For noen uker siden da Christian startet romerbrevet, fortalte han oss en historie fra da han var en ung kristen. Han sa at han ikke forsto hvordan Guds frelsesplan fungerte.
Han trodde det var mye prøving og feiling. Han trodde at Gud først prøvde Adam og Eva med bare én regel, men det gikk ikke, så prøvde han da med en hel nasjon med mange regler, men vi alle vet hvordan det gikk! Fokus på regel og glemte Gud! Så til slutt prøvde han Jesus og Å Herlig! Den fungerte! Hurra.
Og han er ikke den eneste! Det er fortsatt mange disse dager som har en sånn tro (dispensationalism også kalt tusenårsriket teologi, hvor Bibelsk historie er delt opp i forskjellige deler, hvor Gud prøve nye ting inntil han vinner fram).
Men da Christian vokste i sin tro og leste Bibelen - for eksempel, dagens tekst! - skjønte han fort at slik var det ikke. Gud hadde ikke plan A, B og C - JESUS var plan A hele tiden. Gud er suveren, han tukler ikke med prøving og feiling! Han hadde en plan, og alt var målrettet etter planen: og Jesus har alltid vært planen hans. Jesus var alltid løsning til å frelse verden.
Allerede i 1. Mosebok 3:15 leser vi «Jeg vil sette fiendskap mellom deg [slangen, dvs Satan] og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.» Helt i begynnelsen er det et løfte om et menneske (kvinnens ætt) som vil slå djevelen i hjel. (Dette verset forresten kalles «protoevangelion»: evangeliets frø). Resten av Bibelen er egentlig et søk etter slangeknuseren, han som skal beseire ondskap – men det vil koste han noe og, for han vil også bli rammet.
Hele veien gjennom Bibelen peker alt mot Jesus som oppfyller alt. Jesus er slangeknuseren i 1. Mosebok 3:15 som beseiret Satan. Jesus er Noahs redningsark, som redder alle som tror på ham i hele verden fra dommedagen. Jesus er Abrahams ætt som velsigner hele verden. Han er profeten som Moses som leder hele verden ut fra slaveri til synd og inn til det lovede landet: den nye skapelsen. Han er lovens oppfyllelse, han er det perfekte offeret, han er vår store øversteprest. Og Jesus er Kongen etter David, som lovet en evig konge fra Davids ætt som vil regjere i fred og velstand for alltid.
Hele Bibelen peker på Jesus, hviler på Jesus. Jesus er Bibelens grunnvoll, oppfyllelse, nøkkelen. Han er det store temaet i Bibelen. Amen!
(Det betyr forresten at hvis du ikke forstår hvordan en del av Bibelen handler om Jesus, har du ikke forstått den. Bibelen er som en diamant, og Jesus er i sentrum. Det er tusen vakre måter å se på ham fra flere forskjellige vinkler når vi leser Ordet.)
Og dette er tema i dagens tekst. Jødene hadde falt i fellen av å tenke at de var elsket av Gud på grunn av hvem de var og fordi de var «gode» mennesker - bedre enn de forferdelige ”der ute”. (Hvor ofte faller vi inn i samme felle?)
Nei, sier den Hellige Ånd gjennom Paulus. Det er ikke av gjerninger, men av tro, og har alltid vært av tro. Og her er Abraham, din stamfar, for å lære deg!
Rom 3:20 For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.
Tre punkter i dag.
1. Sola fide (av tro alene) - vi er frelst ved tro på Kristus, ikke gjennom gjerninger (som er tro på meg selv)
2. Sola fide, Solus Christus (av tro alene i Kristus alene) - det er ingen annen måte å bli frelst på, unntatt gjennom tro på Kristus
3. Sola Gratia (av nåde alene) - vår tro hviler bare på Guds nåde, ikke på oss. Vi regnes som rettferdige.
1. Sola fide (av tro alene) - vi er frelst ved tro på Kristus, ikke gjennom gjerninger (som er tro på meg selv)
2 Dersom han ble rettferdig ved sine gjerninger, da hadde han jo noe å være stolt av. Men overfor Gud har han ikke det. 3 For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig.
Abraham hadde ingenting å være stolt av, å skryte av. Han kunne ikke gå til Gud og si «du skylder meg». Men dette var det helt motsatte til hvordan jødene på den tiden så på Abraham (og fremdeles i dag). De ser på ham som en pioner for «torah lydighet»: en mann som klarte å vinne over Gud med hans lydighet mot loven. Og mange kirkegrupper og kulter har samme syn på Abraham. Fordi det vi ønsker dypt inni oss, er at det er mulig for oss å tjene oss fram til frelse. Vi vil ikke at det skal være av nåde alene.
Hvorfor? Fordi hvis det er av nåde alene, har vi ingen kontroll, ingen innflytelse, ingen måte hvor jeg kan late som jeg er Gud. Fordi syndens hjerte er dette: jeg vil være Gud i mitt liv. Jeg er Gud. Det var Adam og Eva – de skulle bestemme selv. Og hver og en av oss har arvet den lysten til å være Gud. Jeg høre på ingen bortsett fra meg selv. Jeg vil tro på meg selv, min egen innsats, i stedet for å stole på (tro på) Gud.
Fordi hvis jeg kunne klare samle nok «god menneske» poeng, så vil Gud da skylde meg. Jeg har noe over Gud!
Men hvis det er av nåde alene ... da skylder jeg ham alt. Han er Gud og jeg er ikke… og jeg må bare kaste meg under hans vilje. Åååå. Det er vanskelig!
4 Den som har gjerninger å vise til, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. 5 Men den som ikke har det, men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror.
Hvis vi kunne tjene vår frelse gjennom gjerninger da ville vi ha fortjent frelsen. Men Abraham fortjente ikke hans frelse. Skriften sier ikke «Abraham har tjent fram sin frelse og er derfor blitt rettferdig»" – nei, det står «Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig»
Rettferdigheten, frelsen, er gitt, ikke opptjent. Vi kan ikke tjene oss til rettferdighet. Det er ufortjent. Det var aldri opptjent. Abraham, store troens mann, jødenes stamfar - han tjente ikke fram sin rettferdighet, men den ble gitt til ham. Og kong David, Israels største konge, han tjente heller ikke fram sin rettferdighet, men den ble gitt ham.
6 Slik priser også David et menneske salig når Gud regner det som rettferdig uten at det har gjerninger: 7 Salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult. 8 Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner synd.
Vi er frelst – erklært rettferdig, verdig til å stå foran Gud – vi er rettferdig ved tro på Kristus, ikke gjennom gjerninger, som er tro på oss selv.
Hva betyr det da for oss? Hvordan vende vi det an til oss i dag.
Hvis vi da forstår at kjernen i synden er «Jeg vil være Gud», og at vi vil tjene oss fram til rettferdighet, kan vi forstå verden mye bedre.
For eksempel transkjønn debatten. Fordi dette handler egentlig om hvem som skal være Gud. Fordi jeg er Gud, vil jeg bestemme min egen virkelighet. Og derfor kan jeg endre mitt kjønn slik at det stemme med min oppfatning av virkeligheten.
Dette er hvorfor «alle» bare støtte dette blind. For dette er en fin måte å erklære at vi er uavhengige av Gud. Han kan ikke bestemme over vår seksuelle virkelighet. Jeg skal. Derfor vil jeg støtte kampanjen din for å bestemme ditt eget kjønn fordi jeg støtter fremfor alt din rett til å bestemme din egen virkelighet, din rett til å være Gud.
Fordi hvis jeg ikke støtte deg – da innrømmer jeg at det er grenser for hva vi kan gjøre, at det kanskje ikke er mulig for oss å bestemme vår virkelighet og det åpne for at kanskje det finnes en Gud og det kan vi ikke tillate!
Det er synd, lyst til å være Gud, som ligger som kjerne i dette transkjønn dårskap.
Derfor må vi kle oss i Guds nåde og presentere evangeliet, fordi Jesus er den eneste løsningen på synd. Ondsinnet innlegg på Facebook, og hatefulle protester kommer ikke til å vinne over noen, men dytter dem heller vekk fra Jesus. Hvis vi forstår at synd er problemet, da kan vi kommer med nåde og åpne armer, for slik har Jesus tatt imot oss.
Du kan sikkert tenke på andre anvendelse ut i verden og litt nærmere oss. Hvorfor er det strid blant oss? På grunn av synd. Jeg vil være Gud og du vil være Gud og når vi møte – hvem vil være Gud? Konflikt!
Jesus er løsningen. Hvis vi skjønner hvor syndig vi er og at vi har da FÅTT rettferdighet og derfor har ingen ting å være stolt over – heller ikke ABRAHAM hadde det… da vil vi kunne møte andre mer og mer med Jesu kjærlighet og Jesu tilgivelse.
Sola fide (av tro alene) - vi er frelst ved tro på Kristus, ikke gjennom gjerninger (som er tro på meg selv).
2. Sola fide, Solus Christus (av tro alene i Kristus alene) - det er ingen annen måte å bli frelst på, unntatt gjennom tro på Kristus
11 Og omskjærelsen fikk han som et tegn som skulle bekrefte den rettferdighet av tro som han hadde før han ble omskåret. Slik ble han far til alle uomskårne som tror, så de kan regnes som rettferdige. 12 Men han ble også far til de omskårne når de ikke bare er omskåret, men også går i vår far Abrahams fotspor og har den tro han hadde før han ble omskåret. 13 For det var ikke ved loven Abraham og hans ætt fikk løftet om å arve verden, men ved den rettferdighet en får ved tro.
Omskjæring var et tegn at du var en jøde. Hvis du var jøde, ble du omskåret for å vise at du tilhørte Gud. Litt som å bli døpt inn i kirken. Men akkurat som dåpen begynte folk å se på det ytre tegn av Guds nåde som mer viktig en det det sto for: Guds nåde! Igjen vår synd. For jeg kan påvirke handlingen «omskjærelsen» men jeg kan ikke påvirke Guds nåde. Derfor begynner vi a falle bort mot handling i stedet for nåde.
De jødene trodde at det å ha symbolet var det som var viktig, og glemte Gud. «Jeg er omskåret, jeg kan gjøre det jeg vil.» Slik i dag med mange som tror at de er trygge og «inn med Gud» fordi de er døpt. «Jeg trenger ikke å bry meg med denne Jesus-mannen lenger, jeg er jo døpt!». Farlig.
Det er som om jeg sa «har du møtt min kone» og så tok fram et bilde av Debby. Og jeg snakket til bildet og kysset bildet og sov med bildet og aldri sa et ord til Debby. Det er å bytte ut tegn, symbol, bildet, med realiteten.
Fordi omskjæring var bare et tegn, et bilde, av Guds nåde, ikke noe mer. Omskjærelse uten tro er ingenting verdt, akkurat som dåp uten tro er ingenting verdt.
Og den Hellige Ånd beviser dette ved å påpeke at Abraham tok imot Guds løfter før han ble omskåret. Omskjæring var et tegn på nåden han hadde fått.
I 1. Mosebok 12 kaller Gud Abraham og Gud lover å være med ham og velsigne verden gjennom ham. I kapittel 15 bekrefter Gud sitt løfte til Abraham (etter at Abraham hadde syndet) og det er der han sier i 15:6 Abram trodde HERREN, og det ble regnet ham til rettferdighet.
Så er det bare i kapittel 18, 29 år senere, hvor Abraham blir omskåret.
Han er først erklært rettferdig, og mottar deretter tegnet, symbolet.
Samme med loven. 13 For det var ikke ved loven Abraham og hans ætt fikk løftet om å arve verden, men ved den rettferdighet en får ved tro. Loven kom 400 år etterpå, ved Moses. Men Abraham ble erklært rettferdig av tro, uavhengig av loven.
Derfor hvis vi som kristne i dag har tro som Abraham, det vil si hvis vi tro på Guds Ord, Guds løfter – da er Abraham vår åndelige far. Om vi er jøde eller ikke-jøde, vi som stoler på Jesus er Abrahams sønner og døtre, Guds folk. Han er faren til alle som tror, jøder og ikke-jøder. Men hvis du er en jøde men ikke tror på Jesus – da er din omskjæringen verdiløs og fordømmer deg.
På samme måte, dåp, å ta nattverd, tjene i menigheten - alt dette er verdiløs uten tro på Jesus. Hvis du gjør ting for å imponere Gud, for å prøve å få Gud til å skylde deg, går du fortapt. Vend om fort og ta imot Guds nåde.
Vi er døpt fordi vi tror på Guds ord at vi som tror på Jesus er
1. erklært rettferdig; 2. satt fri fra synd; 3. og Guds vrede er tilfredsstilte. Det var det vi lærte forrige uke: domstolen, slave, og soningssted. Dommeren har erklært oss rettferdig i Kristus. I Kristus er vi ikke lenge syndens slaver men nå satt fri for å tjene Gud. Og Guds vrede som flammende ild ble tatt imot av Jesus, og tilfredsstilte i hans død på korset. Halleluja!
Derfor tjener vi Gud av glede, ikke plikt. Vi er erklært rettferdige og så vil vi leve som det!
For å gi et personlig eksempel: mange lurer på hvordan Debby og jeg kan fortsette å tjene. Og tjene. Og tjene. Og dette er hemmeligheten, det vi lærte i dag. Fordi det er ikke avhengig av det vi gjør men det Jesus har gjort. Vi er frelst av Kristus alene. Vår øyne er rettet mot ham, ikke oss selv, og da få vi Hans styrke.
Våre venner som er Jehovas Vitner er helt forvirret. De kan ikke forstå hvordan vi kan jobbe og jobbe og jobbe og fortsatt være lykkelige og full av energi. Fordi de klare ikke å matche det vi gjør. Som Jesus sa «vår rettferdighet overgår fariseernes». Og det har jeg sett blant dere og. Folk som gir og gir og gir og aldri ble utmattet. Fordi Jesu kjærlighet brenner i dere. Dette er et stort vitnesbyrd til alle som se. Hvordan vi elske hverandre er et blindende lys.
Fordi andre tjener ut av selv-fokus, ut av tro på seg selv. Mens vi tjener ut av gleden i å stole på Jesus. Vi er frie!
Jeg er blitt satt fri slik at jeg kunne gi opp karrieren min og flytte til Norge. Jeg er fri til å jobbe bare deltid for å plante en kirke. Jeg er fri til å tjene og tjene til de grade Herren gir meg energi fordi verdien min er ikke er knyttet til hvor mye jeg få til: jeg er allerede erklært rettferdig. Jeg er Guds barn. Om jeg er syk i et par uke som nå, eller om jeg møter fire menn og forkynner ørten ganger – så er min status foran Gud uendret.
Sola fide, Solus Christus (av tro alene i Kristus alene) - det er ingen annen måte å bli frelst på, unntatt gjennom tro på Kristus. Og det er frigjørende!
3. Sola Gratia (av nåde alene) - vår tro hviler bare på Guds nåde, ikke på oss. Vi regnes som rettferdige. Vi er ikke rettferdige i oss selv.
Du kanskje nå legge merke til at jeg sier bare det samme tre ganger! Hele kapittel sier bare en ting. Vi er frelst av tro alene, i Kristus alene, av nåde alene. Men se nå på hva det betyr. Hvordan Gud ser på oss.
20 Han [Abraham] var ikke vantro og tvilte ikke på Guds løfte, men ble sterk i troen og ga Gud ære. 21 For han var overbevist om at det Gud hadde lovet, hadde han også makt til å gjøre. 22 Derfor ble han regnet som rettferdig. 23 Men Skriften sier ikke dette bare for hans skyld, 24 det gjelder også oss: Vi skal bli regnet som rettferdige når vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, 25 han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige.
Her må man har lest Abrahams historie. For hvis du har lest den er ikke v20 merkelig? Hvordan kan Abraham beskrives som «ikke vantro» og at han «tvilte ikke på Guds løfte». Har ikke Paulus lest 1. Mosebok? Gjorde Den Hellige Ånd en feil her?
Fordi når vi leser historien om Abraham ser vi en som tvilte flere ganger og var vantro! For Abraham var en løgner, fordi han var redd Farao. Han stolte ikke på at Gud ville beskytte ham slev om Gud hadde lovet ham akkurat det. I stedet for løy han og satte sin kone i fare – det er faktisk mulig at hun ble en del av Faraos harem. Det vil si at han tillot en annen mann å misbruke hans kone seksuelt fordi han trodde ikke på Guds ord. Er dette troens mann?
Men det er mer. Mye mer. Abraham var seksuelt umoral, han voldtok sin tjener Hagar, og så forlot han henne – faktisk til å dø.
Min kone påpekte også at en annen synd var at han lyttet til sin kone. Når Sara kom med forslaget: «hvorfor ikke misbruke min tjene Hagar og være utro mot meg» han sa «ok». Han var en «hyggelig mann» og akkurat som Adam, tok han ikke ansvar for å si «nei» til hans kone. Han ville ikke være upopulær. Å alt for et fredelig liv.
Jeg vil stoppe her et lite stund for dette er faktisk et stort problem i dag. Menn som leder ikke, ikke ta ansvar, men i stedet for er «hyggelig». The nice man. Vi skal være mye mer enn hyggelige, vi skal være gudfryktige! Kjærlighet krever at man tar ansvar og sier «nei» når man må. Fordi det er veldig fristende å være «hyggelig»: for det ser da ut som du er en moderne mann og verdsette din kone – men egentlig er det bare latskap. Du sier bare "ja kjære". Og så når ting går galt, sier du bare "Det er ikke min feil, hun sa det...".
Du vet at Gud ble ikke lurt da Adam prøvde seg ned den unnskyldningen, ikke da Abraham prøvde, og heller ikke når du gjør det. Din kone vil heller ikke bli lurt. En venn av meg som er en «hyggelig mann» og gjorde alt for å tilfredsstille sin kone er nå skilt. Fordi hun sa «Han er lat, han bryr seg ikke! Han sitter bare på sofaen og sier "ja kjære, hva du vil". Han bryr seg ikke om meg.»
Ikke være hyggelig. Være gudfryktig. Ha tro på at Guds vei er den beste vei, samme om det trosse vår kultur og normer. For hvem vet bedre? Gud eller oss.
Tilbake til Abraham. Han var ikke gudfryktig overfor sin kone, han var en løgner, misbruker, osv… men han er beskrevet her i Romerbrevet som en som «tvilte ikke på Guds løfte». Hvorfor?
Fordi slik fungere Gud. Poenget med «Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig» er ikke Abrahams tro men Guds troverdighet. Vår tro er ikke det som er viktig. Så ofte har vi så lite tro. Vi tviler. Vi har vantro. Akkurat som Abraham. Men fordi Gud er trofast er Abraham og du og jeg regnet som rettferdig. Og så vil Gud sier om oss «Daniel var ikke vantro og tvilte ikke på Guds løfte, men ble sterk i troen og ga Gud ære.» Sett din egen navn inn det i v20.
Tror du på det? Er Gud for deg, hvem er da mot deg (8:31)?
Hvis du føler deg at du har rotet det til, at du har syndet, at du er ikke verdig tilgivelsen – helt riktig. Erklærer det nå under syndsbekjennelse. Jeg er en synder. Men ikke la oppmerksomhet vandre – følg med det som skjer etterpå under nattverd. For da blir vi minnet på Jesu mesterverk på korset, og vi blir minnet på at han er verdig, han er rettferdig, og at han har gitt oss hans rettferdighet. Abraham skjønte det. Han trodde på det Gud sa: «du er rettferdig». La oss gjøre det samme.
Vi er frelst av tro alene i Kristus alene av nåde alene. Ære være Gud i det høyeste! Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar