhet. Og utholdenhet gir et prøvet sinn, og det gir oss et sikkert håp.
Fordi, om vi er svake, er han sterk,
3. I vår svakhet, er Gud sterk.
6 Mens vi ennå var svake, døde Kristus for ugudelige da tiden var inne.
Min brødre og søstre, Jesus døde for oss når vi fortjente det ikke. Når vi var svake, ugudelige. Mot Gud. I det øyeblikket hvor vi fortjente det minst – så døde han for oss, hans fiender.
7 Selv for et rettskaffent menneske vil vel neppe noen gå i døden. Eller kanskje ville noen gjøre det for en som er god. 8 Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.
Det er helt ufattelige. Det er som om en jøde sto fram og sa «jeg skal dør i stedet for Hitler, slik at han kan gå fri». Helt ufattelig. Det var ingenting i oss som var tiltrekkende. Vi var syndere, i opprør mot Gud. Og så velger han å frelse oss ved å gi sitt liv. Halleluja! I vår svakhet er han sterk.
9 Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden! 10 For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv!
Jeg elsker v10. Hvis han elsket oss så høyt når vi var fiender – hvorfor tror vi at han skal elske oss mindre når vi nå er blitt hans venner, faktisk hans barn? For vi snakker varmt om frelsen, om rettferdiggjørelse – men når vi snakker om helliggjørelse – å plutselig er det alvor, og vanskelig, og slit, og vi kan miste alt. Tull. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv! Gud frelser oss ikke halvveis. Lykke til med resten. Vi har et sikkert håp. Fordi vi er ikke stolt av vår prestasjon, men v11 Ja, ikke bare det, vi har også vår stolthet i Gud, ved vår Herre Jesus Kristus, han som har gitt oss forsoningen.
Vår tillit er ikke i oss selv, men i Jesus. Vi bor i nåde. Derfor kan vi være stolte av vår lidelser, fordi det gjør oss avhengig av Jesus. Og når vi roper om hjelp er vi ikke skuffet. I vår svakhet opplever vi hans styrke, og det er et stort vitnesbyrd til oss og alle rundt oss.
Neste gang vi lider, la oss da si «takk Gud for disse vanskeligheter, for de gjør meg avhengig av deg, og du vil viser deg gjennom dette til meg og de rundt meg.»
Og helt til slutt vil jeg bare si: dette er for kristne. De som stole på Jesus. De som har han som Mester og Gud. Og hvis det er ikke deg, da er det ikke noe trøst, ikke noe hjelp i lidelser. Men de er et stort varselstegn – du er ikke Gud, og du trenger å vende om. Så hvis du synes livet er for tung – du har helt rett! Den er for tung. Ingen av oss kan bæret livets byrde, fordi vi var skapt til å leve med Gud. Vend om og kom til Jesus. Her er en bønn du kan be hvis du vil ta imot Jesus i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar